torsdag 23. mai 2019

Anerkjennelse og respekt i praksis

"Du er hjertelig velkommen!"
Noen minutter før trådte jeg ut av min gamle Volvo på parkeringsplassen på Bæreia. Det er en fin utsikt fra veteransenteret som ligger steike godt plassert i åsen på sørenden av Bæreiavannet. Jeg lar blikket gli over det grønne landskapet og trekker pusten dypt. Her blir jeg til i morgen. Prøve å finne roen så godt som mulig. Angela er på venninnetur og jeg er på egen hånd. Noe jeg sjelden er. Etterhvert skal jeg videre til Vestfold, besøke slekt og venner der. Ikke alle, men noen. For det har sin begrensning. Jeg er spent på om den røde kofferten jeg bærer i hånden inneholder det jeg trenger. Har jeg klart å pakke riktig? Det vil tiden vise. Det meste er å få kjøpt allikevel.

Det viser seg at det er en veteranmiddag av den stilige sorten på Bæreia. Jeg møter flere veteraner jeg kjenner fra tidligere tjeneste, og de sier at alle er velkomne. Jeg kjenner på folkemengden som venter på festmiddagen over en aperitif, når jeg vandrer mot rommet jeg har fått tildelt. Hjernen drar i gang det showet den alltid har gjort.: "Er det noen mistenkelige personer her?,  Noen potensielle trusler? Hvor er rømningsveiene?" 

Hoder nikker når jeg passerer dem der de sitter i den overfylte salen. Jeg håper i det lengste at jeg klarer å skjule den høye alarmberedskapen. Jeg har bestemt meg for å droppe middagen. Jeg klarer på langt nær å være i det samme rommet med alle disse menneskene, og miste kontrollen. Jeg finner ut at jeg har noe mat i bilen og går ut for å hente det.

Tilbake forteller jeg den hyggelige damen i resepsjonen at jeg nok dessverre må takke nei til å delta på middagen rett og slett fordi jeg har PTSD. Det gjør jeg etter at jeg ber pent om å få benytte døra på fløyen på andre siden som rømningsdør hvis jeg måtte ha behov.
"Det er ikke noe problem. Sørg for at han får servert maten fra festmiddagen på rom" Jeg snur meg og ser sjefen for veteransenteret, oberstløytnant Arnstein Hestnes.
"Det er strengt tatt ikke nødvendig. Jeg har litt mat her" sier jeg og klapper på bæreposen.

Jeg prater for døve ører. Andre løsninger er helt uinteressant.
"Men dere behøver ikke...."
20 minutter senere banker det på døra og ute i gangen står det en blid dame med forretten. Senere hovedretten og desserten.

Jeg blir helt rørt for dette kom bardus på. Men det slår meg at dette er anerkjennelse og respekt i praksis. Jeg deltar uten å delta. Jeg blir sett og anerkjent, også når jeg ikke makter å stå frem. Og det av dem som forstår at lidelsen er en utfordring. 

En stor takk til Arnstein og veteransenteret! You rock!




torsdag 9. mai 2019

Stamp!

Vi har kjøpt oss vedfyrt stamp. Byttet ut den gamle som var gjennområtten. Glede. En tett stamp er et eldorado for en hvalross med mitt kaliber! Så nå var det om å gjøre å få kommet seg ned i det varme vannet. Etterhvert. Men først må det fyres.

Jeg skaffet veden fra uthuset, matet ovnen. Det regnet. Jeg tenkte at et godt grunnlag for å få fyrt opp er papir. For et par dager siden ryddet jeg litt i gamle papirer, og disse kan være gode å fyre opp med.

Jeg hentet papirsøppeldunken på gutterommet mitt, for her i huset kildesorteres det fra første stund, må vite. Papirsøppelet ble bikket elegant ned i ovnen i en håndvending. Veden stablet oppå. Toppet. Her var det bare å sette fyrstikken borti. Men det brant ikke.

Så begynte på en måte det showet jeg kjenner på ganske ofte. Jeg ble usikker. Jeg fikk angst. Jeg hadde ikke kontroll. Er hjernen min defekt? Hva skjer? Hvorfor brenner det ikke?
Jeg bikket på veden, blåste på papiret som lå og ulmet. Regnet dryppet og jeg la på det beskyttende lokket og vips så var det slukket.

 Jeg forsøkte å få vekket opp hjernen som allerede før dette var rimelig nedsyltet av utmattelse siden jeg hadde vært hos psykologen tidligere i dag. Jeg forsøkte å trenge gjennom den grå mentale skyen og komme meg bak alle de nye minnene og finne ut hva jeg kan om ild. Jeg har tross alt tilbragt masse tid i skog og mark i og utenfor Forsvaret, ofte foran selvfyrte leirbål.

Hodet mitt jobbet knallhardt med dette, såpass at jeg hadde glemt at vi har fjernet en del av terrassedekket ved siden av stampen i forbindelse med installeringen av den. Hjernen oppfattet at det fortsatt var er et dekke der, men når det ikke er det, så går det galt.

Jeg befant meg da plutselig nede i dette hullet, med en ovn som kun røk kraftig. Sinnet tok meg som en bølge som bygger seg opp. Ikke fant jeg utav det, og her lå jeg som en idiot nede på bakken under terrassehøyde.

Og mens jeg ligger der så slår det meg hvorfor jeg gjør akkurat det. Fordi jeg har PTSD. Fordi det ofte går galt, spesielt når jeg er mattet ut.
"Så ikke døm deg selv så innmari hardt, Roger. Det hjelper ikke en d....", sa jeg til meg selv der jeg satt og kjente den kalde sølen trekke inn i joggebuksen, mens jeg knuget på en våt fyrstikkeske.

Jeg karret meg opp og så på ovnen som var omsluttet av en hvit røyksky.
Og der, nederst i minneskuffen på et øde sted i bakhodet mitt, kom det frem noe som jeg kunne bruke. Ild må ha oksygen. Elementært.
Papir som glødet i kanten ble fisket opp av ovnen, spylt med vann og kastet i papirsøpla. Da brant det plutselig bedre i ovnen.

Fra tap til en slags seier. Jeg eksploderte ikke for feilskjæret og dempet det med å minne meg på at jeg har en lidelse som gjør at jeg altfor ofte må streve med de enkle ting.

Nå brenner det. Jeg ba Angela se over, hun måtte fiske ut ennå litt mer papir. Det er godt å ha henne, som kan se over det jeg gjør, selv om jeg ofte liker det dårlig. Ettersyn og inspeksjon er ikke behagelig. Men ofte er det nødvendig. Kanskje spesielt når det gjelder denne akvarieinnretningen, som plutselig kan stå i lys lue. Og lyse luer kan ikke brukes om hodeplagg. Ikke engang i en stamp!

Når jeg ryddet papiret ut av ovnen igjen så stusset jeg lenge på hvilken idiot som hadde lagt en vinflaske i ovnen. Det var en indianer som en gang sa at hvis du peker på noen med pekefingeren så vil tre andre fingre på hånden peke mot deg. Jeg var vel ikke så god på kildesortering av papir som jeg trodde!

tirsdag 30. april 2019

Preget av tjenesten

Siden jeg havarerte i arbeidslivet så har jeg møtt en rekke veteraner og kolleger på litt andre betingelser og med en litt annen tilnærming enn tidligere. Skaden min er jo kjent og jeg går ofte bort til dem og spør:
-Er du skadd?
Svaret er ofte:
-Eeeh, nei men jeg er veldig preget!

Mange av oss som har vært utaskjærs med Forsvaret er preget. Vi ble påvirket av det vi så, hørte og opplevde. Vi ble preget av samholdet og kameratskapet. Av å hjelpe og beskytte befolkninger. Og mange av oss ble preget  av at vi ikke hadde mandat eller evne til å beskytte dem. Mange kjente på fortvilelsen, noe man tok med seg hjem og aldri ble kvitt.

Noen ble preget av å føle at en var i en egen boble, med dramatiske og ofte skjellsettende hendelser, som ingen av de der hjemme forstod noe av. Det å bære ryggsekken med opplevelser på egen hånd er ofte svinetungt.

Når jeg kom tilbake fra krigen i Irak så var jeg veldig preget. I dag, når jeg ser ned langs de årene etter jeg kom hjem så hadde jeg klare symptomer på PTSD, men selv om det preget meg så klarte jeg på et vis å stå i jobb. Det var i løpet av 13 måneder i krigen i Afghanistan senere at det ble noe mer enn et preg. Det ble en formidabel skade.

Er du, eller kjenner du en som åpenbart er preget av tjenesten? Har du sagt til deg selv eller oppfordret henne/ ham til å få sjekket om du kan ha en senskade? Og har du svart deg selv eller fått som svar fra henne/ ham at det bare er tøys og tull? Vel, da kan da du stille deg opp ved siden av meg, eller la henne /ham stille der, for på min oppstillingsplass så står alle dem som fornekter skaden helt til det ytterste.

Det er ikke rart, for vi er jo blant de beste.
Landet har jo sendt oss ut i krig og konflikt for å beskytte, stabilisere og fredsopprette. Fordi vi er gode og fordi vi er treskaller som har klokketro på oss selv og det faktum at ingen kan vippe oss av pinnen.  Vi er meget egnet for krig. Tror vi.

Noen ganger har det gått så lenge at når du da til slutt kryper til torgs så har Staten funnet ut at saken din er foreldet. At den gangen du var i krig så var mange av saksbehandlerne ikke engang født. Du hamrer og slår på den store porten men på innsiden svarer de at du nok har pådratt deg en skade LENGE etter tjenesten.

Er du preget av tjenesten? Det skader verken arbeidsforhold eller noe annet å ta en sjekk. Jo før du kan ta tak i PTSD jo større er sjansen for å bli frisk.
Ikke gjør som meg, som gjorde tre ting feil:
FORNEKTET - FORNEKTET - FORNEKTET


søndag 28. april 2019

Å reise med Roger (av Angela Claire)


Jeg personlig eier ikke genene til å ha en hytte, tanken på å skulle tilbringe fritiden min på en og samme plass kjennes helt feil. Jeg vil ut og se verden, oppleve nye plasser, andre kulturer og bli inspirert av deres mat. Ikke misforstå meg, for jeg digger å være ute i naturen, gå langt innover i den norske fjellheimen, bestige tindene. Men ikke de samme hver gang, nye dager nye utfordringer nye opplevelser. Og heldigvis for meg er Roger også slik, en eventyrer som elsker å oppleve nye plasser. Eller bedre sagt var Roger slik, for utfordringene han sliter med hver dag mangedobles når vi skal ut i det ukjente.

Det var jo nettopp på en reise jeg fikk den første sjokkopplevelsen, den voksende klumpen i magen og følelsen om at Roger var skadd, en følelse som aldri gikk bort. Når jeg tenker tilbake på den dagen i Canterbury Cathedral, Roger sitter sammenkrøpet i fosterstilling mot veggen, kjenner jeg på skrekken og frykten like sterkt i dag som jeg gjorde da. Jeg skjønte straks at livet med Roger kommer til å by på mange utfordringer, heldigvis er jeg rimelig løsningsorientert. Og prosessen fram til dagens løsning har vært lang og med flere feilskjær.

Vi startet med å være på flyplassen i god tid, da snakker jeg om tre til fire timer før avgang, for å redusere stress Roger kjente på. Fullstendig bom, Roger blir stresset av folkemengder, ukjente omgivelser og uforutsigbare bevegelser. Det var et par ganger vi bare såvidt klarte å få han til å gå ombord i flyet. Han ble utagerende og en mindre koselig person å reise sammen med.
Så overtalte jeg han til at kanskje medikamenter på turen var lurt, samtidig som jeg bestilte assistanse på reisene. Men også dette ble en “prøve og feile” flere ganger. Roger ville absolutt ikke sitte i rullestol, men på grunn av medikamentene var han ikke i stand til å ta vare på seg selv eller sine eiendeler, dette ble meget tydelig for oss begge da vi skulle reise ut av Egypt, og alt går til ad dundas i sikkerhetskontrollen. Roger står der plutselig uten pass, bankkort og telefon. Jeg kjenner panikken brer seg gjennom kroppen min, og på toppen av alt klarer han ikke gjøre ordentlig rede for seg. Jeg er livredd for at noen skal tro at han er full. Etter mye om og men, og intervjuer gjennomført av egyptisk politi, er det endelig noen som hører på meg og sjekker andre siden av sikkerhetskontrollen. Jo da pent lagt i en eske, ved siden av båndet til røntgenmaskinen står den og venter på å bli sendt gjennom. Da vi landet i Kairo, gikk Roger pent med på at full assistanse med rullestol var ok.
Vi har også innsett at konsentrasjonsnivået hans ikke helt er der den var før reiser, som har resultert i at vi har stått på flyplasser og skal hente ut leiebil for å finne ut at den var bestilt til uken etter. Og ankommet hotell for å oppdage at “vi var der en måned for tidlig” den var riktig dato, bare i neste måned den var bestilt. Dette løses lett, jeg skal ikke umyndiggjøre Roger, så han får fremdeles bestille om han vil, jeg bare dobbeltsjekker bestillingene rett etter så vi kan om bestille eventuelt endre om det er feil på dem.

Så med mange feilsteg, lekser gjort og lekser lært har vi kommet fram til en formel for reise som fungerer for oss.
Reiser bestilles med assistanse. Roger tar medisin en time før vi er på flyplassen, jeg finner en rullestol som Roger får sitte i og så sjekker oss inn. Jeg forklarer at han er krigsveteran med PTSD, på medikamenter og at han ikke kan stå i kø. Vi får hjelp gjennom sikkerhetskontrollen, så plasserer jeg Roger en rolig plass og han får noe å spise på mens vi venter på boarding. Vi har pre boarding og blir tatt ombord ca 10 min før alle andre, han står heller ikke i boardingkøen, for de i skranken er informert om hvorfor. Vi er først på flyet og sist av, Roger er ganske neddopet hele turen og sover mesteparten av tiden, derfor mat før fly. Jeg får hjelp av assistansepersonell, om vi må gjennom andre sikkerhetsrutiner på turen, de følger med Roger så kan jeg passe på dokumenter og bagasje. Generelt når jeg forklarer bakkemannskap, assistanse-personell og kabinpersonell årsaken, er de fleste veldig forståelsesfulle og behjelpelige.

Verden står igjen for våre føtter, neste utfordring folkemengder, biler, trafikk kaos, fulle matsaler på hotell mm. Det vil si nesten alt det å besøke et nytt sted i verden omhandler.
Så mitt råd til dere som lider av PTSD og deres pårørende. Ikke la det være en grunn til ikke å leve som dere har gjort før. Finn løsninger, vær villig til å gå på tryne flere ganger på veien dit, av erfaring tilsier det med de fleste av oss. Vær åpen til personell dere møter på reisen om hvorfor dere trenger assistanse, PTSD er ikke noe å skamme seg over. Og ikke minst for mange av dere skal dere være stolte av det dere har gjort, dere er krigsveteraner, kostnaden er å leve med PTSD. Og da skal dere leve, ikke bare eksistere.

fredag 26. april 2019

En øde øy

PTSD kan på mange sammenlignes med en tilværelse på en øde øy. Jeg murer meg inne på denne øya, fylt av selvmedlidenhet, traumer, frykt og en følelse av at verden rundt meg ikke forstår hva jeg går gjennom hver dag. En del av de som roper fra "fastlandet" mener bestemt at jeg snart er sammen med dem der inne. Det tviler jeg sterkt på.
Andre forsøker å ro ut til "øya" og komme seg i land for å søke å bryte denne evige sirkelen av sympati for seg selv. I tillegg forsøke å bryte ned muren som står hele veien rundt, rett ved strandkanten, i den grad det er strender her og ikke skarpe steiner.

I mitt liv så er det Angela som ror ut hver dag. Hun banker på porten og vil inn. Eller skal inn er vel rettere å si. Hun forsøker å forstå hva jeg er i, samt at hun forsøker å få meg til å forstå hva jeg er i. Det er på ingen måte en lett oppgave, for det blåser fort opp til orkan på denne øya. Det kan være et ord som var velment, men som ble feil, og da øker vinden veldig raskt. Hun velger med omhu hvor hun skal stå i rommet slik at hun ikke blokkerer. Hun jobber med å formulere seg riktig.

Det er prisverdig å ha et menneske i livet som orker å stå i dette. Som aldri gir seg. Som er helt klar på at PTSD,en ikke skal ta meg fra henne. Hun provoserer, utfordrer, alt med bøtter av både mot og pågangsmot. Hun gir seg ikke. Og jeg jobber med å stilne vindene. Med å møte utfordringene og gjøre noe med dem. For det verste jeg kan gjøre er å sitte stille på denne øya, midt i senter. For der skjer ingenting til det bedre. Tror jeg. Eller gjør jeg det?

Påsken min i år var rimelig grei. Jeg tilbrakte det meste av den bak huset, i le for resten av livet. Det er komfortabelt. Det er stille. Kroppen roer ned en smule. Og da merker jeg det ekstra godt når jeg da etter endt høytid må på butikken, hvor skanneren igjen slås på for å detektere farer.

Utfordringen er at enhver eksponering er et vanvittig løft. Ikke bare i selve eksponeringen, men kroppen går i lås flere dager før hvis denne eksponeringen er varslet. Og slår meg ut flere dager etterpå.

En avveining vil alltid være hvorvidt jeg skal sitte i ro med noe mer komfort, eller om jeg skal utfordre lidelsen ved å plage meg selv  med eksponeringer. For det har ikke blitt noe bedre for meg å være ute i områder jeg ikke har kontroll på. Men samtidig; skal jeg la lidelsen styre meg? Dessverre så gjør den ok det i stor grad, så får jeg velge de riktige eksponeringene, som ikke bare gir plager men  at den blandes ut med noe glede og inspirasjon.


søndag 14. april 2019

Jeg skulle

Med PTSD så har jeg havnet på feil grid. Jeg er aldri der jeg burde være.

Jeg skulle vært på jobb, bragt inn min kompetanse i kommando og kontroll i Forsvaret.  Jeg skulle vært avsted, besøkt venner og kjente, moret meg i lag med dem. Jeg skulle orket mer hadde det ikke vært for utmattelsessyndromet. Jeg skulle vasket gulv og støvsuget oftere enn en gang i blant. Jeg skulle skrevet mer musikk og tekst hadde det ikke vært for sviktende konsentrasjon, hvor instrumentene ikke engang er varme før jeg slår dem av. Jeg skulle lest mer, lært meg mer om livet, men ordene flyter i hverandre når hjernen sier “gjør holdt”. Jeg skulle reist verden rundt, skrevet reportasjer og bidratt til at vår del av verden blir bedre kjent med den tredje.

Nå som påsken ubønnhørlig slår inn over oss som brenningene på Stord, så skulle jeg vært på fjellet, og kost meg med det fjellfolket har ernært seg på siden de avløste steinaldermenneskene, nemlig kvikk-lunsj og appelsin, toppet med wienerpølser i buljonglake på termos. Når nasjonaldagen kommer rett etter at det har livna i lundar så skulle jeg stått gatelangs og hyllet marsjerende, eller holdt en tale ved en bauta, alt i min feiende flotte mørke uniform. Jeg skulle vært en tur i byen, sittet på uterestaurant og inhalert en øl eller et glass vin uten å få panikk.

Jeg skulle også ha vært på en atskillig lettere del av vektskalaen min og redusert marktrykket betraktelig, om ikke for annet enn som et miljøtiltak. Jeg skulle ha spist mindre fy-mat og mer av det som holder liv i husdyrene våre. Jeg skulle ha trent mer enn ingenting. Jeg skulle ha sett mindre på søppel-TV. Jeg skulle trødd mer i graset selv om Einar Skjæraasen mener noe annet. Jeg skulle svømt i en svømmehall, men det nærmeste jeg kommer vannet er morgen- og kveldsstell og en dusj med jevne mellomrom.
Jeg skulle ha skrevet dette innlegget på fem minutter, men har brukt én uke på det.

Og her sitter jeg, som oftest helt utmattet før klokken er 08:00. Og gjør det meste resten av dagen på ren jernvilje, helst innenfor husets fire vegger, eller gårdens fire gjerdestolper. Slik er det, og det har jeg akseptert. Så vil selvfølgelig min kamp for å få en bedre livskvalitet alltid være der. Med små skritt.

God påske til alle, og spesielt til de som sliter med PTSD.

mandag 8. april 2019

Formålsløs venting

Vintre. En uunngåelighet i vårt vakre og fredelige land. Snøen som laver ned rett som det er. Vintermørket som kleber seg på landskapet, sniker seg inn over alt. Kulde og vind.
For meg med PTSD så har det betydd ytterligere isolasjon.  Isolasjon betyr lite frisk luft og tråkkinga av den luften som er. Jeg blir ofte overgitt til TV, som kringkaster så utrolig mye rask.

Utmattelsen slår sterkere ut fordi jeg er lite i aktivitet. Når man bare puster dårlig luft og bruker mye tid foran TV og computer så ramler kroppen ytterligere sammen.
Det å være ute i verden rundt meg vil alltid bli en utfordring. Det krever enorme mentale forberedelser før jeg er der og når jeg er der så er det som å balansere i minefelt for å komme seg gjennom det.

Så jeg venter. Verden venter. Systemet er brennsikker på at "vente og se" aldri er feil. Vi må bare vente litt. Psykiske traume-relaterte lidelser tar lang tid å behandle, sier de sakkyndige. Så la oss vente. Ufør? Nei, nå venter vi!

Venting har ingenting positivt i seg. Når den er basert på generelle kunnskaper om lidelsen så er den formålsløs.
Det er to ting som gjør at jeg klarer å komme meg gjennom hverdagen. Det ene er det at jeg faktisk slipper å forsøke å løse arbeidsoppgaver. Det andre er at jeg slipper å gjøre det i et arbeidsmiljø. Hvorfor? Fordi det trigger meg og fordi jeg sliter med konsentrasjonen!
Min evne til å løse oppgaver er like dårlig nå som den var for noen år siden. Og jeg selv har innsett at jeg aldri kommer til å kunne jobbe mer. Det har vært en svinetung erkjennelse, men det har vært høyst nødvendig for meg.
Ennå så kommer depresjonene. Tankene om å gjøre det verste. Og de kommer fordi det fortsatt er slik at systemet tror at jeg skal jobbe. Det er bare å vente. Det spiller ingen rolle at jeg har gått gjennom det jeg har og at jeg fungerer svært dårlig uten støtte i hverdagen. Det er bare å vente!

Heldigvis kommer våren. Da kan jeg tilbringe noen dager utendørs. Mens jeg venter på å begynne å jobbe. Om et par hundre år eller noe sånt...



Anerkjennelse og respekt i praksis

"Du er hjertelig velkommen!" Noen minutter før trådte jeg ut av min gamle Volvo på parkeringsplassen på Bæreia. Det er en fin ut...