fredag 2. mars 2018

Den gylne timen

Lidelsen PTSD herjer med meg, hver dag og natt. Jeg må forholde meg til det, noe annet nytter ikke. Noen ganger gjør jeg det med glans, andre ganger feiler jeg. Alt avhengig av om jeg er trigget eller stresset, eller ikke. Som jeg har nevnt flere ganger så er det som å vandre i et evig minefelt. Jeg vet ikke hva jeg kan komme til å tråkke på som gjør livet ukomfortabelt. Så ofte går jeg der og vokter dette, mens andre ganger går jeg rett på en smell.
Å bevege seg ute blant folk er fortsatt en stor utfordring. Både i forkant når jeg vet at jeg må ut io verden utenfor gården min, og når jeg er der. Men det er ett sted jeg føler meg rimelig trygg. Og det er i skrivestua mi, i andre etasje hjemme. Der har jeg instrumentene (de jeg holdt på å knuse i forrige blogginnlegg) og er har jeg PC og et bord å sitte ved. Der har jeg musikken og mulighetene til å være kreativ. For ett år siden, når jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe mer enn å slumre gjennom alle dager og netter som kom og gikk, så bestemte jeg meg å gjøre det jeg er god på, nemlig å skrive. Stemmene fra flere forfattere som gav råd om det å holde skrivingen i gang, sang bak i mitt hode:
"Samme hva du skriver så er det viktig å gjøre nettopp det. Skriv, om du så må skrive tusen like ord! Men skriv!"
Så det gjorde jeg. Jeg synes det var rart i begynnelsen, men etterhvert skjønte jeg at det teknisk sett var så enkelt som å trene fysisk. Det blir ingen styrke og kondisjon av å sitte stille.
Den gylne timen som jeg har kalt morgenstunden, den timen hvor jeg har et rimelig klart hode, brukes til å skrive. Noen ganger har jeg bare sittet der og hamret noe usammenhengende, mens andre ganger har jeg fått til gode passasjer. Jeg har startet på et par skjønnlitterære manus, jeg har ferdigstilt manuset til historien min om PTSD (takket være at mesteparten av historien fra Irak allerede var skrevet tidligere) Skrivingen er faktisk en del av behandlingen min, godkjent av Nav og DPS.

Det jeg er mest stolt av er at jeg har reskrevet et tidligere manus til et historisk spel skrevet av Nancy Hamza, basert på et vikingegravfunn i området her jeg bor. Jeg føler at jeg har fått til noe når dette skal fremføres 4 dager i august.
Det er med andre ord en stor ære å være medforfatter på manus til det såkalte Skjoldmøyaspelet, spesielt når en norsk filmskuespiller med erfaring fra blant annet Hollywood skal være med. Det er ikke verst å få tommelen opp på manuset fra en proff, synes nå jeg. Som virkelig har gitt ham lysten til å bli med (hvem denne skuespilleren er, blir lansert den 5 mars) Spesielt når resten av det jeg gjør her i livet i beste fall ligner på en ørkesløs vandring i ruiner.

Så med gitte forutsetninger kan jeg få til noe.  I trygge omgivelser så kan jeg skape noe, la tankene flyte vekk fra krigen og det som trigger PTSD, en. Kreativitet gir meg energi, det vil si jeg henter den fra fantasien. Jeg retter fokuset vekk fra det som formørker sinnet mitt. Og kan flyte rundt i andre verdener enn den jeg ble skadet i.
Det høres jo vakkert ut, men det er ikke alltid det fungerer. Uansett så setter jeg meg ned og innleder den gylne timen. Bare det å ha den på dagsplanen gir meg en rutine. Den gir meg muligheten til å gjøre noe jeg kan. Føle litt mestring.
I år nærmer denne gylne timen seg to klokketimer. Jeg bruker også denne tiden til å spille og pusse på repertoaret jeg skal fremføre i april.
Om jeg skriver dette i den gylne timen? Absolutt! For om en stund når så er det ned i vannrett igjen og sovne mens titteboksen surrer i bakgrunnen og lirer av seg middelmådighet. Da er den gylne timen over og Roger iverksetter delvis lading av livets batterier!

Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...