tirsdag 15. januar 2019

Sånn går no dagan

Våkner. Natten har vært udefinerbar. Mye uro og bevegelse. Mest i hodet.
Står opp. Ser ut av vinduet. Ut i krattet ved siden av. Snøen. Tåken. Hva vil dagen i dag bringe? Jeg tipper at det ikke er altfor mye. Slik de øvrige dagene gjør.
Kaffe. Etterhvert noen brødblingser. Ser litt på TV. Byggeprogrammer, kvinner med botoxfylte duck face, byggeprogrammer igjen, kjøp og salg av boliger, og der dukker botoxobjektene opp igjen. Med helt stive smil svinger de champagneglass og henter det råeste de kan komme på i en krangel med en av de andre. Ellers er det lagerkriger og UFO-programmer med høy paranoiafaktor, som kun avbrytes av reklame hvor alle tilbyderne er enige om at "akkurat nå er det ekstra billig".
Jeg slår av TV-en etter å også i dag ha fastslått at det meste som sendes der er søppel. Jeg ser ut vinduet. Vinter. 10 kuldegrader. Snøfonner etter den sterke vinden i går. Allerede nå siger utmattelsen på.
Foran PC,en. Skriver på et bokmanus. Korte intervaller av variert lengde. Noen ganger 3 minutter, andre hele 10. Konsentrasjonen svikter. Det dunker et sted i huset. Må sjekke hva det er.
Rundt tolv. De fleste i verden har spist lunsj og er i ferd med å ta fatt på neste arbeidsøkt. Jeg slår på TV,en igjen. Har glemt at det fortsatt kun er svada og søppel og at også "akkurat nå er det lave priser". Setter meg foran PC,en igjen. Må repetere litt på musikkstudioprogrammet. Ser en instruksjonsvideo på Youtube. Hukommelsessvikten har tatt kål på det jeg kunne.  Etter 3 minutter slår jeg av. Har notert litt. Får se om jeg allikevel klarer noe av det. Sette i gang med litt innspillinger. Men er plutselig tom.
Ut med bikkja. Men hvor la jeg lua? Og hanskene? Etter turen finner jeg dem på toalettet. Hvordan havnet det der?
Legger meg nedpå. Er helt tom for det lille jeg hadde av energi. Slokner. Inn og ut av søvn. Hørte jeg noe? Står opp. Håpløst. Hvem vokter teigen når jeg sover alene? Jo, jeg.
Tilbake foran PC,en. Facebook. Smiler litt av humoristiske innlegg før jeg lukker det. TV igjen. For tredje gang har jeg glemt hvor sjanseløst det er, med sakte-TV og hissige snekkere fylt av seg selv. Skulle vasket et gulv og satt på en vaskemaskin. Skulle ryddet og systematisert. Men jeg glemte det faktisk. I dag også....
Kveld. Sovner til slutt. Ny natt med mange interessante tørner.
Våkner. Natta har vært udefinerbar. Ser ut av vinduet. Hva vil dagen bringe? Jeg får vel stå opp, spise frokost. Og kanskje se på TV....?

Sånn går no dagan. Uendelige looper av tomgang. PTSD er ødeleggende, men jeg gir ikke opp forsøket på å skaffe meg en bedre livskvalitet. For det er der jeg er nå. Det er helt håpløst å tenke på at jeg noen gang skal jobbe igjen. Det har gått veldig sakte opp for meg. Når jeg da uttaler det til de som følger meg opp, så svarer de: "det at du erkjenner det er noe vi har ventet lenge på!" Sannsynligvis for å ikke ta fra meg motet.
Jeg forsøker å finne små gleder jeg kan suge på langs livets landevei. Glede noen andre. Gi meg litt tilbake.
Det går smått fortsatt. Og det gjør det kanskje resten av mitt liv.  Det er viktig å innse at alt jeg ikke klarer er på grunn av PTSD. Jeg må klappe meg selv på skuldra for at jeg faktisk klarer å skrive noen minutter og lage en strofe av musikk. Og det tror jeg at jeg skal klare. Nå når jeg har innsett at jeg er like mye verdt selv om jeg ikke lenger kan stå side om side med medsoldater og produsere forsvar, enten nasjonalt eller internasjonalt. Eller noe som helst annet som involverer mennesker rundt meg for den saks skyld. Men jeg er like mye verdt. Og min vakt er over. Uansett om jeg vil eller ikke.
Sånn går no dagan. Hva vil disse bringe? Tiden vil vise det...

lørdag 22. desember 2018

Foredrag

Det er tirsdag og november. Angela og jeg drar inn til fagdag PTSD hos Landsforeningen med samme navn. Konferansen skal holdes på Diakonhjemmet i Oslo. Vi skal holde foredrag om å ta krigen med hjem. Formidle hva denne krigen er, og hvilke utfordringer som følger når den plutselig er hjemme. At den aldri tar slutt for veteranen, og hvordan det slår ned hos de nære omgivelsene.

Jeg er spent. Energien er lav, og jeg trives som kjent ikke i folkemengdene. Vi skal tidlig inn og tar toget. Menneskemengden øker etterhvert som vi nærmer oss hovedstaden. Folk skal på jobb og halvparten står i midtgangen eller de åpne områdene ved dørene. Vi kom jo på tidlig så vi har heldigvis sitteplass. Eller er vi det? Jeg har ingen oversikt der jeg sitter godt dekket av passasjerer. Jeg lukker øynene, forsøker å bruke det Modum har lært meg, nemlig å ikke dvele ved tankene som kommer når triggerne banker på.
På Lillestrøm går det på et vis galt. Ved siden av meg setter det seg en mann som ligner på mannen som er dømt for å ha truet politikeren Abid Raja, nemlig islamisten Mohyeldeen Mohammad. Jeg forsøker å få øye på ham bak veggen av mennesker i midtgangen, men det er vanskelig. Angsten stiger loddrett. Og skanningen begynner. Hva kan jeg bruke som våpen hvis jeg eventuelt blir angrepet?
Etterhvert blir det klart for meg at det ikke er islamisten Mohyeldeen. Han virker allikevel stresset og jeg sitter og følger med på ham. Kan han ha sprengstoff under jakka?
Tankene raser gjennom hodet mitt. Alt jeg har lært holder ikke nå. Jeg er tilbake i krigen og må gjøre det jeg kan for å forsvare meg selv og mine. Verden er ikke et trygt sted, ihvertfall i noen hjørner av den

Jeg senker skuldrene ett hakk når jeg går av på Oslo S. Nå er det å svømme i menneskehavet over perrongen, inn i stasjonsbygningen og ned i undergrunnen. Det er tid for overfylt T-bane. Jeg drar med meg Angela inn i et hjørne bakerst i en vogn og forsøker å samle meg og fokusere på at dette er greit.

Inne i konferansesalen er det mye folk, men jeg føler at jeg er blant venner. Jeg får plass på rekka med foredragsholdere, som er nest forrest. Jeg kjenner på at mange av deltakerne stort sett sitter bak meg, men jeg klarer å legge den tanken til side, selv om den dukker opp med ujevne mellomrom. Den lille energien jeg hadde er brukt opp på reisen. Nå er jeg nedpå beinet som det heter, men dette skal gå.
Utpå dagen, før vi skal opp på podiet så hører jeg en eksplosjon, som flere enn meg skvetter av. Jeg blir stiv, skanningen er i gang igjen. Alle mulige scenarioer popper inn i hodet mitt og jeg planlegger fluktruter. Det viser seg å være anleggsarbeider i nærheten og de sprenger fjell.

Foredraget ble møtt med stor applaus, noe vi satte pris på. Det er viktig kunnskap som må ut til folk. Men denne turen slo meg ut i flere dager etterpå. Så langt klarer jeg å bruke noen av verktøyene jeg fikk på Modum Bad, men når det strammer seg for mye til, så er jeg tilbake i krigen.  Så kampen fortsetter. Skritt for skritt!

Året er omme

Året er snart omme. Julen har hamret og gått i flere måneder, skal vi tro handelstanden. Julebrus kom i hyllene en gang i september, da som en start på et voldsomt innrykk av juleartikler. Jeg har vært en av disse gretne gamle gubbene som har slått hardt ned på det, men etterhvert har jeg innsett at dette neppe er noe å bruke krefter på. Dette er egentlig bare av det gode slaget, ting som ikke har med krig, død og fordervelse å gjøre. Når jeg ser gleden i min ektefelle sine øyne når hun begynner å julepynte gården vår både innen- og utendørs, så tenker jeg: "hvorfor skal jeg slukke den gleden? Hva er feil med å gjøre ting som gjør en glad? Brenn på, sier nå jeg. Selv om det flakkende lyset fra små lyskastere som lager snøkrystaller på veggen ofte forveksles av hurtiggående kjøretøy som er iferd med å tas seg inn i gården, for meg.  Men det overlever jeg.

Som sagt, året er snart omme. Mens mange ser tilbake på store og små prosjekter i jobbsammenheng så har jeg fokuset på lidelsen som har preget og preger mine hverdager såvel som høytider.  Dette året har bragt meg noen skritt fremover, dog ikke uten utfordringer. Jeg har forsøkt å ta livet mitt, jeg har gått på feilslått behandling, og jeg har vært i behandling som har fungert til en viss grad. Det har vært en del korsveier og en del veivalg. I sum så har jeg fått det noen hakk bedre. Det er sjeldent jeg tør å tenke på jobb som kan gi meg både inntekt og innhold, og jeg har egentlig vent meg til det tempoet ting går i. Jeg har også vent meg til alle de gangene jeg glemmer hva jeg har holdt på med i øyeblikket, og de gangene jeg har glemt igjen ting og steder jeg nylig har vært på. På mange vis er jeg nullstilt ennå, men motet mitt er litt bedre. Det er fordi jeg etter en lang kamp har innfunnet meg med at jeg har PTSD og at det neppe går vekk. Og det at jeg har blitt bestefar til en liten gutt er jo en lykkepille for meg!

Modum Bad var en enorm prøvelse. Allikevel gav det meg noen verktøy som gjør at livskvaliteten min er økt noe. Jeg er glad for den støtten jeg fikk underveis der, av kompetente mennesker med bunnsolid omsorg kombinert med krav til meg som pasient. 

På slutten av året forsøker jeg å minnes de julene som var for lenge siden, glede meg over at jeg bor i et fredelig land. Prisen er jo at det er mye fokus på nonsens, men jeg har egentlig konkludert med at det bare er å vende seg vekk fra det, så får de som ønsker det fortsette å bruke tid på det. Jeg prøver å finne de små gledene i grenda jeg bor i og skogene rundt.
Nostalgisk kanskje, men samtidig godt å minnes tiden før krigen tok meg.

Så hva håper jeg på neste år? At konsentrasjonen min bedres noe slik at jeg kan skape gode fokus. Evnen til å se livets små ting, spesielt naturen rundt meg. Se det spire gro i de stille grende. Høre humla suse, selv om hørselen fikk seg en smell i krigen.  

Til slutt vil jeg ønske alle som følger meg en god jul og et godt nytt år. Og kanskje en spesiell hilsen til dere som er pårørende, som hver dag må kjempe en kamp , noen ganger med, andre ganger mot deres kjære familiemedlem eller venn. Det står utrolig respekt av det dere gjør for oss, ofte uvitende om hva som hjelper eller ikke. Jeg håper bloggen gir dere noen retninger og kunnskap om lidelsen som dere kan bringe inn i egne settinger. 
Til veteranene: lykke til med det dere er og står i. Og en spesiell hilsen går til dere som mang en gang har tørnet til for landet, også denne julen hvor dere er på vakt et sted for freden vår!


Og helt til slutt: Vi som har fått traumer fra krig og situasjoner med våpen og dermed sliter med smell, gleder oss ikke til nyttårsaften når halv- og helfulle mennesker skal skyte i alle retninger rundt oss. Det er oss og kjæledyrene våre som kjenner på det. Så vis hensyn. Er du veteran selv, så dra til skogs en liten stund.

Stay great and tuned!

Beste hilsener 
Roger

fredag 30. november 2018

På periskopdybde

Jeg har fått en del tydelige signaler om at det å slutte å blogge her, og dermed slutte å rapportere fra mitt liv med PTSD, skaper et vakuum hos mange. Jeg skjønner jo det. Jeg ser at mange med lidelsen, eller dem som er i omgivelsene deres, følger med og ser utviklingen min. Så her er jeg tilbake på sporet igjen, til dere som ønsker å lytte.
Når jeg tok beslutningen så var jeg fullstendig tom for energi. Nå er jeg imidlertid et stykke fra akkurat det, med litt energi i bunnen. Og da tenker jeg at jeg har på en måte frivillig forpliktet meg til å gå i front for mange krigsveteraner spesielt, men også andre som har lidelsen PTSD.
Så her er det bare å tråkke til igjen.

Dagene etter Modum Bad var grusomme. Det er mange som går på en gigantisk smell etter intens behandling, og jeg var intet unntak. 2 måneder med intens eksponering og en rekke forsøk på å møte dette med å ignorere tankene som knyttes til dem, slo meg helt ut. Trøsten er at dette ikke er uvanlig. Utfordringen er å fortsette å trene på å bruke verktøyene.
For hverdagen har blitt noe bedre. Jeg har fått en økt livskvalitet. Men om den varer er ikke godt å si. I mellomtiden nyter jeg det jeg får. Som også gir meg håp. Et ord jeg sjelden bruker fordi jeg etter mange smeller og nederlag er redd for å tenke på det, ei heller ta det i min munn.

Verden har blitt noe større for meg. I alle fall for en stakket stund. Men eksponeringen krever enormt med ressurser, og en tur ut i de "farlige" områdene, det vil si der det er folkemengder, koster meg flere dager med "nedetid". Og er den mindre farlig, egentlig? Igjen våkner soldat- og beskyttelsesmekanismene i kroppen min. Gang på gang. Jeg føler at fartøyet blåser tankene sakte og at jeg er i periskopdybde. Helt til jeg må dykke igjen, selvfølgelig!

En av mine døtre lurte på om vi kunne dra på konsert med Phil Collins i Bergen i juni neste år. Som den svorne PC fansen jeg er så hev jeg meg på omgående. Helt til jeg så andre bilder fra denne konsertarenaen. Og da kjente jeg angsten kom. Jeg har ikke tenkt å sitte i 6-7 måneder og grue meg til å frekventere dette folkehavet som Phil Collins klarer å skrape sammen med sine konserter. Jeg må være realist. Og forsøke å dimensjonere det som kommer etter det jeg klarer å delta på eller utføre.

I neste uke skal Angela og jeg holde foredrag på Landsforeningen for PTSD Norge sin fagdag. Temaet er: "Når krigen blir med hjem". Jeg skal fortelle om hva krigen er og hva jeg tok med hjem og Angela skjal si noe om hvordan det fortonte seg for henne og meg etter hjemkomst.

lørdag 17. november 2018

Teppefall

Da skal jeg avslutte siste kapittel i denne bloggen og dermed la teppet falle. Jeg takker alle dere som har fulgt meg her jeg har stått på livets scene og fortalt om lidelsen og hvordan den både har utviklet seg og hvordan den har styrt meg og livet til dem i omgivelsene mine, spesielt min ektefelle og beste venn, Angela Claire. Med 150 000 sidevisninger så har det utvilsomt vært stor interesse for mitt ve og vel og ikke minst nysgjerrighet rundt hva PTSD er og hvordan dette fortoner seg. Jeg vet at noen har lært seg selv å kjenne bedre via bloggen og gått og fått hjelp i helsevesenet. Andre er pårørende og kjent igjen symptomer og rådet sine kjære til å gjøre det samme. Det er ingenting som varmer mer enn å høre at disse innleggene, som ofte har vært skrevet med smerte, har hjulpet veteraner og deres pårørende.

Som nevnt i forrige blogginnlegg så drar jeg om noen dager fra behandlingsstedet Modum Bad med håp i ryggsekken. Hvordan det går videre med meg og mine, samt hele historien om hvordan jeg kom dit jeg er i dag med PTSD kommer etter alt å dømme i en bok som jeg gjør ferdig når jeg er i stand til det. Mye av det er skrevet tidligere, men det gjenstår en del. Dette må tas når jeg makter det.

Igjen takk til alle lesere og følgere! Spesielt til dere som har gitt meg inspirasjon og klappet meg på skuldra under denne marsjen gjennom livet som ofte har vært på glødende kull, eller krafsende med blodige hender gjennom et tornekratt. Dere har vært en helt nødvendig støtte for meg. Mange av dere medveteraner som forteller meg at jeg ikke er alene i det jeg står i. Og det kjennes godt å vite at man også står sammen i den krigen man må kjempe hjemme etter tjenesten ute.

Bloggen blir liggende her ute. Det kan hende jeg glimter til med noe, men tiden er inne for å avslutte.

SOME GAVE ALL - ALL GAVE SOME

Stay safe and great!

Med vennlig hilsen
Roger

fredag 16. november 2018

På tampen

"Du er en gledespreder du, Roger!"
"Heh, jeg?" Jeg skvatt. Det var mange år siden jeg hadde hørt noen si det.

Om noen dager runder jeg av på Modum Bad. Jeg føler som om de stridsvognene som jeg til stadig har hørt rundt meg over alt, nå har kjørt over hodet mitt. To måneder på det som engang var et nervesanatorium har vært enormt krevende, med intense runder, dag etter dag.
Nå på siste langside kjenner jeg allikevel på at noe har blitt bedre. Jeg merket det etter en eksponering under et adferdseksperiment jeg kjørte i Rikshovedstaden:

Slaget på Grønlands Torg

Språk, utseende, lukter, lyder. Jeg deiset midt inn i en multietnisk setting på Grønlands Torg etter at jeg tok en overfylt T-bane fra en stasjon til den neste. Vekteren som kom løpende med billetten fra billettautomaten som jeg hadde kjøpt og ikke tatt med, ristet lett på hodet av mannen med det noe fjerne blikket, som helt klart var en engstelig "sleepwalker" med all fokus på å ikke la seg bekymre over folketettheten i undergrunnen.
Jeg vandret sakte ut av tunnelbanesystemet, opp mot overflaten. Forsøkte å la tankene om fare som hamret ned i hodet mitt, ligge. Se på alle bling-varene i en butikk og vannpipene i en annen. Forsøkte å holde det faktum at folk snakket arabisk på flere hjørner, på god avstand. Borte på grønnsaksdelen av torget forsøkte jeg å lære meg navn på eksotiske grønnsaker som neppe vokser i vår del av moder jord. Det var leksa jeg fikk av terapeuten min.  Jeg gikk inn blant folk, stod nærmest tettpakket mens jeg meislet inn det ene navnet etter det andre. Etterpå gikk jeg innom en butikk som var en krysning mellom Nille og Clas Ohlson, hvor tikronersvarene bugnet i tett plasserte hyller. Innenfor stod jeg og kjente at tankene om fare kom snikende, spesielt fordi utgangene nå var potte tettet av kunder. Jeg svettet. Forsøkte fortsatt å holde tankene ubehandlet, selv om de lå som en pinetrang raggsokk tredd nedover hodet mitt.
"Skann! Skann!" Heldigvis er ropene inne i hodet mitt.
Kroppen hylte etter å komme i gang med det jeg har gjort i mange år. For nå er det for mye folk og anleggsmaskiner med stridslarm som sender meg tilbake i akutt fare.  Jeg svettet, knyttet nevene, sjekket ansikter, gestikuleringer, hushjørner. Men så trakk jeg meg helt ut av situasjonen. Brukte noen minutter på å samle meg i et portrom. Før jeg igjen gikk ut og lot tankene komme uten å dvele ved dem. Men jeg husket ikke lenger navnene på grønnsakene i kampens hete, der hjernen åpenbart kjempet mot kontroll fra den ene siden og det så slippe den på den andre. Men jeg hadde til en viss grad klart det. Å bruke frakoblet oppmerksomhet.

"Slaget" på Grønlands Torg slo meg ut i flere dager etterpå. Men det gav meg også noe. Jeg øynet et håp om at jeg kan kontrollere noe av dette. Ihvertfall litt. At krigen kanskje ikke er i gatene i Oslo. Eller på kjøpesentre. Eller der jeg fornemmer den hvor som helst rundt meg. Jeg håper at den delen av hjernen som er oppsatt på å beskytte meg innser det. At den senker guarden.

Skyens innhold

Modum Bad har vært en blanding av et sant helvete og gode stunder med andre mennesker som har den samme lidelsen. Det har vært målrettet jobbing støttet og veiledet av kompetente ansatte. For i min verden trenger jeg ikke uniformerte behandlere i denne fasen. Med all mulig respekt for mange av dem, men jeg er en av dem som tror at det er uinteressant hva man har i den mørke skyen som henger over hodet mitt. For her i min behandling så er det jeg som velger demonene. Det er ingen her som snakker om noe militært eller krig. Det er ingen her som har behov for å ha vært min sidemann i skyttergravene. Som har kjent pulsen på krig og konflikt. Dette er i mitt tankegods, i mine traumer og således i den omtalte skyen. Slik den er for sidepasienten her, men med annet innhold. Utgangspunktet er at PTSD er PTSD.

Det jeg ser ut til å ta med hjem er først og fremst noen verktøy og metoder som igjen gir meg et viss håp om at livet blir noe bedre. Og bare det i seg selv er gevinster som jeg ikke engang turde å håpe på tidligere denne høsten.

Anbefales!

Selv om det høres snodig ut så er det faktisk slik at ikke alle krigsveteraner med senskader vil bli friskere. Lik andre skader så bidrar dette til å bli sett hvor man kanskje ellers var usynlig her i verden. Og det er greit så lenge man vil ha det sånn. Men hvis en har bestemt seg for at livet bør bli lettere så er det bare å hive seg rundt. Jeg er sprekkfylt av stolthet over den tjenesten og de oppdragene jeg har hatt, men lut lei av å stå til knes og kjempe i denne krigen fortsatt. Så jeg ønsker all endring velkommen.
Modum Bad anbefales til alle som ønsker å gjøre noe med sin PTSD. Er man i tvil så be om henvisning til et utredningsopphold. Der finner man ut sammen om dette kan være liv laga for en selv. Min påstand er uansett at dette aldri kan bli verre. Er det noe sted man kan jobbe intensivt med utfordringene så er det her.

Så tilbake til gledesspredning. Det å få dette stempelet fra en medpasient varmet godt. For det er mange år siden jeg har spredd glede. Måtte jeg få tilbake den egenskapen. For bestandig.
Men akkurat nå er fokuset på å få denne kroppen hjem og forsøke å få all ulla ut av hodet.

Stay safe!




tirsdag 23. oktober 2018

Er jeg trygg?

Det er tungt og kaotisk på Modum Bad her jeg er i midt i oppholdet. Jeg eksponeres i et sett. Noen er organiserte, andre kommer uforvarende. Svimmelheten tar meg. Energiløsheten gjør det verre. Jeg forsøker gang på gang å overbevise meg om at alt  er tanker. At fienden ikke kommer langs stiene på en furumo et sted i Norge. At den ikke kommer på et kjøpesenter i en av våre byer. Men jeg kan ikke gi slipp på skanningen. På det å se etter den som skal angripe meg. Jeg slutter ikke å lytte etter "Allah O' Akhbar" som ropes ut rett før bomberen eksploderer og feier med seg mange uskyldige.

Det som er vanskelig for meg og mange andre krigsveteraner er at vi er trent til å nettopp scanne omgivelsene. Se etter endringer i operasjonsmiljøene. I gatene. I husene. Langs veiene. Det har reddet våre liv. Det har gitt oss den tryggheten vi trengte som soldater. Nå skal jeg ikke lenger gjøre det. Jeg skal avlæres fra noe som beskyttet oss, fordi ikke ikke lenger er i fare. Eller er jeg det? De fleste ganger vi mener det så skjer det bare inne i hodet vårt. Kroppen trigges. Noe den gjør for å beskytte meg. Men nå eksisterer ikke faren lenger. Bare et annet sted. Eller er den der fortsatt?

Det er tungt og kaotisk, som nevnt. Nå eksponeres jeg for alle de situasjonene og stedene som jeg har unngått i det lengste. Nå møter jeg demonene. Angsten ligger og rir i det øverste sjiktet. Måtte det bli bedre. Men først må jeg bare scanne litt til. Bare litt til. Fortsatt finne alternative ruter rundt mennesker jeg kan møte. Fortsatt holde hendene fri fra lommer i tilfelle jeg må bruke dem på noen som prøver seg. For krigen er fortsatt rundt meg. Måtte den snart dra hjem til der den hører hjemme. Og det er ikke her.

Jeg visste det kom til å bli tøft under furukronene på Modum Bad. Men ingen kunne forberede meg på dette. Hardt arbeid, som forhåpentligvis gir resultater etterhvert. Jeg velger å stole på dem som sier at dette en dag blir bedre. Jeg skal ikke la fienden lamme meg. Jeg vil ha tilbake livet. Ihvertfall litt mer av det!

Sånn går no dagan

Våkner. Natten har vært udefinerbar. Mye uro og bevegelse. Mest i hodet. Står opp. Ser ut av vinduet. Ut i krattet ved siden av. Snøen. Tåk...