tirsdag 18. september 2018

Innstilt

Den siste tiden har jeg kjent at jeg har kommet litt ovenpå. Følt at det kanskje er noe håp om at jeg kan få til noe der fremme. Kanskje begynne å jobbe litt? Kjent litt på overskuddet. Tenkt noen glade tanker.
Vi bestemte oss for å besøke familien i Trondheim en langhelg. Det var da jeg oppdaget hvorfor jeg følte meg ovenpå og hadde fått overskudd. Fordi jeg stort sett har oppholdt meg på torpet mitt her hjemme. For togtur/ -retur og oppholdet i Trondheim tappet meg sinnsykt. På togturen sørover satt jeg og knuget stol-lenene hele veien. Forsøkte å finne meg selv inne i alt dette og overbevise meg om at jeg bare satt i vogn 2 på det tovognerssettet som fraktet oss gjennom det vakre og fredelige landskapet som bys frem på strekningen Trondheim-Elverum, over Røros. Men det nyttet ikke. Jeg fant ingenting i sinnet mitt som kunne fortelle meg at det bare var å løsne grepet og lene seg tilbake. Det bare hamret på og i tillegg skvatt jeg hver av de 900 gangene lokomotivføreren blåste i fløyta

Forskjellen på denne gangen og nå var at når jeg oppdaget det så reagerte jeg ikke med å gå i taket i ren frustrasjon. Jeg innså og erkjente det stille. Jeg forsøkte å si til meg selv at om en 6-7 timer så er du i roligere farvann. Det hjalp på et vis det også. Å forestille seg enden på det.
Så det er ennå langt frem til noen som helst aktivitet utover det å frekventere et småbruk midt i Solør. Det lugger fortsatt kraftig når jeg skal møte samfunnet, men samtidig så er jeg innstilt på at det er sånn. Og det er det lenge siden jeg har vært. Innstilt på at jeg må gå med ørsmå skritt, at jeg må lære meg en del ting på nytt fordi det har kokt bort når hukommelsen brast. Det er bare å sette seg ned og åpne en del lærebøker og komme i gang igjen. Innse at karriere er saga blott. I alle fall innenfor det jeg har drevet med gjennom et langt liv. Og fortsatt bruke kreftene på å finne andre veier. Det nytter lite å gråte over det som forsvant.
Så nå er jeg på torpet igjen, med en erfaring rikere. Utenfor er det kun svaner i formasjon under de lave grå skyene og skjærer som bader i pyttene. Harmoni med andre ord.

Jeg har fått mange henvendelser fra folk som har trodd på at jeg allerede er på Modum. Det er ikke tilfelle ennå. I begynnelsen av oktober starter perioden min og varer i åtte uker. Så da får vi se hva jeg får utav det.
Stay great!

tirsdag 4. september 2018

Når kjerringa reises

Det faktum at jeg skal til Modum Bad har gitt meg en boost i hverdagen. Dette gir meg en retning. Jeg har begynt å bygge opp deler av livet mitt. Jeg har laget en avsindig ukeplan, som er tung på treningssiden. Månedene i den mentale kjelleren med mange flytimer på sofaen har brutt meg ned fysisk til en gammel og trett mann. Men en kropp som en mangeognittiåring startet jeg for alvor å bevege meg. Nå er jeg i rask gange til et bemanningsløst treningsstudio på de gunstigste tidspunktene på døgnet.  En ting er at jeg liker roen, en annen ting er at jeg helst ikke vil fortelle omverdenen hvor lite jeg tar i benkpress og annet press.
Sakte men sikkert bygger det seg opp igjen. Jeg har tenkt at hvis jeg skal bli psykisk sterkere så må jeg være i atskillig bedre fysisk form. Jeg pumper på med musikk på øret når jeg beveger meg langs veiene. Skvetter og svetter litt ekstra hver gang det kommer en bil, men jeg forsøker å se bortenfor det der. Fokusere på alt det andre gode som finnes langs en norsk grusvei som går i over noe mer asfaltert og trafikkert etterhvert. Vannet som renner under broen, trærne som vaier i vinden. Det er hardt men det funker på et vis. Etter en snau time er jeg fremme og kan trekke kortet på treningsstudiodøra.

Det handler om å forsøke å reise kjerringa som det så vakkert heter. Om å motarbeide nedbrytningen slik at det ikke når "the point of no return". Det handler om at lidelsen ikke skal styre meg ned i avgrunnen, slik at jeg blir sittende der i en gyngestol og sutre over at alt var så mye bedre før, spesielt i int ops. At jeg har masse igjen jeg skal få til. Ting jeg skal gjøre, steder jeg skal se, mennesker jeg skal møte, bøker jeg skal skrive. Og ikke minst musikk jeg skal komponere.
Så jeg gleder meg hver gang musklaturen verker og småskjelver, mens gange-appen roper hurra for mine mer enn 16 000 skritt. For jeg går tilbake etter endt styrketrening!

onsdag 22. august 2018

På veien til Modum Bad


Landbruket i krigssonen

Det er mye fart også i og rundt teigen til en som har PTSD. Høstonna rundt torpet vårt gjør at jeg har følelsen av at det er stridskjøretøyer rundt meg hele tiden. Ja, hjernen er banal til grensen av vanvidd, for den klarer ikke å innse at det den hører er doninger som tresker og sanker inn korn til det daglige brødet som hvermannsen kjøper hos de ekstra billige matbutikkjedene våre. Senere er det potetens tur til å bli plukket, kasset og puttet i poser, men jeg sliter med at at deler av hjernen fortsatt er gatelangs i Irak og Afghanistan, under skyer av sand og støv etter bombingene. Jeg kjenner at jeg er så lei av disse triggerne som slår meg ned i støvlene og lar meg bli der i lang tid.

Håndteringen

Om cirka halvannen måned skal jeg til det som engang var et sanatorium, som muligens kan kalles det ennå, men under andre moderne flagg, nemlig Modum Bad. I 8 uker så skal jeg lære meg noen teknikker for å kunne håndtere traumer og triggere. Forsøke å lære meg å være ute blant traktorer og skurtreskere, ute blant folk flest når de også er i klynger og i trange rom hvor de blokkerer rømningsveiene mine. Ute blant familiemedlemmer der de står på kjøkkenet og blokkerer meg.  Takle det at den enorme schæferen min hopper opp med framlabbene når jeg sitter i lenestolen min, slik at jeg føler meg blokkert.
Jeg ser frem til det. Jeg har ingen tro på at de kan fikse dette her jeg sitter i dag, men jeg håper på å bli overrasket så til de grader med at jeg kan håndtere det bedre. Jeg håper jeg kan lære meg at landbruk ikke er en fiendtlig handling. At selvmordsbomberne som pyntet omgivelsene i Irak og Afghanistan med sprengstoff ikke finnes i kjøpesentra eller i gatene i Hedmark eller
i andre deler av vårt ferdelige hjørne i den ellers så brutale verden. Jeg håper i det minste at jeg kan få et periskop til å kikke over støvleskaftene der jeg ligger nedslått og utslått i bunnen.

Modum Bad tilbyr ingen mirakelkur eller en quick fix løsning. Men jeg kan kanskje lære meg å håndtere plagene og triggerne bedre. Jeg kan kanskje lære meg hvordan jeg skal få mer energi til å leve gjennom dagene. Kanskje. Kanskje få et bedre liv som igjen gir et ennå bedre liv til dem rundt meg. De som må kjenne på sjokkbølgene når de mentale detonasjonene ryr inn.
Jeg vet liksom ikke helt. Soldaten og offiseren i meg sier "no pain, no gain". Rett opp ryggen, møt bølgene av triggere, møt bølgen av elendige dager. Depresjoner er ikke for pingler, liksom. Fortsett å vandre frem i minefeltet og forvent at dagene snur seg fra lyse til mørke på et øyeblikk. Forvent ikke å se enden av det eller et lys. Ikke med det første.

Kjernen

På Modum Bad må jeg legge igjen alt annet enn meg selv der hjemme. Der skal jeg ikke være soldat, offiser, far, bestefar, sønn, bror, ektefelle eller noe annet enn meg selv. Det er meg de vil jobbe med. Kjernen. ikke soldatfasaden eller offiseren som prøver å stå der med rak rygg og ri den av. De skal ha tak i meg innenfor dette. Den lille gutten, den redde mannen, den utslitte figuren. For hvis de ikke får tak i meg så får de ikke påvirket noen ting. Jeg har etterhvert skjønt at det jo er jeg som er alt det som er nevnt ovenfor. Det er jeg som har skapt karakterene som jeg spiller på livets scene. Hm... Jeg liker egentlig å tenke på at jeg skal jobbe med meg selv. Legge vekk alt annet.

Men det er nemlig ikke Modum Bad som løser dette for meg i alle fall. De hjelper meg på denne veien. Hvis jeg kan hjelpes. Ikke alle lykkes der. Men noen gjør det. Jeg håper i alle fall at jeg kan få med meg noe. Men i mellomtiden inntar jeg stilling bak veggene mine mens landbruket summer rundt meg til åkrene og jordene er tømt.
Om dere får høre noe fra Modum? Absolutt! For dere som ikke har lest fra utredningsopphold, her er det
Til dere som har lest dette, ha en fortsatt god høst!

onsdag 1. august 2018

Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!


Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført fysiske og psykiske tester, og endt opp med å være blant de beste. Soldater som er i de profesjonelle avdelingene har drillet på strid og løst krevende oppdrag og vist at vi ikke står tilbake for noen annen nasjon i alliiansen. De øvrige, det vil si majoriteten av dem som har vært deployert til internasjonale operasjoner, har samtrent i forkant av operasjonene og dermed gjort seg i stand til å løse oppdrag og ta vare på seg selv og mennesker i sine omgivelser. Mange av oss tar flere tørner ute, en stor del har et tosifret antall kontingenter under forskjellige himmelstrøk i tjeneste for Norge og for en bedre verden.

For noen år siden jobbet jeg med ivaretagelse, først i Hæren, deretter i Forsvarets Veterantjeneste. I flere år valgte jeg selv å holde foredrag om min tid i Irak, om de utfordringene jeg møtte der, og det å komme hjem etterpå. Da som en del av forberedelsene for avdelingene som skulle reise ut, fortrinnsvis til Afghanistan. 
Det var tøft å snakke om Irak. Jeg gruet meg lenge før jeg gikk på podiet og slet mens jeg snakket om de tøffe hendelsene og det svært krevende miljøet jeg levde i, i verdens farligste by, med selvmordsbombere praktisk talt på hvert gatehjørne. Jeg avsluttet som oftest foredraget med å oppfordre soldatene til å melde fra dersom de hadde mentale utfordringer etter endt tjeneste. Ikke visste jeg da at jeg stod der med en PTSD som blomstret som eng med prestekrager en vårdag.

Det har gått kraftig opp for meg at det ikke er sånn at vi soldater kommer med problemene rett etter at vi har kommet hjem fra utenlandsoppdrag. For det er nemlig ikke noe galt med oss, ifølge oss selv. Mange mistenker oss for å ikke si ifra om mentale problemer da for å unngå å bli stoppet ved neste deployering. Men jeg tror ikke at det er så enkelt. Jeg tror mange ikke er klar over at de har, eller er i randsonen for å få, PTSD. Soldater har en høy smerteterskel og de fleste innser at det å operere eller oppholde seg i krig og konflikt har en pris. Men de færreste innser det når den prisen blir for høy. Selv dro jeg til Afghanistan i 13 måneder noen år etter Irak, og selv om problemene var nådd uoverkommelighet så innså jeg fortsatt ikke at jeg hadde PTSD. Så mye måtte jeg da tåle! 
Den dag i dag kan jeg våkne og spørre meg selv om hvorfor jeg ikke er på jobb i Forsvaret. Men det tar ikke lang tid før jeg forstår hvorfor jeg er sjaltet ut av den bransjen. Men kroppen kjemper fortsatt mot det faktum at jeg har lidelsen.  For den vil ikke være syk!

PTSD blir stadig mer kjent i samfunnet, og ikke minst i Forsvaret. Ledere på alle nivåer erkjenner at deres undergitte kan få denne lidelsen. Og samfunnet dilter etter. Kompetansen på krigstraumer øker i flere hjørner. Informasjon og god behandling er avgjørende. Jo tidligere man kan ta tak i det jo større er sjansene for å i alle fall kunne fungere godt.

Jeg har etter erkjennelsen snakket med mange veteraner. Og jeg har ofte spurt dem rett ut: "Er du skadet?" Noen har svart ja, mens en del har sagt "nei, men jeg er preget" Min påstand er at det går en del veteraner rundt med symptomene og en høy grad av fornektelse. Med det så sier jeg ikke at alle skal løpe til Forsvarets stressmestringsteam og be om en undersøkelse. Men er du i tvil så er du ikke i tvil. Enten det gjelder deg selv eller dem rundt deg.

Vi må leve med at vi soldater helst vil være operative og nekter å stoppe før vi bryter sammen. I strid er det en knallgod egenskap så lenge vi kan fungere. I fred kan det fort bli brukt mot oss av mennesker som ikke forstår denne lidelsen og ikke minst krigens og konfliktens natur.
Stay great!




torsdag 26. juli 2018

Den viktige ferden

Det blir stadig lengre mellom blogginnleggene nå. Men det er ikke utelukkende negativt. Jeg bare orker ikke å beskrive alt som skjer, for traurige dager vet dere at jeg og mine likekvinner og -menn har flust av. Vi lever i denne smørja hele tiden og forsøker etter beste evne å holde hodet over noen vann. Det innebærer at vi ofte må tilbringe lange perioder på tærne. Det blir krampe av sånt.

Jeg krøp inn i den mørke mentale hulen min for en stund siden og tenkte at jeg blant annet skulle avslutte denne bloggen i sin helhet. Men det har jeg ikke gjort. Det er viktig både for meg selv og andre at jeg viser PTSD,ens Via Dolorosa, men også de små gode stundene langs denne ruten som man bare må ta vare på. Men hver dag er, som sagt tidligere, en vandring gjennom et minefelt av prøvelser både for meg selv og de rundt meg. Når man tror det er stille og under kontroll så smeller det.  Når så også denne skriftlige ferden gjennom livets PTSD-øyeblikk hjelper andre i samme situasjon ved at de kjenner seg eller sine kjære igjen i den, ja da er den i seg selv verdt å opprettholde.

Når jeg ser på verden og livet nå så ser jeg det fra et ståsted jeg oppfatter som rart og som jeg etterhvert blir mer og mer vant til. Der ser jeg mennesker utfører bragder, tenker de store tanker, gjør suksess. Ofte tenker jeg at: "dette kan jo jeg også gjøre". Eller: "slik kan jo også jeg tenke". Men det blir stadig klarere at jeg ikke kan det. Og at jeg slår meg mer til ro med det for hver dag som siger forbi. Målet mitt nå er først og fremst å få en bedre livskvalitet i det mentale vepsebolet jeg ofte er i. Fortsatt ligger ønsket om å bli frisk som en luftspeiling der ute i ørkenen. Men det er som beskrevet: kun en luftspeiling. Her er det om å gjøre ørkenvandringen så komfortabel som mulig.

Jeg titter innom Lars Monsens sine minutter på Hardangervidda, i Jotunheimen og sist men ikke minst, i Nordland. Minutt-TV har aldri vært min greie, men akkurat denne gangen så gir det meg ytterligere innblikk i vår majestetiske vidde- og fjellheim, og jeg tenker at jeg kan ha meget godt av å gå i dette lendet. Vandre i dalfører, la tankene sveve mens jeg går, sitte ved primusen (åpen ild er jo livsfarlig) eller sitte med fiskestanga og vente på napp. Kjenne naturen gripe meg og gi meg sinnsro. Måtte jeg også kunne kjenne på det.
Balsam for kropp og sjel egentlig. Så jeg tenkte at jeg skulle ta med meg flokken min og ta noen dager i fjellheimen i høst. Smake på litt eliksir fra vårt ganske land. Jeg tror jeg skal søke dit fremover, forsøke meg selv i fjellet, minutt for minutt. Skritt for skritt over stein etter stein.

Det går mot opphold på Modum Bad. Jeg har forventninger, men gruer meg også, fordi jeg tror jeg må kjempe med demonene mine i noen hektiske uker en gang på senhøsten. I så måte gleder jeg meg til jul, for da vet jeg at jeg er ferdig på sanatoriet, forhåpentligvis med noen brukbare verktøy i kassa som kan hjelpe meg når det blåser som verst.

I mellomtiden svetter jeg og nyter varmen sammen med resten av Sør-Norge, bekymrer meg over det knusktørre landbruket og skogen som brenner. Men slik er verden akkurat nå.
Stay great!
Fortsatt god sommer!


onsdag 13. juni 2018

We were soldiers - once and young...

En gang var vi soldater, unge og ambisiøse. Vi tråkket til når det trengtes, Vi løste oppdrag, ble skutt på, skjøt tilbake. Skulder til skulder stod vi sammen mot fienden. Noen ganger var han usynlig, andre ganger definert og tilstede. Men vi var aldri i tvil. Når han skulle stanses så gjorde vi det sammen. Når han skulle fordrives gjorde vi også det. Når vi ikke var sikker på hvem han var, så forsøkte vi å finne ham sammen. Nedkjempe ham, arrestere ham eller nøytralisere ham før han ble sluppet avgårde igjen. For vi løste oppdrag både i FN, som soldater i fredsbevarende operasjoner, eller i NATO i stabiliserende elelr treningsoperasjoner. Vi øste også av vår kunnskap for å styrke de aktuelle lands egne militære styrker. Vi lærte dem hvordan de skulle organisere, planlegge og gjennomføre skarpe operasjoner etter å ha lært dem hvordan de skulle bruke den etterretningen vi bygde for ham. Vi lærte dem spesialoperasjoner og vi lærte dem hvordan de skulle organisere logistikken sin etter å ha donert både penger og materiell til dem.
Der var vi. Sammen. Folk hjemme lurte på hvorfor vi drev med dette. Hvorfor vi dro ut til det utrygge og uforutsigbare helt frivillig. Som vi jo gjorde i starten, før det gikk tomt for frivillighet. Svaret var at det var det vi gjorde. Vi var jo soldater. Og vi kunne noe, enten vi løste oppdragene selv, eller lærte dem bort. Og når vi gjorde det så dro vi til planeter de der hjemme aldri hadde hørt om. De visste ikke hvordan livet var der. Når vi kom tilbake så lurte de på om vi hadde drept noen. Som om det var det viktigste. Og når vi sa vi var skadd så kunne dem ikke skjønne hvordan vi kunne bli det. Vi var jo en fredsnasjon som ikke var i krig? Og der kom vi og fortalte dem noe annet.

Jeg har sagt det før og sier det mer enn gjerne igjen. Jeg er stolt av å være en del av dere som var med på dette. Det har gitt livet mitt mening. Det har gitt livet mitt dimensjoner mange andre aldri kommer til å få, der de sitter og flikker med sine bagateller. Jeg er skadd, men er stolt og kry for det jeg har vært med på og gjennomført. Jeg er krigsveteran - og stolt av det. 5 år har jeg brukt i en innsats for at verden skal bli et bedre sted å være for alle dere andre.

Det som smerter er å se medveteranene som har gått ut av tiden gjennom årene. Noen av naturlige årsaker, andre av sykdommer, og altfor mange fordi de sliter med refleksjonene av krigen. Selv har jeg ofte vært i grenseland. For hvorfor skal man måtte gjenoppleve krigene hver dag, selv om de i realiteten er over? Men, jeg holder meg flytende på et vis.
Samtidig kjenner jeg at hver gang en veteran går bort, så blir en skulder kald. For borte er den som holdt den varm. Borte er den som med skjoldet sitt, beskyttet meg slik jeg beskyttet den på andre siden med mitt.

En gang var vi soldater - måtte vi hvile i fred når den tid kommer - eller rett og slett fortsette å kjempe Valhall?

Hvil i fred veteran Bjørn Kleven. Du var en kjempe, en god mann å ha ved enhver skulder. Måtte vi sees igjen!



søndag 10. juni 2018

Styrken i siste ledd

Det er stille. De har dratt. Det er på et vis deilig å kjenne på stillheten, og vite at huset er vårt igjen. Samtidig er det veldig vemodig at de har dratt. Det har vært noen utrolige fine dager med mine to døtre og deres kjærester, samt det eneste barnebarnet så langt. Og selvfølgelig med min kjæreste Angela.
Jeg satt med glunten i fanget mitt. Han studerte meg, en gammel kriger, muligens med litt skepsis til å begynne med. Jeg vet ikke om han så reflekteringen av noe av det jeg hadde sett ute i verden, i øynene mine. Jeg håper ikke det. Jeg så på ham og følte resonansen av slekten min. En dyp glede boblet oppover langs ryggraden. Dette er det siste tilskuddet. Han grep om fingrene mine og sendte meg et smil. Ikke rart bestefar blir glad da. Når han ser smilet og styrken i de små øynene i det blikket som gradvis fester seg.
Når jeg sitter slik og når jeg ser mine døtre som har vokst opp til å bli nydelige jenter, fylt av klokskap og glede, så kjenner jeg at jeg har mange grunner for å leve. Når jeg også ser hvor omsorgsfull Angela er som bestemor når hun steller med den lille, prater med ham eller bærer han i en Babybjørn-sele på magen, mens hun pludrer og steller. Kathleen, hun som er moren, er veldig glad for denne omsorgen. Den siste natten før de skulle legge ut på en 14 timers reise hjem så tok Angela nattevakten slik at foreldrene kunne få en god natts søvn. Det ligger mye omsorg i sånt.

Jeg gleder meg til neste gang jeg ser dem. Måtte kampen med lidelsen og tilværelsen bli noe lettere da. Det har vært utrolig hyggelig med selskap i noen dager, men på grunn av larm og folk rundt meg så faller jeg litt av. Spesielt på kvelden når jeg er tvunget til å ta medisiner for å få noenlunde ålreite netter.  Da blir det vanskelig å holde tritt med ungdommen i deres samtaler.
Huff, det hørtes gammelt ut. Jeg kommer nok tilbake på et vis og får igjen noe av evnene mine til å tenke klarere. Håper jeg.
Så her sitter jeg nå. I stillheten. Det går noen dager nå før jeg er sånn noenlunde tilbake til der jeg stort sett er. Det er slitsomt å ha det sånn. Men alternativet finnes ikke. Så her er det bare å følge livets puls i det tempoet det slår akkurat nå.

Jeg ser også frem til kognitiv behandling for PTSD,en min. Øyebevegelsesbehandlingen, også kalt EMDR, har ikke virket i det hele tatt. Etter et år står jeg fortsatt på startstreken. Det føles som å stå til knes i gjørma, men jeg må fortsette å tro på at jeg kan få bedre dager. Psykologspesialisten som har vurdert meg er rimelig sikker på at min PTSD er kronisk, siden den har herjet i godt og vel 13 år, de fleste av dem med kamp og fornektelse fra min side. Vel, den kampen er over. Nå handler det om å få et optimalt liv på de stumpene jeg har. Det skal gå på et vis. Jeg er optimist nå. Ikke alltid, men akkurat nå, etter å ha fått noen gode innsprøytninger med familien min rundt meg noen dager. Det løfter en ektemann, en far og en bestefar med PTSD, skyhøyt. Selv om krigen raser i kulissene.

Blue skies, soft winds and fair landings for always? Fingers crossed!
Have a good one, y'all!

Innstilt

Den siste tiden har jeg kjent at jeg har kommet litt ovenpå. Følt at det kanskje er noe håp om at jeg kan få til noe der fremme. Kanskje beg...