lørdag 21. april 2018

Å bære budskapet

Tiden er inne. Det er konsertdag. UNIFIL-jubileum på Akershus Festning i Oslo. Dagen jeg skal innta en scene foran noen tusen mennesker. Natten har vært dårlig. Magen er urolig. Hvordan skal dette gå? Hvordan skal jeg klare å i det hele tatt ta meg inn i folkemassene? Mennesker som egentlig er mine medsoldater, medveteraner, men som kroppen har bestemt utgjør en fare? Som beskytter meg mot selvmordsbomberen den ikke klarte å se i Irak, som gikk av rett ved der jeg stod?
Oslo sentrum er et kaos denne fredagen. Veteraner, korps og andre deltagere til Military Tatoo er spredd utover hele Kvadraturen, med en kjerne inne på festningen. Et hav av mennesker med lyseblå bereter, med medaljetunge blazere står blandet inn med korps fra mange nasjoner. Mennesker som ikke har møtt hverandre siden den gangen de gjorde et område av Sør-Libanon litt tryggere som en del av FN-styrken. "Veteran møter veteran" serverer raske karbohydrater. Jeg løper på en medveteran fra Irak der, som sørger for å gi meg en vaffel og en burger å bite i noe raskere enn den milelange køen som støter mot bordkanten deres. Overalt er det kjentfolk. Enten kolleger fra Forsvaret, eller kjentfolk fra periodene mine i FN-styrken. Cirka en fjerdedel har møtt opp, mange sammen med sine partnere, ektefeller, noen hadde tatt med seg barn eller barnebarn. Jeg kjenner jeg blir rørt. Snart skulle jeg spille for mange av dem.
Ettermiddagen går. Energien er helt borte, men jeg kjenner at jeg må få landet teknikken til konserten. Lydprøver må til. Med meg på scenen har jeg min gode venn, gitaristen Kjetil Finne. Som jeg spilte med i bandet Nova for lenge siden, den gangen vi spilte Soldier Blue på festkonsert for UNIFIL, etter at vi hadde spilt den på NRK.
Riggingen er kaotisk, men slik er jeg vant til. Lyden blir bra under lydprøven, men suger lut under konserten. Det vil si den lyden jeg har på scenen. Men så lenge lyden ut i salen er bra, spiller det ingen rolle. For lyden på scenen tar vi på erfaring og rutine.

Så skjer det noe som verken jeg eller Angela er forberedt på. Mange kommer bort og takker oss for denne bloggen du leser en del av akkurat nå. Flere forteller at de har oppsøkt hjelp etter at de hadde lest innleggene. Selv pårørende hadde tatt initiativ på egen hånd og sørget for at soldaten og veteranen i deres liv hadde kommet under behandling. Jeg kjenner jeg blir rørt på nytt. Hadde vi fått til dette? Vår åpenhet om egen situasjon hadde fått andre til å søke hjelp i helsevesenet. Jeg synes det er så utrolig fint! Og jeg kjenner at jeg er stolt av både meg selv og den kvinnen jeg har ved min side!

Konserten er i gang etter at sjefen for Luftforsvaret, generalmajor Tonje Skinnarland behørig presenterer meg. Der ute, under scenekanten i dette enorme teltet er publikum. Jeg har stotret meg gjennom mye øvingstid for å få konserten til å henge på greip. Jeg hadde med blekker til alle sangene. For hukommelsen er ikke hva den var. Selv om alt som blir spilt er laget av meg. Men det spiller ingen rolle. For når jeg er på en scene så er jeg i en egen verden og da flyter det. Denne lille boblen jeg lager på en scene hvor jeg har konsert er uberørt av PTSD. Selv når energien er borte så henter jeg den fra et sted, akkurat for dette.

Nye bamseklemmer etter konserten. Mange sier mye fine ord om det jeg beskriver i musikken min. Blant annet "Mama" som er en hyllest til min mor og alle mødre som har og har hatt sønner og døtre ute i krig og konflikt, gjorde sterke inntrykk på publikum.
Det er utrolig godt å være budbringer av dette. Å være veteranen som evner å si noe om hvordan det er å være nettopp veteran, enten man er skadd eller ikke.

Det er i høyeste grad verdt å takke Forsvaret for dette arrangementet. Ja, jeg vet veldig godt at nasjonen ikke hadde veldig mye å være stolt av i forhold til mottak og oppfølging av denne styrken. Men det eneste de kan gjøre er å ta ta tak og rette opp dette. Det synes jeg dem er godt i gang med. Det var utrolig mange fornøyde mennesker på parade såvel som konsert denne dagen. Måtte mange skape nye og forsterkede bånd og forbli SISTERS and BROTHERS IN ARMS!

Hjemme i Solør er jeg enormt sliten men fornøyd. De neste dagene er "nedetid" men det var verdt det! Stay great, y'all!


Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...