fredag 11. mai 2018

Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldaten gav ingen varsling, men gjorde det etter gradvis å ha fjernet seg fra alt og alle. Tittelen på kronikken "Vår smerte og ubehag som soldater skal ikke være til bry for andre"
Et sivilt liv gjorde distansen ennå større. Båndene til den militære avdelingen visnet.

Det er ikke vanskelig for meg å forstå soldaten. Det er ikke vanskelig for meg å forstå at tungsinnet setter inn, når du går fra å være meget oppegående til å slite med det meste. Mang en gang har depresjonene rammet meg. Hvorfor leve et liv hvor du ikke betyr noe og ikke bidrar til samfunnet? Hvorfor leve et liv som annenrangs borger? Eller en ikkerangs borger? Alt det som er foventet av meg er borte.
Jeg har levd en stund i dette segmentet. Jeg har ofte kjent på desperasjonen av å ikke kunne gjøre selv de enkleste ting. Viljen er ofte tilstede, men evnen er praktisk talt lik null. Jeg valgte å dra på Ikea på en såkalt "inneklemt dag". Utfordringen var bare det at det hadde alle andre også, spesielt når regnet høljet ned. Jeg endte opp i en kjøkkenkrok i utstillingen med et klart budskap om at bilen og returen hjem var det neste på blokka.
Så da får jeg gjort lite. Da får jeg prestert lite. Hvem kan bruke meg til noe?, spør jeg meg selv.  Og henger med hodet.
Men så var det kjærligheten da. Den har jeg rundt meg. Den løfter meg opp og holder meg flytende. Den får meg til å få øye på de gode stundene som kommer innimellom. Ikke bare det at den er der. Men den gir meg også skryt. For det er ting jeg klarer. Det er ikke engang i nærheten av hva jeg har klart tidligere. Men sakte men sikkert så setter jeg pris på det lille jeg faktisk får til. Og selv om samfunnsbidragene er slett så er det mennesker rundt meg som verdsetter meg, det jeg er og det jeg gjør. Og det igjen gjør livet verdt å leve. Jeg er til bry for andre. Og synes det er helt greit.

Mahmoud Farahmand forteller i kronikken sin om en soldat som sakte forfalt som menneske, som soldatbror og som samfunnsborger, før det fatale skjedde. Og han gjorde det uten at det skulle være til bry for andre.
 Jeg tenker at når vi ser våre søstre og brødre forfaller og hensettes til stagnasjon og taushet, så tar vi tak i dem. Jeg tror på at det går an å bryte av den dalende kurven i menneskers liv bare ved å gripe fatt i dem og snakke med dem om dette. Hvis det kan bidra til å booste en miserabel hveradg ja så gjør nå det!
Det skal også være til bry for andre. Det skal ikke være sånn at soldater må betale den høyeste prisen for innsatsen i Forsvarets internasjonale operasjoner uten at det er til bry for andre. Dette bør til enhver tid være fremme i pannebrasken hos dem som sender oss ut på slike oppdrag. De som må gi oss den hjelpen og den støtten vi trenger dersom vi trenger det!



Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...