onsdag 30. mai 2018

Eksponering og velbehag

"What you do with beard?"
Sikkerhetskontrolløren ved flyplassen i Hurghada, Egypt ser strengt på meg mens han peker på smultringen av skjegg i den nederste delen av ansiktet mitt på passfotoet mitt.
"I have shaved it?" svarer jeg prøvende, mens jeg forbanner damen ved Kongsvinger Politikammer som sa at det ikke var noe problem å ha skjegg på passfotoet og være glattbarbert som en barnerumpe i virkeligheten.
Jeg er på vei hjem etter 12 dager innenfor murene på en såkalt resort helt syd i landet, med vindu og strand mot Rødehavet. Svetten driver, her jeg sitter innenfor sikkerhetskontroll nr 2. 
"OK, write name, passport number and book number here".
Jeg ser spørrende på ham. Jeg merker at det er slitsomt for meg å skjønne hva han mener med book number. Men etter store anstrengelser går det til slutt opp for meg at det er flightnummeret han mener. 
"Hvor er vesken din?", spør Angela.
"Jeg hadde den jo her. Noen må ha rappet den!"
Vesken med betalingskort, kamera og mobiltelefon er forsvunnet. Angela kaller på sikkerhetspersonellet og forbanner dem for å ha trukket meg ut midt i kontrollen for sjekk. Alle ser på hverandre og skjønner ingenting. En kvinnelig sikkerhetskontrollør som man glatt kan slå fast var hjernedød, begynner å lete i vesken til Angela etter mobiltelefonen, kameraet og kortet mitt.
Begge gav vi uttrykk for amatørmessig sikkerhetskontroll og understreket at dette i grunnen ikke skulle være mulig. Sjefen for sikkerhetskontrollen dukket opp og forsøkte å rekonstruere. Jeg satte meg ned og forsøkte å lage en plann for sperring av kortene.
Vesken dukket til slutt opp. Det viste seg at den aldri var sjekket inn. De stod på andre siden av avlesningsmaskinen, rett ved metallføttene. Det hadde rett og slett blitt for mye for meg. Jeg hadde droppet noe og tatt hånd om noe annet. Atter en gang hadde jeg vist min evne til å håndtere ting, folkemengder, prosedyrer, hukommelsen, fokuset. Jeg hadde bestemt meg for å takle det. Men feilet igjen. Som mange ganger før. Men jeg hadde prøvd.

Ut på tur, noe sur?

Hurghada var mye, men det var i stor grad en nødvendighet. For meg var det viktig å reise ut i verden igjen og bryne meg på utfordringene. Vi bestemte oss for å dra dit. Vi kalte det ferie, men for meg var det i høyeste grad en eksponering for det jeg hadde vært ute for, som førte til PTSD. Krig var det ikke der, det nærmeste en kunne komme noen form for terroraksjon var terrorangrepet på feriestedet Sharm El Sheikh som ligger på andre siden av den "fjorden" som heter Suezhavet. Jeg var kjempespent på hvordan dette kom til å bli. Turen var bestilt med assistanse slik at jeg medisinert, kunne rulles i en rullestol på ”fast lane” sikkerhetskontroll. Det gikk bra på Gardermoen flyplass, men resten av turen med flyselskapet Pegasus var en stor farse. Ingen var forberedt på å ta yte noen assistanse ved mellomlandingen i Istanbul og ved landing i Hurghada. Ei heller var bestilt mat og ekstra rom for lange ben på plass. En traurig reise. Det eneste som kunne gå galt etter alt denne kvelden, var den transporten vi hadde bestilt frem til hotellet, noe jeg var brennsikker på.. Men, der kom mine påstander til skamme. For utenfor flyplassen stod det en tannløs kar, smilende, med et skilt med navnet vårt på. Vi pustet lettet ut. 
Vel innsjekket på Desert Rose Resort startet noen late dager. Mai er fortsatt tidlig i sesongen, og sånn med øyemål kunne det se ut som at det var rundt halvparten der av de 800 gjestene som resorten hadde kapasitet til. En fryd å være gjest, med hyggelige sikkerhetsvakter over alt, og ellers en betjening i resepsjonen, på vannhull, i barer og på restauranter. De tre første dagene var behagelige. Smøre seg inn med høy solfaktor, komme seg ned i lagunen til resorten og bli solbrent, samtidig som litteratur og leskedrikker i alle farger og styrker ble konsumert. 

Massasjedød?

På den fjerde dagen begynte det imidlertid å gå i stå. Jeg hadde sagt ja til massasje, under tvil. Og det var ikke rart jeg tvilte. Jeg ble geleidet inn i et rom, lagt på magen med håndklær over meg, med ansiktet ned i den berømmelige gropa i massasjesenga. Der stod fyren og holdt på på ryggen min og på føttene mine. Kroppen var i alarmberedskap og tanker om at denne mannen hadde full kontroll på meg red som en mare. Ett slag på det rette stedet hadde slått meg ut. Eventuelt at noen baset inn og skjøt meg der jeg lå. Det var mange fantasifulle varianter som kom til meg i tankene, der jeg lå i høyspenn. 
Etter en time var det over og jeg kom meg ut i et boblebad mens jeg ventet på at Angela skulle bli ferdig på sin fløy. Jeg pustet lettet ut.
Jeg skulle egentlig hatt fire massasjetimer, men droppet glatt de tre siste. Nå var jeg skrudd opp igjen, beredskapen ble i kroppen lenge.

Snorklekaos

Og verre skulle det bli. Den femte dagen skulle vi på snorkling på noen rev i sjøen, et stykke med båt utenfor kysten. Det virket veldig eksotisk der og da, bare ligge i vannflaten og se på fargerike fisker som fylte havet under oss. I tillegg skulle vi inn på en strand og bade og sole oss som en del av programmet. Vi stoppet ved første revet og moromannen som ledet oss kastet noen kjøttstykker i havet for å få samlet fisken. Jeg tok på meg svømmeføtter og maske og hoppet ut til siden av båten med det resultat at jeg holdt på å få akterenden på en annen båt som bakket opp på siden av vår. En skremt sveitsisk turist skrek og fikk meg til å svømme vekk slik at jeg ikke havnet i propellen. 
Det som jeg trodde var en lun og eksotisk snorklingsaffære endte med til slutt at et sted rundt 15 båter med snorkelturister la til rundt det samme revet. En skikkelig kaos- og møljesnorkling oppstod med svømmeføtter i alle retninger, og jeg fikk fullstendig panikk. Jeg hev meg rundt og kom meg ombord igjen. Dette var en gedigen nedtur. Intet sted for meg. 
Når vi kom til stranden på turen så gjorde det vi sånn cirka sammen med turistene fra de 15 samme båtene som hadde ligget på revet vårt. Landsettingsbåten ble bortimot overfylt og jeg kjente på trengselen. Det var helt forjævlig. På toppen av det utviklet jeg ørebetennelse som satte hørselen helt ute av drift ett helt døgn, med legebesøk som endte med tabletter, øredråper og bomull med noe stæsj på. Det var ekstremt vanskelig å formidle detaljene rundt reiseforsikring når jeg ikke hørte noe, men der kom Angela som så ofte til min redning. 

War zone?

Øktene på stranda, på solsenger i rolige hjørner med min kjæreste Angela, fungerte bra og gav meg litt styrke og livsglede. Palmene overalt minte meg om Bagdad. Det gjorde også minareten som spydde ut ord fra Koranen i Ramadan. Det gjorde at jeg knøt meg innimellom, men jeg klarte å overbevise kroppen om at jeg ikke var i "war zone" aka "red zone" i verdens farligste by.  
Men fullpakkede fellesområder på kveldene gav meg virkelig store utfordringer. Jeg måtte ofte slippe Agela sin hånd og velge andre ruter der folk fløt rundt. 

Det banale

Er det lov å klage?  Det vanskelige med PTSD er at lidelsen fremstår som banal som oftest. Når en blir stresset av mange dusinvis svømmeføtter og tusenvis av fisk i Rødehavet, ja da er det noe rave galt. Men PTSD er en malfunksjon basert på overbelastninger. Kroppen jobber på sitt ytterste for å beskytte mot alle farer, uansett hvor dem oppstår.

Turen var verdt det. Intet skal stå uprøvd. Walk on, with small steps! 
   



"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...