lørdag 14. april 2018

I flere verdener

Kave. Ordet dekker det jeg driver med for tiden. Gåstavene treffer gjørma i bunnen av smeltevannet fra åkrene. Musklaturen i mage, rygg og bein får kjørt seg. Prøver å få liv i en gammel skrott som har brukt mye tid i fosterstilling inne i sin egen boble. Det ene beinet foran det andre. Skritt for skritt.
Det går ikke lang tid før det begynner å verke, før det formelig knaker i musklene. Samtidig så kjenner jeg gnagsårene på anklene blir større. Det er ikke bare der jeg får dem, men også i hodet.

Minuttene går. Radaren skanner omgivelsene. Jeg prøver å fokusere på det som skjer rundt meg. På ektefelle Angela og den praktfulle schæferen vår, Diesel. Praten går, men radaren jobber videre. Skjer det noe? Er det noen som oppfører seg mistenkelig? Kommer det en bil? Hvem er i den? Venn eller fiende?
Jeg rister det av meg, ser på landskapet. på gårdene som ligger spredt utover. Forsøker å forestille meg hvordan det var når disse kom til. Hvem bygde dem og hvem drev dem? Hvordan var livet i de bygningene som nå står til forfall? Alle tanker jeg gjør meg er i svart hvitt. For det var slik det var før, skal vi tro bilder fra gamle dager. Jeg humrer for meg selv. Gleder meg over at jeg kan kutte ut overvåkningen av omgivelsene for en stakket stund.

Men det varer ikke lenge. Jeg ser en søppelbil borte ved et hus. Tankene mine går plutselig til Bagdad, til den den lille fremskutte basen "Shield" som jeg holdt til i når jeg ikke trente irakere. Til søppelbilene som til stadighet ble forsøkt brukt til å frakte inn bomber inn i leiren. Men som hver gang ble oppdaget av bombehundene som var stasjonert i porten inn til leiren. Schæferen min er ingen bombehund, men det var den gangen jeg virkelig fikk en stor kjærlighet for hunder. Det er ingen lett oppgave å detektere bomber i søppel som avgir et vell av dufter!
Jeg grøsser og forsøker å riste tungsinnet av meg. For når jeg begynner å jobbe meg ned langs "minnenes alle´" så kjenner jeg kroppen går i beredskap. Disse verdenene smelter sammen for meg, den ekte og minnenes. I det ene øyeblikket er jeg hjemme, i det andre i krigssonene. Slik går tiden for meg. Det er helt umulig å skjære klar av minnene fra tiden i krig. Ei heller det å kjenne tyngden av det. Og så er det drømmene som lar meg gjennomgå om nettene.

Anela ser på Apple-uret sitt og konstaterer at vi har høy fart. Jeg gleder meg såvidt over det, men merker at jeg er sliten. Ikke bare fysisk men også psykisk.
Vel hjemme så er en ny tur på i overkant av en time tilbakelagt. Jeg tenker plutselig på at disse timene skal bli flere, de skal bli til dager, uker og måneder når vi til slutt legger ut på Norge på langs. Jeg kjenner det er langt dit, men jeg kjenner også at det er et godt mål. Et slikt prosjekt kan ikke vært noe annet enn topp for en med min lidelse, nemlig å ta seg gjennom det norske landskapet og treffe en rekke gode veteraner på veien nedover. Det blir supert!
I mellomtiden må jeg kave etter beste evne.






Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...