søndag 10. juni 2018

Styrken i siste ledd

Det er stille. De har dratt. Det er på et vis deilig å kjenne på stillheten, og vite at huset er vårt igjen. Samtidig er det veldig vemodig at de har dratt. Det har vært noen utrolige fine dager med mine to døtre og deres kjærester, samt det eneste barnebarnet så langt. Og selvfølgelig med min kjæreste Angela.
Jeg satt med glunten i fanget mitt. Han studerte meg, en gammel kriger, muligens med litt skepsis til å begynne med. Jeg vet ikke om han så reflekteringen av noe av det jeg hadde sett ute i verden, i øynene mine. Jeg håper ikke det. Jeg så på ham og følte resonansen av slekten min. En dyp glede boblet oppover langs ryggraden. Dette er det siste tilskuddet. Han grep om fingrene mine og sendte meg et smil. Ikke rart bestefar blir glad da. Når han ser smilet og styrken i de små øynene i det blikket som gradvis fester seg.
Når jeg sitter slik og når jeg ser mine døtre som har vokst opp til å bli nydelige jenter, fylt av klokskap og glede, så kjenner jeg at jeg har mange grunner for å leve. Når jeg også ser hvor omsorgsfull Angela er som bestemor når hun steller med den lille, prater med ham eller bærer han i en Babybjørn-sele på magen, mens hun pludrer og steller. Kathleen, hun som er moren, er veldig glad for denne omsorgen. Den siste natten før de skulle legge ut på en 14 timers reise hjem så tok Angela nattevakten slik at foreldrene kunne få en god natts søvn. Det ligger mye omsorg i sånt.

Jeg gleder meg til neste gang jeg ser dem. Måtte kampen med lidelsen og tilværelsen bli noe lettere da. Det har vært utrolig hyggelig med selskap i noen dager, men på grunn av larm og folk rundt meg så faller jeg litt av. Spesielt på kvelden når jeg er tvunget til å ta medisiner for å få noenlunde ålreite netter.  Da blir det vanskelig å holde tritt med ungdommen i deres samtaler.
Huff, det hørtes gammelt ut. Jeg kommer nok tilbake på et vis og får igjen noe av evnene mine til å tenke klarere. Håper jeg.
Så her sitter jeg nå. I stillheten. Det går noen dager nå før jeg er sånn noenlunde tilbake til der jeg stort sett er. Det er slitsomt å ha det sånn. Men alternativet finnes ikke. Så her er det bare å følge livets puls i det tempoet det slår akkurat nå.

Jeg ser også frem til kognitiv behandling for PTSD,en min. Øyebevegelsesbehandlingen, også kalt EMDR, har ikke virket i det hele tatt. Etter et år står jeg fortsatt på startstreken. Det føles som å stå til knes i gjørma, men jeg må fortsette å tro på at jeg kan få bedre dager. Psykologspesialisten som har vurdert meg er rimelig sikker på at min PTSD er kronisk, siden den har herjet i godt og vel 13 år, de fleste av dem med kamp og fornektelse fra min side. Vel, den kampen er over. Nå handler det om å få et optimalt liv på de stumpene jeg har. Det skal gå på et vis. Jeg er optimist nå. Ikke alltid, men akkurat nå, etter å ha fått noen gode innsprøytninger med familien min rundt meg noen dager. Det løfter en ektemann, en far og en bestefar med PTSD, skyhøyt. Selv om krigen raser i kulissene.

Blue skies, soft winds and fair landings for always? Fingers crossed!
Have a good one, y'all!

Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...