tirsdag 10. april 2018

Tiden etterpå

Det er en tid for alt. Også for det å gå mentalt i kjelleren etter å først ha rast rundt, for deretter å treffe en dyp depresjon med krystallklare selvmordstanker. Jeg har fortalt min historie om innleggelsen på en akuttenhet i psykiatrien, Angela har fortalt hvordan redsel og frykt preget tiden, både mens dramatikken pågikk og perioden etterpå. Hun har tatt på seg altfor mye skyld for det som skjedde. Men hun tok de rette grepene. Det var på tide å få meg lagt inn. Det var på tide å få behandling, både ytterligere oppfølging og av medikamentell art.
Øyebevegelsesbehandlingen EMDR, som jeg nå har holdt på med hver uke i nesten ett år er nå avsluttet. Det er feil tidspunkt for dette. Det har ingen effekt heller. Nå er det å finne noen alternativ behandling. Den kognitive er høyst aktuell.

Tiden etterpå har vært preget av roligere dager. Medisinene virker med sin hensikt og søvnen er bedre, selv om drømmene fortsatt gir natten en viss følelse av berg- og dalbane.
Jeg lærte mye under oppholdet, både om meg selv og om min ektefelle. Jeg lærte også at jeg på ingen måte er alene. At det er mange høyst vanlige mennesker som rikosjerer rundt i psykiatrien. All denne lærdommen har jeg puttet i livets ryggsekk slik at det alltid kan være med meg når jeg går fremover.

Jeg har også fått muligheten til å spille litt musikk etter hjemkomsten fra sykehuset. En minikonsert på en medaljemarkering for norske soldater som hadde vært i FN-tjenesten i Libanon gikk meget bra. Det var greit å spille for folk så lenge de satt ute i salen og jeg satt foran. Og musikken ligger der, trofast, urørt av PTSD.
Jeg har også begynt å øve opp mot konserten for jubiléet for FN-styrken som markeres den 20 april i et telt på Akershus Festning. Jeg skal spille sammen med min gode venn, gitaristen Kjetil Finne, som også spilte i Nova, bandet som jeg brukte på innspillingene til FN-soldatenes Hjelpefonds kassett. Jeg er spent på hvordan det går, for der vil det være et betydelig folkehav som må forseres. Men, jeg har tenkt å la dette gå til seier, selv om det kommer til å slå meg ut lenge etterpå.

Så har bestefaren i meg virkelig våknet. Den lille gutten som kom til verden 19 mars har ytterligere forsterket ankeret mitt til livet. Gitt meg en ytterligere grunn til å leve. Jeg må jo se ham vokse opp og så må jeg jo fortelle ham historien om hvordan jeg traff mormoren hans, min ekskone, hun som kom fra Kfar Hamam i Sør-Libanon. Jeg har også lovet min svigersønn det at jeg skal fortelle ham om alle rariteter i verden, noe både han og datteren min setter pris på.

Livet går ubønnhørlig videre. PTSD, en kaster lange skygger ennå. Men samtidig så gir bedre søvn meg en mulighet til å være mer uthvilt. Mange år med den elendige sorten har tresket hjernen min i stykker. Det er i alle fall slik det føles. Hukommelsen har vært nesten som en gullfisk (20 sek) og evnen til å tenke klart ble borte et sted på veien langs tiden. Men litt bedre har det blitt. Det betyr at jeg klarer å fokusere mer på de nære ting. De tingene som ligger bortenfor krig og traumer. Eller på denne siden, alt etter hvordan man tenker. Men kunsten er å forsøke å skyve krigen på en viss avstand. Om jeg klarer det, gjenstår å se.

Jeg er ute langs veiene med Angela og schæferen Diesel. Med gåstaver. Øktene øker for hver uke. Målet vårt er fortsatt å gå Norge på langs i 2020. Det er et ekstremt hårete mål, men jeg vil at det skal stå der som et fyrtårn. Som jeg kan styre mot. Som kan gi meg håp. Som jeg ser når dagene blir mørklagte og vanskelige.
Turene slår meg ut. Men en vakker dag så gir de meg bedre form og økt glede. En vakker dag legger jeg ut på ferden langs vårt vakre land. Men inntil da har jeg noen utfordringer som skal bekjempes!

"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...