fredag 4. mai 2018

Sagaen om et tre

Ofte kan det være såre enkelt men vanskelig allikevel. I blogginnlegget "Siste utpost" skrev jeg i fjor om utfordringen med å gjøre noe så enkelt som å vanne vårt nyervervede morelltre. Jeg slet med tanken på at jeg faktisk hadde vært på verdens tak og var sentral i treningen av den afghanske hæren på den øverste noden innenfor logistikk bare for et par år tilbake. Med utallige utfordringer banet jeg meg vei gjennom kulturforskjeller og -forståelse. Og hadde suksess. Det ble applaudert av amerikanerne som i stor grad ledet denne treningen i Afghanistan. En meget god følelse i den ene enden, men overbelastning av å være over to år i krigssoner i den andre.

Sommeren 2017, et halvt år ut i min sykemelding knyttet til PTSD og utmattelse, så var avtaleboka naturlig nok tom. Ingen hadde bruk for en glunt som ikke klarte å tenke en hel setning ute i samfunnet engang. Ei heller ta seg gjennom forlkemengdene. Alle påminnelsene som jeg hadde på telefonen var borte. Møtene glimret med sitt fravær. Den minnet meg aldri om noen verdens ting lenger. Med unntak av to. "Vann morelltreet" poppet opp på formiddagen og om kvelden. Jeg kjente ofte på smerten over at jeg kun hadde det å passe på hver dag. Ubrukelig til noe annet. Borte var logistikkoperasjonene i ett av verdens farligste og mest utfordrende land. Borte var jobben hjemme i Norge som logistikksjef.  Igjen var et morelltre. Nakent og spedt.
I løpet av sommeren var det et eller annet dyr som fløy på treet i nattens mulm og mørke. Knakk flere kvister og rev av barken på det. Og veltet det. Da følte jeg plutselig at dette var mitt prosjekt akkurat nå, nemlig det å passe på at dette fordømte bortkomne treet kom til hektene igjen. Så jeg rettet det opp igjen, stakk røttene tilbake i bakken og fortsatte å vanne det. Etterhvert spiret det noen løv og jeg kjente at det var håp for denne forslitte fruktbæreren. Jeg kjente at det å følge med på utviklingen av denne skapningen ga meg noen velkomne rift i alle minnene om krigen. Det var her, det var tilstede i nuet. Det var godt å gå ut og se på det.

Jeg undret lenge på om det kom til å leve over vinteren. Håpet sank rimelig til bunns da jeg kun så toppen stakk såvidt over den nedsnødde plenen. "Hvorfor måtte vinteren være så hard i år?", tenkte jeg ofte med meg selv.
Her om dagen satte jeg meg ned på en stabel med plantejord, for å ta en pause etter noen minutter med hagearbeid. For øktene mine varer ikke lenger, spesielt hvis det skjer noe rundt meg. Jeg glimtet bort på treet, og tenkte at det var på tide å rive det opp og gjøre kompost av det. Men det var da jeg fikk øye på dem. Små skudd på flere av grenene. Denne puslete medtatte kreasjonen hadde klart å komme seg gjennom vinteren. Og ikke bare det, men trosset alle odds og begynt å skyte seg større.

Jeg skal ikke si at jeg føler meg som en plante. Men jeg har registrert gjennom årene at livet gir meg lærdom på de underligste steder. Hvorvidt denne lærdommen skal eller kan brukes, er jo fullstendig opp til meg. Ofte stopper jeg opp og lytter til livet.  Jeg kunne jo bare revet opp busken og satt en finere en der isteden. Men jeg så mye av meg selv i dette. Og jeg slo fast at også jeg ser helt forjævlig ut både utvendig og innvendig etter å ha blitt hundset med av krigens demoner, men at jeg samtidig kjenner at det kommer noen skudd på livets trestamme. At jeg vokser meg større på tross av alt. Nei, ikke med lynraske karbohydrater, men mer av åndelig art.
Nei, jeg prater ikke med dette treet heller. Men jeg føler samtidig at det er i det nære jeg må forsøke å fokusere. Det er i det nære jeg også må vokse. Krigen ligger der som kulisser, ofte nærgående, men jeg må forsøke å snu meg til en annen scene som har det gode i livet rundt den. Det er veldig vanskelig ofte, men slike hendelser som med dette morelltreet hjelper til det. Underlig, synes du? Nå har det rablet helt for ham, tenker du kanskje? Kanskje det. Men uten tvil en god rabling!

Morelltreet vil alltid stå der som et symbol på å aldri gi opp, uansett hvor herjet jeg er. Denne sommeren skal jeg også sette påminnelser om å vanne det. Ikke bare det, men også de andre trærne som ble kjøpt inn i år. Det skjer mye spennende når du er gartner i livets hage!

Stay great, ha en fin helg!

Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...