onsdag 28. mars 2018

Dagen det smalt


Av Angela Claire Bjorøy-Karlsen

Dagen jeg fryktet, og håpet aldri skulle komme.

Siden i sommer har Roger snakket om at han ikke ønsket å leve. Og ja vi hadde snakket med DPS, en om disse tankene. Jeg kunne se at han ble dårligere, men prøvet å ha et tillit til helsevesenet, han var jo under behandling. Hadde oppfølging en gang i uken hos Distrikts Pysiatrisk Senter. “Senk skuldrene Angela, han får hjelp” dette ble en mantra for meg hver gang vi hadde rundene våre om han var av betydning for verden, om alle andre hadde hatt det bedre om han var død.

Frekvensen var økende og fra desember 2017 var vi opp i en snitt på to ganger i uken: “Fy jeg er sliten, vet ikke hvordan og hvor jeg skal finne kreftene til å holde han oppe”. MAMMA  MAMMA MAMMA, ja hun var der , er der alltid når jeg trenger henne. Hjelper meg å se klart, hjelper meg å se at dette ikke er Roger det er PTSDen hans som snakker. Hvor hadde jeg vært om det ikke hadde vært for henne, pappa og noen få andre venner som jeg har tillit til. Personer som vet dette er vanskelig og som aldri vil bruke mine frustrerte slite ytringer mot Roger. Personer som forstår han har en krigsskade.Men som også forstår at jeg trenger støtte for å være der for han.

Roger, mannen jeg ELSKER, mannen jeg giftet meg med selv om han er skadet, for skaden er ikke Roger. Mannen jeg aldri kunne ha forlatt.

Så kom den dagen, det er en lørdag, vi hadde hatt samtalen tre ganger siden onsdag formiddag, danset denne dansen, som en hét TANGO full av energi, og gud så energitappende den er.
         “Jeg vil ikke leve som dette, jeg orker ikke, jeg vil tilbake på hesten, jeg vil på jobb!
         OK, og hvordan skal du klare det? Helt ærlig hvordan?
         Jeg vet ikke, men dette livet er ikke verdt å leve! Jeg orker ikke mere, ORKER IKKE!”

En kaffekopp kommer flyvende gjennom luften i min retning, den treffer veggen med et smell.
         “Greit Roger, jeg skal ikke stoppe deg bare gå.”

Klokken var da 17:30, jeg hørte døren smelle bak han. “Is i magen Angela, pust! Han kommer snart inn igjen.” Klumpen vokser i magen min, jeg har kjent denne før, så utrolig mange ganger, den var der mens Roger var i Afghanistan, vokst hver dag da han var utenfor det trygge perimeteret, det vil si de fleste dagene. Ble alltid litt mindre når han sendte melding om at han var trygt tilbake i leir igjen.
Tiden går, jeg mottar en melding fra Roger: “Jeg har ført alle pengene over på din konto, trenger dem ikke der jeg skal” Jeg prøver å ringe, ingen svar. Sender han meldinger om å ringe meg, ingen respons. Ordene mine ringer i ørene mine, det er ekko i hodet mitt.” Bare gå, jeg skal ikke stoppe deg!”
Diesel, Miss Grey og Murcky (hunden og kattene våre) skjønner noe er galt, de forstår jeg ikke har det bra og danner et kringvern rundt meg. På sin måte sier de ”Mamma, vi er her for deg” Det har gått over to timer siden han gikk ut døra, det er blitt mørkt og gradestokken kryper raskt nedover, kvelden før hadde vi -24 grader. “Hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg lete….Diesel og jeg har vært ute alt to ganger, men jeg tørr ikke gå langt hva om han kommer hjem og jeg ikke er der. “Bare gå, jeg skal ikke STOPPE DEG!”  Hjelp, Mamma!

Jeg ringer Mamma, “What can I do, I am about to start panicking” Igjen så får mamma meg til å bli litt roligere, får meg til å fortelle henne alt rolig. Vi ser på alternativene, Røde kors, Politi? Blir enige om at jeg kan jo ringe politiet, ikke for å melde han savnet men for å få råd fra dem i forhold til hva blir riktig framgangsmåte.
Møter en veldig rolig politibetjent på vakttelefonen, jeg forklarer hvorfor jeg ringer, forteller også at Roger har PTSD, han tar personlig informasjon og spør om det er greit at det lokale politiet ringer meg tilbake. Kjenner det er godt å bli tatt på alvor, at de ikke ser på meg som at jeg krisemaksimerer men at jeg er oppriktig redd for Roger. Ringer raskt tilbake til Mamma, så hun ikke sitter og kjenner på hjelpeløsheten hun må føle så langt unna. Hun er nok en gang min klippe, Gud kunne alle ha en mamma som henne!!
Sender Roger en melding om at jeg har ringt politiet og at de kommer til å søke etter han.

Lokalt politi ringer meg, snakker med meg mens de begynner å foreta søk etter Roger, og snakket med han, det hjelper!
Roger kommer hjem, han har fått tenkt, kjent på at han ikke kan utsette barna sine eller meg “traumet” av å vite at han tok sitt eget liv.

Og du så heldig vi er som bor på en liten plass som Flisa, for politiet kom hjem til oss den kvelden, og de ble der i over to timer, pratet med både Roger og meg, sørget for at det var trygt for oss begge. De kontakter lokal ambulansepersonale som også sitter hos oss en time. Jeg får beskjed om at det er bare å ringe skulle jeg trenge dem. Jeg ser Roger er sliten. Jeg er sliten, men jeg lover politiet og ambulansepersonalet at jeg blir med Roger til DPS på mandag, han har alt time der klokken 08:00, Politiet sier skulle jeg trenge det kunne jeg få rapporten deres.

Mandag morgen kommer Roger er helt hvit, jeg ser han er redd, usikker. Vi kjører nesten i stillhet til DPS Elverum, i det vi nærmer oss begynner han å spørre meg “Hva skal du si, hva ønsker du med dette?” Jeg forteller han jeg ønsker bare de skal forstå hvor vanskelig han har det, at de skal forstå alvoret, for jeg tror ikke de har det!
Timen blir surrealistisk, jeg husker ikke alt som blir sagt men jeg bryter tilslutt sammen å sier “at jeg ikke orker mere, at jeg er sliten og nå må de ta ansvaret for jeg klarer ikke mere!” De ringer akuttenheten til DPS, organiserer med innleggelse for Roger. Vi må kjøre rett dit, får ikke dra hjem og hente tingene Roger trenger. Kjøreturen til Hamar blir veldig spesiell, Roger er full av spørsmål og jeg har jo egentlig ikke svar, ja jeg har vært en kreftpasient, så jeg svarer så godt jeg kan på generell basis. Jo nærmere vi kommer sykehuset jo mere vanntro og redsel ser jeg i Roger. Kjenner på at jeg har lyst til å si, vi trenger ikke dette, vi kan dra hjem glemme alt som har skjedd. “Vær sterk nå Angela, dette er for han nå skal han få hjelpen han trenger”

Vi er framme på sykehuset, de møter oss i døren, inn på inntaksmøte. Roger forklarer hvordan han har det, jeg hvordan jeg har det og en rask gjennomgang om hvordan Roger har blitt verre siden i sommer og at jeg ikke kan ha det ansvaret jeg føler jeg har. At NÅ MÅ helsevesenet steppe opp til start og ta over stafettpinnen! Jeg klarer ikke se på Roger, kjenner at jeg svikter han! Jeg vet jeg handler riktig men kjenner frykten for at han skal hate meg. Jeg har lovet han å være her for han.

Legen avslutter møtet med at Roger skal få en seng hos dem, snakker om hva han får lov å få med seg inn på avdelingen. Jeg skal hjem pakke tingene hans, og komme tilbake den samme dagen. De fører Roger mot dørene ingen andre enn pasienter og pleiere får gå gjennom. Jeg ser han er REDD holder meg sterk, kysser han sier jeg kommer rett tilbake med tingene hans.

Går ut i bilen, bryter  sammen, jeg sitter der og gråter så jeg ikke klarer å se gjennom tårene mine, gråter av frykt for hva Roger tenker om meg, av lettelse for at han er trygg, at nå skal vi endelig få hjelp. Endelig skal helsevesenet se at han har PTSD og trenger virkelig å få hjelp!

Den 23 september 2017 lovet jeg Roger og Gud, med familie og venner som vitne “I,Angela Claire take thee,Roger to be my wedded husband, to have and to hold from this day forward, for better and for worse, for richer for poorer, in sickness and in health, to love, cherish, and to obey, till death us do part, according to God's holy ordinance; and there to I give thee my troth.” Dette var og er ikke noe jeg tar lett på. Jeg skal gå hvert et skritt sammen han og når de blir for tunge skal jeg bære han. Men jeg trenger av og til hjelp for å klare det.

Roger jeg elsker deg, du er min mann til døden skiller oss ad og kun Gud har lov til å bestemme når det skal skje!



"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...