onsdag 13. juni 2018

We were soldiers - once and young...

En gang var vi soldater, unge og ambisiøse. Vi tråkket til når det trengtes, Vi løste oppdrag, ble skutt på, skjøt tilbake. Skulder til skulder stod vi sammen mot fienden. Noen ganger var han usynlig, andre ganger definert og tilstede. Men vi var aldri i tvil. Når han skulle stanses så gjorde vi det sammen. Når han skulle fordrives gjorde vi også det. Når vi ikke var sikker på hvem han var, så forsøkte vi å finne ham sammen. Nedkjempe ham, arrestere ham eller nøytralisere ham før han ble sluppet avgårde igjen. For vi løste oppdrag både i FN, som soldater i fredsbevarende operasjoner, eller i NATO i stabiliserende elelr treningsoperasjoner. Vi øste også av vår kunnskap for å styrke de aktuelle lands egne militære styrker. Vi lærte dem hvordan de skulle organisere, planlegge og gjennomføre skarpe operasjoner etter å ha lært dem hvordan de skulle bruke den etterretningen vi bygde for ham. Vi lærte dem spesialoperasjoner og vi lærte dem hvordan de skulle organisere logistikken sin etter å ha donert både penger og materiell til dem.
Der var vi. Sammen. Folk hjemme lurte på hvorfor vi drev med dette. Hvorfor vi dro ut til det utrygge og uforutsigbare helt frivillig. Som vi jo gjorde i starten, før det gikk tomt for frivillighet. Svaret var at det var det vi gjorde. Vi var jo soldater. Og vi kunne noe, enten vi løste oppdragene selv, eller lærte dem bort. Og når vi gjorde det så dro vi til planeter de der hjemme aldri hadde hørt om. De visste ikke hvordan livet var der. Når vi kom tilbake så lurte de på om vi hadde drept noen. Som om det var det viktigste. Og når vi sa vi var skadd så kunne dem ikke skjønne hvordan vi kunne bli det. Vi var jo en fredsnasjon som ikke var i krig? Og der kom vi og fortalte dem noe annet.

Jeg har sagt det før og sier det mer enn gjerne igjen. Jeg er stolt av å være en del av dere som var med på dette. Det har gitt livet mitt mening. Det har gitt livet mitt dimensjoner mange andre aldri kommer til å få, der de sitter og flikker med sine bagateller. Jeg er skadd, men er stolt og kry for det jeg har vært med på og gjennomført. Jeg er krigsveteran - og stolt av det. 5 år har jeg brukt i en innsats for at verden skal bli et bedre sted å være for alle dere andre.

Det som smerter er å se medveteranene som har gått ut av tiden gjennom årene. Noen av naturlige årsaker, andre av sykdommer, og altfor mange fordi de sliter med refleksjonene av krigen. Selv har jeg ofte vært i grenseland. For hvorfor skal man måtte gjenoppleve krigene hver dag, selv om de i realiteten er over? Men, jeg holder meg flytende på et vis.
Samtidig kjenner jeg at hver gang en veteran går bort, så blir en skulder kald. For borte er den som holdt den varm. Borte er den som med skjoldet sitt, beskyttet meg slik jeg beskyttet den på andre siden med mitt.

En gang var vi soldater - måtte vi hvile i fred når den tid kommer - eller rett og slett fortsette å kjempe Valhall?

Hvil i fred veteran Bjørn Kleven. Du var en kjempe, en god mann å ha ved enhver skulder. Måtte vi sees igjen!



Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...