søndag 4. mars 2018

Fyrtårnet

Kjære lesere!
Gjennom mer en 56 blogginnlegg har dere vært med meg på en ferd gjennom de utfordringer som lidelsen PTSD har gitt meg. Ikke bare til meg som har diagnosen, men også til hun som står meg nærmest. Vi har forsøkt å beskrive det som hender i en slik konstellasjon, både hvordan jeg opplever det som skjer og ikke minst hvordan min ektefelle opplever det.
At dette har vært interessant lesning er det ingen tvil om. Med mer en 105 000 visninger viser at vi har hatt mange følgere.
Tilbakemeldingene jeg har hatt har vært utelukkende positive. Nesten. Noen få har synes at det jeg og vi driver me er syting. Men sånt biter ikke på oss. Det handler bare om ukunnskap, for det er noen som ikke gidder å sette seg inn i dette, som ei heller har lest disse innleggene. Man skal få lov til å mene hva man vil, selvsagt. Men de fleste som har uttalt seg har sagt at dette har vært nyttig for dem. Mange veteraner har meddelt at de nå bedre forstår hvorfor de ter seg som de gjør. Og en rekke pårørende har gjort det samme om sine kjære som er mentalt skadd. Det er en stor glede for meg å være talerøret til mange og dermed skape større og bedre forståelse for lidelsen og hva den medfører. Jeg håper også at dette drypper på samfunnet forøvrig, slik at de som trenger hjelp og søker om erstatning får dette basert på de riktige vurderingene.

Dette livet er en eksersis som er svært krevende for meg og mine. Det er mange ting jeg ikke har fortalt herfra. Men jeg skal la det ligge. Det også. For nå ønsker jeg å reise meg opp der jeg ligger og forsøke å finne retningen. Komme meg ut av ørkesløs vandring. Forsøke i alle fall.  

For en stund siden satte jeg meg ned i den gylne timen (dere som har lest blogginnlegget med samme navn vet hva det betyr) og satte sammen flere idéer jeg hadde. Så begynte jeg å lufte disse. Hva med å gå landet på langs i 2020? Hva med å få med seg veteraner, både nasjonale og fra Nato og FN g andre misjoner på denne marsjen, helt eller i etapper? Hva med å ikke bare invitere veteranene men også deres nærmeste? Deres pårørende og venner? Hva med å la friske veteraner gå sammen med skadde for å forene dem?
I flere år har jeg blitt spurt av veteraner om å komme og spille konserter rundt i landet. Så hva med å gjennomføre dem under marsjen? Hva med å engasjere veteraner i lokale tilstelninger?
Og Angela, hun er en fjellvant kvinne, og skal selvfølgelig være teknisk sjef og få ansvaret for å få følget gjennom vårt langstrakte land på en solid måte!
Jeg har som nevnt luftet det. Og den initielle begeistringen er stor. Dette vil mange ha! Det handler om å vandre gjennom teigen som har rekruttert veteranene, om markeringer på steder veteranene er, om de er i Alta, Båtsfjord, Tromsø eller andre plasser. Ingen plass er for liten for en veteransamling. Og i en ideell verden så gjøres dette i samarbeid med kommuene som allerede har eller planlegger kommunale veteranplaner!
For meg først og fremst er dette noe å jobbe mot. Noe som gir energi i en ellers så traurig hverdag. Noe som dytter meg videre, til å komme i form og gjøre noe meningsfylt som (kanskje ) er håndterbart selv med lidelsen PTSD.
Forankringen fortsetter. Jeg håper på et stort engasjement fra veteranene underveis, selv om man velger bort å gå etappene. Jeg håper vi blir tatt godt imot der vi kommer.
Vel, mer kommer om dette utover. For meg så er det nå satt opp et fyrtårn, en retning som jeg kan jobbe mot.
Skulle det være slik at ingen veteran blir med, ja så går jeg alene. Men kjenner jeg norske veteraner rett så vil dette bli en fantastisk markering av veteransaken. Og ikke minst en fantastisk markering av 80-års jubileet for invasjonen en av landet vårt! SIA,s and BIA,s.
Stay tuned!




Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...