onsdag 13. juni 2018

We were soldiers - once and young...

En gang var vi soldater, unge og ambisiøse. Vi tråkket til når det trengtes, Vi løste oppdrag, ble skutt på, skjøt tilbake. Skulder til skulder stod vi sammen mot fienden. Noen ganger var han usynlig, andre ganger definert og tilstede. Men vi var aldri i tvil. Når han skulle stanses så gjorde vi det sammen. Når han skulle fordrives gjorde vi også det. Når vi ikke var sikker på hvem han var, så forsøkte vi å finne ham sammen. Nedkjempe ham, arrestere ham eller nøytralisere ham før han ble sluppet avgårde igjen. For vi løste oppdrag både i FN, som soldater i fredsbevarende operasjoner, eller i NATO i stabiliserende elelr treningsoperasjoner. Vi øste også av vår kunnskap for å styrke de aktuelle lands egne militære styrker. Vi lærte dem hvordan de skulle organisere, planlegge og gjennomføre skarpe operasjoner etter å ha lært dem hvordan de skulle bruke den etterretningen vi bygde for ham. Vi lærte dem spesialoperasjoner og vi lærte dem hvordan de skulle organisere logistikken sin etter å ha donert både penger og materiell til dem.
Der var vi. Sammen. Folk hjemme lurte på hvorfor vi drev med dette. Hvorfor vi dro ut til det utrygge og uforutsigbare helt frivillig. Som vi jo gjorde i starten, før det gikk tomt for frivillighet. Svaret var at det var det vi gjorde. Vi var jo soldater. Og vi kunne noe, enten vi løste oppdragene selv, eller lærte dem bort. Og når vi gjorde det så dro vi til planeter de der hjemme aldri hadde hørt om. De visste ikke hvordan livet var der. Når vi kom tilbake så lurte de på om vi hadde drept noen. Som om det var det viktigste. Og når vi sa vi var skadd så kunne dem ikke skjønne hvordan vi kunne bli det. Vi var jo en fredsnasjon som ikke var i krig? Og der kom vi og fortalte dem noe annet.

Jeg har sagt det før og sier det mer enn gjerne igjen. Jeg er stolt av å være en del av dere som var med på dette. Det har gitt livet mitt mening. Det har gitt livet mitt dimensjoner mange andre aldri kommer til å få, der de sitter og flikker med sine bagateller. Jeg er skadd, men er stolt og kry for det jeg har vært med på og gjennomført. Jeg er krigsveteran - og stolt av det. 5 år har jeg brukt i en innsats for at verden skal bli et bedre sted å være for alle dere andre.

Det som smerter er å se medveteranene som har gått ut av tiden gjennom årene. Noen av naturlige årsaker, andre av sykdommer, og altfor mange fordi de sliter med refleksjonene av krigen. Selv har jeg ofte vært i grenseland. For hvorfor skal man måtte gjenoppleve krigene hver dag, selv om de i realiteten er over? Men, jeg holder meg flytende på et vis.
Samtidig kjenner jeg at hver gang en veteran går bort, så blir en skulder kald. For borte er den som holdt den varm. Borte er den som med skjoldet sitt, beskyttet meg slik jeg beskyttet den på andre siden med mitt.

En gang var vi soldater - måtte vi hvile i fred når den tid kommer - eller rett og slett fortsette å kjempe Valhall?

Hvil i fred veteran Bjørn Kleven. Du var en kjempe, en god mann å ha ved enhver skulder. Måtte vi sees igjen!



søndag 10. juni 2018

Styrken i siste ledd

Det er stille. De har dratt. Det er på et vis deilig å kjenne på stillheten, og vite at huset er vårt igjen. Samtidig er det veldig vemodig at de har dratt. Det har vært noen utrolige fine dager med mine to døtre og deres kjærester, samt det eneste barnebarnet så langt. Og selvfølgelig med min kjæreste Angela.
Jeg satt med glunten i fanget mitt. Han studerte meg, en gammel kriger, muligens med litt skepsis til å begynne med. Jeg vet ikke om han så reflekteringen av noe av det jeg hadde sett ute i verden, i øynene mine. Jeg håper ikke det. Jeg så på ham og følte resonansen av slekten min. En dyp glede boblet oppover langs ryggraden. Dette er det siste tilskuddet. Han grep om fingrene mine og sendte meg et smil. Ikke rart bestefar blir glad da. Når han ser smilet og styrken i de små øynene i det blikket som gradvis fester seg.
Når jeg sitter slik og når jeg ser mine døtre som har vokst opp til å bli nydelige jenter, fylt av klokskap og glede, så kjenner jeg at jeg har mange grunner for å leve. Når jeg også ser hvor omsorgsfull Angela er som bestemor når hun steller med den lille, prater med ham eller bærer han i en Babybjørn-sele på magen, mens hun pludrer og steller. Kathleen, hun som er moren, er veldig glad for denne omsorgen. Den siste natten før de skulle legge ut på en 14 timers reise hjem så tok Angela nattevakten slik at foreldrene kunne få en god natts søvn. Det ligger mye omsorg i sånt.

Jeg gleder meg til neste gang jeg ser dem. Måtte kampen med lidelsen og tilværelsen bli noe lettere da. Det har vært utrolig hyggelig med selskap i noen dager, men på grunn av larm og folk rundt meg så faller jeg litt av. Spesielt på kvelden når jeg er tvunget til å ta medisiner for å få noenlunde ålreite netter.  Da blir det vanskelig å holde tritt med ungdommen i deres samtaler.
Huff, det hørtes gammelt ut. Jeg kommer nok tilbake på et vis og får igjen noe av evnene mine til å tenke klarere. Håper jeg.
Så her sitter jeg nå. I stillheten. Det går noen dager nå før jeg er sånn noenlunde tilbake til der jeg stort sett er. Det er slitsomt å ha det sånn. Men alternativet finnes ikke. Så her er det bare å følge livets puls i det tempoet det slår akkurat nå.

Jeg ser også frem til kognitiv behandling for PTSD,en min. Øyebevegelsesbehandlingen, også kalt EMDR, har ikke virket i det hele tatt. Etter et år står jeg fortsatt på startstreken. Det føles som å stå til knes i gjørma, men jeg må fortsette å tro på at jeg kan få bedre dager. Psykologspesialisten som har vurdert meg er rimelig sikker på at min PTSD er kronisk, siden den har herjet i godt og vel 13 år, de fleste av dem med kamp og fornektelse fra min side. Vel, den kampen er over. Nå handler det om å få et optimalt liv på de stumpene jeg har. Det skal gå på et vis. Jeg er optimist nå. Ikke alltid, men akkurat nå, etter å ha fått noen gode innsprøytninger med familien min rundt meg noen dager. Det løfter en ektemann, en far og en bestefar med PTSD, skyhøyt. Selv om krigen raser i kulissene.

Blue skies, soft winds and fair landings for always? Fingers crossed!
Have a good one, y'all!

onsdag 30. mai 2018

Eksponering og velbehag

"What you do with beard?"
Sikkerhetskontrolløren ved flyplassen i Hurghada, Egypt ser strengt på meg mens han peker på smultringen av skjegg i den nederste delen av ansiktet mitt på passfotoet mitt.
"I have shaved it?" svarer jeg prøvende, mens jeg forbanner damen ved Kongsvinger Politikammer som sa at det ikke var noe problem å ha skjegg på passfotoet og være glattbarbert som en barnerumpe i virkeligheten.
Jeg er på vei hjem etter 12 dager innenfor murene på en såkalt resort helt syd i landet, med vindu og strand mot Rødehavet. Svetten driver, her jeg sitter innenfor sikkerhetskontroll nr 2. 
"OK, write name, passport number and book number here".
Jeg ser spørrende på ham. Jeg merker at det er slitsomt for meg å skjønne hva han mener med book number. Men etter store anstrengelser går det til slutt opp for meg at det er flightnummeret han mener. 
"Hvor er vesken din?", spør Angela.
"Jeg hadde den jo her. Noen må ha rappet den!"
Vesken med betalingskort, kamera og mobiltelefon er forsvunnet. Angela kaller på sikkerhetspersonellet og forbanner dem for å ha trukket meg ut midt i kontrollen for sjekk. Alle ser på hverandre og skjønner ingenting. En kvinnelig sikkerhetskontrollør som man glatt kan slå fast var hjernedød, begynner å lete i vesken til Angela etter mobiltelefonen, kameraet og kortet mitt.
Begge gav vi uttrykk for amatørmessig sikkerhetskontroll og understreket at dette i grunnen ikke skulle være mulig. Sjefen for sikkerhetskontrollen dukket opp og forsøkte å rekonstruere. Jeg satte meg ned og forsøkte å lage en plann for sperring av kortene.
Vesken dukket til slutt opp. Det viste seg at den aldri var sjekket inn. De stod på andre siden av avlesningsmaskinen, rett ved metallføttene. Det hadde rett og slett blitt for mye for meg. Jeg hadde droppet noe og tatt hånd om noe annet. Atter en gang hadde jeg vist min evne til å håndtere ting, folkemengder, prosedyrer, hukommelsen, fokuset. Jeg hadde bestemt meg for å takle det. Men feilet igjen. Som mange ganger før. Men jeg hadde prøvd.

Ut på tur, noe sur?

Hurghada var mye, men det var i stor grad en nødvendighet. For meg var det viktig å reise ut i verden igjen og bryne meg på utfordringene. Vi bestemte oss for å dra dit. Vi kalte det ferie, men for meg var det i høyeste grad en eksponering for det jeg hadde vært ute for, som førte til PTSD. Krig var det ikke der, det nærmeste en kunne komme noen form for terroraksjon var terrorangrepet på feriestedet Sharm El Sheikh som ligger på andre siden av den "fjorden" som heter Suezhavet. Jeg var kjempespent på hvordan dette kom til å bli. Turen var bestilt med assistanse slik at jeg medisinert, kunne rulles i en rullestol på ”fast lane” sikkerhetskontroll. Det gikk bra på Gardermoen flyplass, men resten av turen med flyselskapet Pegasus var en stor farse. Ingen var forberedt på å ta yte noen assistanse ved mellomlandingen i Istanbul og ved landing i Hurghada. Ei heller var bestilt mat og ekstra rom for lange ben på plass. En traurig reise. Det eneste som kunne gå galt etter alt denne kvelden, var den transporten vi hadde bestilt frem til hotellet, noe jeg var brennsikker på.. Men, der kom mine påstander til skamme. For utenfor flyplassen stod det en tannløs kar, smilende, med et skilt med navnet vårt på. Vi pustet lettet ut. 
Vel innsjekket på Desert Rose Resort startet noen late dager. Mai er fortsatt tidlig i sesongen, og sånn med øyemål kunne det se ut som at det var rundt halvparten der av de 800 gjestene som resorten hadde kapasitet til. En fryd å være gjest, med hyggelige sikkerhetsvakter over alt, og ellers en betjening i resepsjonen, på vannhull, i barer og på restauranter. De tre første dagene var behagelige. Smøre seg inn med høy solfaktor, komme seg ned i lagunen til resorten og bli solbrent, samtidig som litteratur og leskedrikker i alle farger og styrker ble konsumert. 

Massasjedød?

På den fjerde dagen begynte det imidlertid å gå i stå. Jeg hadde sagt ja til massasje, under tvil. Og det var ikke rart jeg tvilte. Jeg ble geleidet inn i et rom, lagt på magen med håndklær over meg, med ansiktet ned i den berømmelige gropa i massasjesenga. Der stod fyren og holdt på på ryggen min og på føttene mine. Kroppen var i alarmberedskap og tanker om at denne mannen hadde full kontroll på meg red som en mare. Ett slag på det rette stedet hadde slått meg ut. Eventuelt at noen baset inn og skjøt meg der jeg lå. Det var mange fantasifulle varianter som kom til meg i tankene, der jeg lå i høyspenn. 
Etter en time var det over og jeg kom meg ut i et boblebad mens jeg ventet på at Angela skulle bli ferdig på sin fløy. Jeg pustet lettet ut.
Jeg skulle egentlig hatt fire massasjetimer, men droppet glatt de tre siste. Nå var jeg skrudd opp igjen, beredskapen ble i kroppen lenge.

Snorklekaos

Og verre skulle det bli. Den femte dagen skulle vi på snorkling på noen rev i sjøen, et stykke med båt utenfor kysten. Det virket veldig eksotisk der og da, bare ligge i vannflaten og se på fargerike fisker som fylte havet under oss. I tillegg skulle vi inn på en strand og bade og sole oss som en del av programmet. Vi stoppet ved første revet og moromannen som ledet oss kastet noen kjøttstykker i havet for å få samlet fisken. Jeg tok på meg svømmeføtter og maske og hoppet ut til siden av båten med det resultat at jeg holdt på å få akterenden på en annen båt som bakket opp på siden av vår. En skremt sveitsisk turist skrek og fikk meg til å svømme vekk slik at jeg ikke havnet i propellen. 
Det som jeg trodde var en lun og eksotisk snorklingsaffære endte med til slutt at et sted rundt 15 båter med snorkelturister la til rundt det samme revet. En skikkelig kaos- og møljesnorkling oppstod med svømmeføtter i alle retninger, og jeg fikk fullstendig panikk. Jeg hev meg rundt og kom meg ombord igjen. Dette var en gedigen nedtur. Intet sted for meg. 
Når vi kom til stranden på turen så gjorde det vi sånn cirka sammen med turistene fra de 15 samme båtene som hadde ligget på revet vårt. Landsettingsbåten ble bortimot overfylt og jeg kjente på trengselen. Det var helt forjævlig. På toppen av det utviklet jeg ørebetennelse som satte hørselen helt ute av drift ett helt døgn, med legebesøk som endte med tabletter, øredråper og bomull med noe stæsj på. Det var ekstremt vanskelig å formidle detaljene rundt reiseforsikring når jeg ikke hørte noe, men der kom Angela som så ofte til min redning. 

War zone?

Øktene på stranda, på solsenger i rolige hjørner med min kjæreste Angela, fungerte bra og gav meg litt styrke og livsglede. Palmene overalt minte meg om Bagdad. Det gjorde også minareten som spydde ut ord fra Koranen i Ramadan. Det gjorde at jeg knøt meg innimellom, men jeg klarte å overbevise kroppen om at jeg ikke var i "war zone" aka "red zone" i verdens farligste by.  
Men fullpakkede fellesområder på kveldene gav meg virkelig store utfordringer. Jeg måtte ofte slippe Agela sin hånd og velge andre ruter der folk fløt rundt. 

Det banale

Er det lov å klage?  Det vanskelige med PTSD er at lidelsen fremstår som banal som oftest. Når en blir stresset av mange dusinvis svømmeføtter og tusenvis av fisk i Rødehavet, ja da er det noe rave galt. Men PTSD er en malfunksjon basert på overbelastninger. Kroppen jobber på sitt ytterste for å beskytte mot alle farer, uansett hvor dem oppstår.

Turen var verdt det. Intet skal stå uprøvd. Walk on, with small steps! 
   



fredag 11. mai 2018

Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldaten gav ingen varsling, men gjorde det etter gradvis å ha fjernet seg fra alt og alle. Tittelen på kronikken "Vår smerte og ubehag som soldater skal ikke være til bry for andre"
Et sivilt liv gjorde distansen ennå større. Båndene til den militære avdelingen visnet.

Det er ikke vanskelig for meg å forstå soldaten. Det er ikke vanskelig for meg å forstå at tungsinnet setter inn, når du går fra å være meget oppegående til å slite med det meste. Mang en gang har depresjonene rammet meg. Hvorfor leve et liv hvor du ikke betyr noe og ikke bidrar til samfunnet? Hvorfor leve et liv som annenrangs borger? Eller en ikkerangs borger? Alt det som er foventet av meg er borte.
Jeg har levd en stund i dette segmentet. Jeg har ofte kjent på desperasjonen av å ikke kunne gjøre selv de enkleste ting. Viljen er ofte tilstede, men evnen er praktisk talt lik null. Jeg valgte å dra på Ikea på en såkalt "inneklemt dag". Utfordringen var bare det at det hadde alle andre også, spesielt når regnet høljet ned. Jeg endte opp i en kjøkkenkrok i utstillingen med et klart budskap om at bilen og returen hjem var det neste på blokka.
Så da får jeg gjort lite. Da får jeg prestert lite. Hvem kan bruke meg til noe?, spør jeg meg selv.  Og henger med hodet.
Men så var det kjærligheten da. Den har jeg rundt meg. Den løfter meg opp og holder meg flytende. Den får meg til å få øye på de gode stundene som kommer innimellom. Ikke bare det at den er der. Men den gir meg også skryt. For det er ting jeg klarer. Det er ikke engang i nærheten av hva jeg har klart tidligere. Men sakte men sikkert så setter jeg pris på det lille jeg faktisk får til. Og selv om samfunnsbidragene er slett så er det mennesker rundt meg som verdsetter meg, det jeg er og det jeg gjør. Og det igjen gjør livet verdt å leve. Jeg er til bry for andre. Og synes det er helt greit.

Mahmoud Farahmand forteller i kronikken sin om en soldat som sakte forfalt som menneske, som soldatbror og som samfunnsborger, før det fatale skjedde. Og han gjorde det uten at det skulle være til bry for andre.
 Jeg tenker at når vi ser våre søstre og brødre forfaller og hensettes til stagnasjon og taushet, så tar vi tak i dem. Jeg tror på at det går an å bryte av den dalende kurven i menneskers liv bare ved å gripe fatt i dem og snakke med dem om dette. Hvis det kan bidra til å booste en miserabel hveradg ja så gjør nå det!
Det skal også være til bry for andre. Det skal ikke være sånn at soldater må betale den høyeste prisen for innsatsen i Forsvarets internasjonale operasjoner uten at det er til bry for andre. Dette bør til enhver tid være fremme i pannebrasken hos dem som sender oss ut på slike oppdrag. De som må gi oss den hjelpen og den støtten vi trenger dersom vi trenger det!



fredag 4. mai 2018

Sagaen om et tre

Ofte kan det være såre enkelt men vanskelig allikevel. I blogginnlegget "Siste utpost" skrev jeg i fjor om utfordringen med å gjøre noe så enkelt som å vanne vårt nyervervede morelltre. Jeg slet med tanken på at jeg faktisk hadde vært på verdens tak og var sentral i treningen av den afghanske hæren på den øverste noden innenfor logistikk bare for et par år tilbake. Med utallige utfordringer banet jeg meg vei gjennom kulturforskjeller og -forståelse. Og hadde suksess. Det ble applaudert av amerikanerne som i stor grad ledet denne treningen i Afghanistan. En meget god følelse i den ene enden, men overbelastning av å være over to år i krigssoner i den andre.

Sommeren 2017, et halvt år ut i min sykemelding knyttet til PTSD og utmattelse, så var avtaleboka naturlig nok tom. Ingen hadde bruk for en glunt som ikke klarte å tenke en hel setning ute i samfunnet engang. Ei heller ta seg gjennom forlkemengdene. Alle påminnelsene som jeg hadde på telefonen var borte. Møtene glimret med sitt fravær. Den minnet meg aldri om noen verdens ting lenger. Med unntak av to. "Vann morelltreet" poppet opp på formiddagen og om kvelden. Jeg kjente ofte på smerten over at jeg kun hadde det å passe på hver dag. Ubrukelig til noe annet. Borte var logistikkoperasjonene i ett av verdens farligste og mest utfordrende land. Borte var jobben hjemme i Norge som logistikksjef.  Igjen var et morelltre. Nakent og spedt.
I løpet av sommeren var det et eller annet dyr som fløy på treet i nattens mulm og mørke. Knakk flere kvister og rev av barken på det. Og veltet det. Da følte jeg plutselig at dette var mitt prosjekt akkurat nå, nemlig det å passe på at dette fordømte bortkomne treet kom til hektene igjen. Så jeg rettet det opp igjen, stakk røttene tilbake i bakken og fortsatte å vanne det. Etterhvert spiret det noen løv og jeg kjente at det var håp for denne forslitte fruktbæreren. Jeg kjente at det å følge med på utviklingen av denne skapningen ga meg noen velkomne rift i alle minnene om krigen. Det var her, det var tilstede i nuet. Det var godt å gå ut og se på det.

Jeg undret lenge på om det kom til å leve over vinteren. Håpet sank rimelig til bunns da jeg kun så toppen stakk såvidt over den nedsnødde plenen. "Hvorfor måtte vinteren være så hard i år?", tenkte jeg ofte med meg selv.
Her om dagen satte jeg meg ned på en stabel med plantejord, for å ta en pause etter noen minutter med hagearbeid. For øktene mine varer ikke lenger, spesielt hvis det skjer noe rundt meg. Jeg glimtet bort på treet, og tenkte at det var på tide å rive det opp og gjøre kompost av det. Men det var da jeg fikk øye på dem. Små skudd på flere av grenene. Denne puslete medtatte kreasjonen hadde klart å komme seg gjennom vinteren. Og ikke bare det, men trosset alle odds og begynt å skyte seg større.

Jeg skal ikke si at jeg føler meg som en plante. Men jeg har registrert gjennom årene at livet gir meg lærdom på de underligste steder. Hvorvidt denne lærdommen skal eller kan brukes, er jo fullstendig opp til meg. Ofte stopper jeg opp og lytter til livet.  Jeg kunne jo bare revet opp busken og satt en finere en der isteden. Men jeg så mye av meg selv i dette. Og jeg slo fast at også jeg ser helt forjævlig ut både utvendig og innvendig etter å ha blitt hundset med av krigens demoner, men at jeg samtidig kjenner at det kommer noen skudd på livets trestamme. At jeg vokser meg større på tross av alt. Nei, ikke med lynraske karbohydrater, men mer av åndelig art.
Nei, jeg prater ikke med dette treet heller. Men jeg føler samtidig at det er i det nære jeg må forsøke å fokusere. Det er i det nære jeg også må vokse. Krigen ligger der som kulisser, ofte nærgående, men jeg må forsøke å snu meg til en annen scene som har det gode i livet rundt den. Det er veldig vanskelig ofte, men slike hendelser som med dette morelltreet hjelper til det. Underlig, synes du? Nå har det rablet helt for ham, tenker du kanskje? Kanskje det. Men uten tvil en god rabling!

Morelltreet vil alltid stå der som et symbol på å aldri gi opp, uansett hvor herjet jeg er. Denne sommeren skal jeg også sette påminnelser om å vanne det. Ikke bare det, men også de andre trærne som ble kjøpt inn i år. Det skjer mye spennende når du er gartner i livets hage!

Stay great, ha en fin helg!

mandag 30. april 2018

Den usynlige fienden - not a gentleman's war

Så var de der igjen, på den siste dagen i april. De som tok en rekke menneskeliv, med overvekt på journalister. Først trakk en motorsyklist i snora til det riggede bombebeltet innenfor skjorta og drepte mange. Som et resultat av dette kom det en del journalister løpende til for å dekke angrepet. Det de ikke visste var at en selvmordsbomber var forkledd som en av dem.
Det knyter seg i magen ennå, nesten tre år etter at jeg forlot Kabul.  Når jeg leser om fienden jeg ikke ser. Som kroppen hele tiden vokter.
Første verdenskrig var en stor prøvelse for de som deltok. Krigen drepte millioner. Men en ting hadde de mye mer orden på. Og det var hvem som var venn og hvem som var fiende. Selv om det nok var en rekke forkledde der også. En slik krig var litt preget av respekt for motstanderen. De sloss stort sett i sin uniform. De visste hvem de rammet når de skjøt, slo eller stakk.

Dagens kriger er i stor grad preget av at fienden gjemmer seg bak sine sivile antrekk.
"-It is not a gentleman's war, Roger" sa en kollega i Kabul i 2015 da vi oppsummerte et attentat som skjedde under en volleyballkamp, hvor noen av detagerne blåste seg selv i været og rammet folkene på tribunen knallhardt.
Jeg minnes ofte det teaterstykket som handlet om en selvmordsbomber som etterhvert kom på bedre tanker. Men det hjalp ikke mye, for på første rad satt en ekte en og sprengte seg og mesteparten av publikum i lufta.
Jeg minnes også de kraftige advarslene om at små gutter i Kabuls gater fikk småpenger av stråmenn for å feste magnetiserte miner på våre kjøretøy. Det resulterte i at vi satt med stive blikk mot og langs fortauene de gangene de panserede vognene våre måtte stanse opp på grunn av trafikkorker, noe som var regelen og ikke unntaket.

Krig er ingen sport for gentlemen. Selv om det er skissert regler for krigføring så vil alltid den stadig tapende part ty til midler som kan snu resultatet til ens egen fordel. For til syvende og sist handler det om å vinne. For oss som har vært midt i disse krigsområdene så handler det om å forsøke å detektere angriperne FØR de kommer i posisjon og trekker i snora.

Hjemme i fredelige Norge forandrer det ingenting for meg. Lidelsen min har gjort at jeg har satt meg fast i denne overvåkningen. Noen råder meg til å tenke på pusten min, og at jeg er her i 2018. Utfordringen er bare det at det er ingen som kan garantere at det ikke er en selvmordsbomber blant de flernasjonale flyktningene som strømmer rundt inne på butikkene, også i 2018. Når jeg er inne i slike miljøer så vokter jeg omgivelsene med maksimal beredskap i kroppen. Jeg vet at de pleier å innlede et angrep med å rope "Allah O Akhbar!" Som betyr "Gud er stor". Personlig hater jeg dette uttrykket fordi min erfaring med det er utelukkende negativt. Også når minareten på moskéene kveder dette, så minner det meg om hvilken retning angrepene kommer fra.

Nei, dette er ikke skyts rettet mot islam. Det er kun en beskrivelse av min måte å reagere i disse miljøene på, enten jeg er i Irak, Afghanistan eller Norge. Jeg bruker altfor mye krefter på å se etter angriperen. Han som ser helt normal ut, som gjør normale ting i en butikk, før han trekker av.

Så på mange vis er jeg og mine likekvinner og -menn dømt til å vokte oss for denne virksomheten,  muligens resten av et langt liv. Å bruke all energi opp på cirka en times tid før en går over i å være helt utslått.
En av stedene den usynlige fienden ikke har vært å se ennå er i den norske fjellheimen.. Måtte de heller aldri komme dit, for det er der jeg trekker meg tilbake for å få ørlite hvile. Vandrende over myr og knauser. Sitter bak en stein, ved et ørretvann med mygg og knott som den største trusselen. Med kjærestens hånd i min egen og en brettekopp med grutkaffe i den andre. Da slipper kroppen litt opp. En stakket stund før den skal tilbake til livets evige stridsfelt....


fredag 27. april 2018

Karamellen

Dagene etter konserten har vært surrealistiske. Støl i hele kroppen fordi den stod i spenn lenge før jeg ankom Festningsplassen. Konserten lå lenge bakerst i hodet mitt, mens fokuset var på å ta meg inn i folkemengdene uten å skremme folk med irrasjonell adferd. Jeg smilte og lo hver gang jeg traff kjente, noe det var mange av. Det var knallhardt men godt allikevel.

En fantastisk opplevelse, men i høyeste grad altoppslukende. Etter konserten glemte jeg masse utstyr i konsertområdet fordi jeg var mer opptatt av å snuble ut av massene og komme meg inn i smulere farvann så fort den var over. Søvnen har vært urolig siden da, batteriene har stort sett vært tomme, konsentrasjonen har vært skrudd på "spredt" og jeg har vimset rundt meg selv uten å egentlig ha helt kontroll på hvor og hvem jeg er.

Men...Jeg klarte å gjennomføre konserten! Jeg klarte å mestre det viktigste for meg der og da. Alt rundt den, både før og etter har vært preget av kaos. Men jeg klarte å spille og synge musikken min med toner som ikke ble "mutet" av PTSD. Jeg klarte det! Musikken min får du aldri!

Og jeg klarer faktisk å fokusere på at jeg klarte nettopp det. Jeg klarer å la være å bli fly forbannet fordi jeg ikke klarte å huske å ta med alt jeg trengte til konserten, og å glemme noe av det andre når jeg forlot. Jeg klarer å suge på karamellen, som var konserten!

Jeg er tilbake i hverdagen. Ingenting har blitt bedre der i så måte. Jeg er fortsatt usikker overalt hvor jeg ferdes. Jeg er fortsatt slått ut av utmattelsessyndromet.  Men allikevel har jeg lagt en murstein til tårnet av indre styrke. Det kan jeg ikke komme forbi. Den ligger der og lyser, et sted langt nede i mørket. Klarer jeg å bygge det så høyt at det kommer opp i lyset? Det gjenstår å se! Styrke er helt avgjørende for at jeg skal klare å stå i mot og bekjempe alle utfordringene jeg møter.

Våren er kommet. En vakker tid. En gunstig tid for meg til å forsøke å fokusere til en viss grad vekk fra plagene og lidelsen. Forsøke å glede meg over svanens sang fra vanndammene på jordene, og andre fugler som etablerer seg i området og gleder seg over den viktigste tiden i deres liv, nemlig når de kommer i gang med neste generasjon.

Men fortsatt er det dag for dag som gjelder. Små skritt gjennom de gode og dårlige av dem. Og mange blandede!

We were soldiers - once and young...

En gang var vi soldater, unge og ambisiøse. Vi tråkket til når det trengtes, Vi løste oppdrag, ble skutt på, skjøt tilbake. Skulder til skul...