mandag 30. april 2018

Den usynlige fienden - not a gentleman's war

Så var de der igjen, på den siste dagen i april. De som tok en rekke menneskeliv, med overvekt på journalister. Først trakk en motorsyklist i snora til det riggede bombebeltet innenfor skjorta og drepte mange. Som et resultat av dette kom det en del journalister løpende til for å dekke angrepet. Det de ikke visste var at en selvmordsbomber var forkledd som en av dem.
Det knyter seg i magen ennå, nesten tre år etter at jeg forlot Kabul.  Når jeg leser om fienden jeg ikke ser. Som kroppen hele tiden vokter.
Første verdenskrig var en stor prøvelse for de som deltok. Krigen drepte millioner. Men en ting hadde de mye mer orden på. Og det var hvem som var venn og hvem som var fiende. Selv om det nok var en rekke forkledde der også. En slik krig var litt preget av respekt for motstanderen. De sloss stort sett i sin uniform. De visste hvem de rammet når de skjøt, slo eller stakk.

Dagens kriger er i stor grad preget av at fienden gjemmer seg bak sine sivile antrekk.
"-It is not a gentleman's war, Roger" sa en kollega i Kabul i 2015 da vi oppsummerte et attentat som skjedde under en volleyballkamp, hvor noen av detagerne blåste seg selv i været og rammet folkene på tribunen knallhardt.
Jeg minnes ofte det teaterstykket som handlet om en selvmordsbomber som etterhvert kom på bedre tanker. Men det hjalp ikke mye, for på første rad satt en ekte en og sprengte seg og mesteparten av publikum i lufta.
Jeg minnes også de kraftige advarslene om at små gutter i Kabuls gater fikk småpenger av stråmenn for å feste magnetiserte miner på våre kjøretøy. Det resulterte i at vi satt med stive blikk mot og langs fortauene de gangene de panserede vognene våre måtte stanse opp på grunn av trafikkorker, noe som var regelen og ikke unntaket.

Krig er ingen sport for gentlemen. Selv om det er skissert regler for krigføring så vil alltid den stadig tapende part ty til midler som kan snu resultatet til ens egen fordel. For til syvende og sist handler det om å vinne. For oss som har vært midt i disse krigsområdene så handler det om å forsøke å detektere angriperne FØR de kommer i posisjon og trekker i snora.

Hjemme i fredelige Norge forandrer det ingenting for meg. Lidelsen min har gjort at jeg har satt meg fast i denne overvåkningen. Noen råder meg til å tenke på pusten min, og at jeg er her i 2018. Utfordringen er bare det at det er ingen som kan garantere at det ikke er en selvmordsbomber blant de flernasjonale flyktningene som strømmer rundt inne på butikkene, også i 2018. Når jeg er inne i slike miljøer så vokter jeg omgivelsene med maksimal beredskap i kroppen. Jeg vet at de pleier å innlede et angrep med å rope "Allah O Akhbar!" Som betyr "Gud er stor". Personlig hater jeg dette uttrykket fordi min erfaring med det er utelukkende negativt. Også når minareten på moskéene kveder dette, så minner det meg om hvilken retning angrepene kommer fra.

Nei, dette er ikke skyts rettet mot islam. Det er kun en beskrivelse av min måte å reagere i disse miljøene på, enten jeg er i Irak, Afghanistan eller Norge. Jeg bruker altfor mye krefter på å se etter angriperen. Han som ser helt normal ut, som gjør normale ting i en butikk, før han trekker av.

Så på mange vis er jeg og mine likekvinner og -menn dømt til å vokte oss for denne virksomheten,  muligens resten av et langt liv. Å bruke all energi opp på cirka en times tid før en går over i å være helt utslått.
En av stedene den usynlige fienden ikke har vært å se ennå er i den norske fjellheimen.. Måtte de heller aldri komme dit, for det er der jeg trekker meg tilbake for å få ørlite hvile. Vandrende over myr og knauser. Sitter bak en stein, ved et ørretvann med mygg og knott som den største trusselen. Med kjærestens hånd i min egen og en brettekopp med grutkaffe i den andre. Da slipper kroppen litt opp. En stakket stund før den skal tilbake til livets evige stridsfelt....


Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...