torsdag 1. mars 2018

Raseri

Til slutt ryker den. Strikken, som lenge har tøyd seg. Som har vært tykk en stund, men nå er tynnslitt. Raseriet som entrer arenaen er som en demning som brister. Sliten, etter en lang tid med batterier som gir meg et par timer normal hjerneaktivitet før jeg går ned i et hull av tretthet. Sove. På et halvt sekund er rommet omgjort til en tornado som jeg står midt i og lager selv. Gjenstander som ellers brukes til å skrives på og med fyker veggimellom, sammen med tastatur og mus.
Feilvurderingene står i kø. Og en av dem siste fikk det til å renne over og strikken røk. I et nanosekund ser jeg på musikkinstrumentene mine, på resten av musikkutstyret, på de som koster femsifrede beløp, de som hjelper meg gjennom livet, i fine og dårlge dager. Nå ønsker jeg over alt annet å knuse dem, la dem dø, la de sorte og hvite tangentene som jeg med stor kjærlighet har trykket på for å ytre mitt indre.
Nå vil jeg ha dem destruert og vekk, slik jeg selv vil vekk fra jordens overflate. Slik jeg selv vil forsvinne slik at jeg ikke står i veien for noen her i verden. Ikke være en plage for de som ønsker fred.
Jeg lemper krakken jeg sitter på når jeg spiller på keyboardene, inn blant instrumentene.
"Er det ikke bedre at du selger dem?" Angela, min livsledsager provoserende, for å stoppe meg. Hun står midt i denne orkanen og kjenner at hun helst burde evakuert ut av dette, men har valgt å bli, som hun alltid gjør, også når artilleriet hamrer rundt henne. Setningen planter seg et sted baki hodet. Instrumentene har verdi. Mest av det mentale slaget. Men de har fortsatt verdi.
Jeg kaster andre ting, raser over hvor sjanseløst det er, både det jeg er og gjør. Hvor mange feil jeg gjør, hvor mange feilvurderinger jeg tar. Hvor sliten jeg er og hvor lite jeg yter. Frustrert og forbannet over det livet jeg lever i et vakuum mens jeg venter på bedre dager. Kommer dem eller ikke? Neppe!
Etter en halv time, etter å ha tatt på meg yttertøyet og erklært at nå går jeg for godt så skal alle få slippe å føle at jeg er til byrde for dem, så går pulsen sakte ned til hvilenivå. Erstattes av depresjon. Sorgen tvinger frem tårer. De tunge tankene slår som dønninger mot stranden. Jeg synes jeg hører dem der de sleper seg inn og trekker seg tilbake. Taktfast.
Evnen til å spille musikk i gode og tunge stunder har stort sett vært der hele livet. Det er disse stundene som har laget sangene mine, gitt meg mulighet til å gi ut et album og spille inn to produksjoner på kassetten til FN-soldatenes Hjelpefond. Pluss en masse konserter. Å knuse instrumentene ville vært og er en katastrofe. Selv om det virker riktig der og da, i gjerningsøyeblikket. Måtte jeg aldri gjøre det!
Jeg har alltid vært en sindig kar, som kan bli sint, men aldri hatt slike utbrudd som etter at jeg fikk PTSD. Diagnosen forklarer imidlertid mye av det. Jeg forsøker å være tålmodig med meg selv, tolerant overfor de tingene jeg ikke får til og gjør feil, men noen ganger er det veggen jeg står mot og kommer ikke videre. Noen ganger er det ingen egenforståelse for hvorfor jeg ikke klarer å holde en tanke i hodet over tid, huske enkle ting. Men isteden finner meg selv på et sted jeg egentlig ikke hadde tenkt å være, uten å ha gjort det jeg skulle gjøre.
De fleste gangene roer jeg det ned. Men så kommer det noen ganger når kroppen er stresset av et eller annet. Når jeg skal avgårde, og natten har vært mye verre enn alle andre netter. Da tårner det seg opp og til slutt snapper det.
 Det jeg tenker når uværet har lagt seg er at jeg er heldig som har til gode å skade noen av mine nærmeste. Selv om jeg gjør det veldig utrivelig i perioder. Jeg håper alltid at de ikke tar skade av lavtrykket jeg skaper når det blåser som verst.
Når det er over så forsøker jeg igjen å hente inn forståelsen og toleransen for at denne soldaten fortsetter å snuble gjennom livet. Og tenker at neste uvær ikke måtte komme. Det er lov å håpe i hengende strikk.



"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...