torsdag 22. mars 2018

15 dager akutt


”Er det noen som kan rekke meg en serviett?”
”Når jeg var liten så hadde vi høner...”
”Er det noen som husker Mysil Bergsprekken?”
Praten går livlig rundt middagsbordet. De rikosjerer mellom ting vi kan og vet, de fleste av oss pasienter. Selv flyter samtalene over hodet mitt og forbi meg, selv om jeg humrer når jeg bryter gjennom hukommelsens tåke i et glimt og får øye på en av mange figurer skapt av Kjell Aukrust og animert av Ivo Caprino . Ellers får jeg med meg bare bruddstykker av samtalen.
For hjernen er marinert i medisiner og jeg er enormt sliten. Jeg forsøker allikevel så snappe opp hva som har skjedd de siste dagene. Det voldsomme raseriutbruddet. Etterfulgt av den kraftige depresjonen som førte meg ut i det iskalde kveldslandskapet rundt heimen min. Som til slutt endte i innleggelse en rekke steinkast unna.
Så her er jeg nå. Akuttinnlagt på en døgnenhet. Bølgedalene har blitt større og kraftigere. Jeg er så enormt sliten etter mange år med traumer, med omgivelsene jeg må vokte, med slitsomme netter med mareritt og døs. Helt utslitt etter å ha løpt gjennom krigene, uten å få hvile.
Jeg er i en stabiliseringsfase. Måtte den gi meg et bedre liv. Måtte medisinene gi meg bedre dager og netter. Ved innskrivning ble jeg strippet for all slags form for ledninger og kabler, samt skarpe gjenstander. Alt som jeg og mine medpasienter kan bruke til å skade oss selv. Eller hverandre.

”Blir det han med fela som vinner i år?”
”Du mener Alexander Rybak?”
”Ja, stemmer!”
Praten går fortsatt lett mellom oss, også i TV-stuen. Der sitter vi med hver vår blytunge historie i bunnen. Noen med synlige skader, andre med lukkede øyne, utslitt av det de har vært gjennom. Ingen snakker om det. Den lina vi danser på her er triviell. I hvert fall som oftest.
”Det er koselig å snakke om dagligdagse ting sier en liten og sped kvinne med et vilt rødlig hår, moderat flakkende blikk bak noen briller som grenser til horntypen, og et strikketøy som virker enormt der det ligger i det spinkle fanget hennes.
”La oss snakke om været”, kommer det fra en brun stressless a la 90-tallet. Mannen i førtiårene med en imponerende mustasj sitter med hodet hvilende oppå nakkestøtta, med lukkede øyne. Det ser ut til å foregå mye bak pannelappen hans.  
”Det kan vi gjerne”, svarer jeg der jeg sitter med nesa i avisen ”Østlendingen”. ”Dere kan få høre litt om hvordan været er og skaper en del utfordringer i Kabul, hovedstaden i Afghanistan?” Alle ser plutselig på meg med en viss forventning:
”Hele sommeren leter de fattigste afghanerne etter brensel, og det kan være det meste som er brennbart, det kan jeg forsikre dere om. De sees ofte med rumpa i været og med søppelsekker knugende i neven, i det uttørkede og nedsøplede elveleiet i Kabul River hvor de samler plastflasker, som åpenbart er hovedbrenselet. Det merker vi godt når vinteren kommer. Byen ligger på cirka 1800 meter over havet og det er svinekaldt i perioder. Temperaturen ligger ofte på minus 10-15 minusgrader om vinteren, og plastrøyken fra de mange husovnene strømmer ut av pipene og presses ned mot bakken av det langvarige høytrykket og legger seg som en smog over landskapet. Det føles som å puste inn gjørme og er hovedårsaken til en mengde luftveisproblemer”
Menneskene i TV-stuen, inkludert sykepleierne blir helt stille.
”I tillegg fryser mange ihjel i hver kuldeperiode, for de går til slutt tomme for noe å brenne. Lufta blir bedre, men folk dør” avslutter jeg før jeg løfter opp avisen og leser videre. Eller leser er nok en overdrivelse. Tankene mine gikk til alle de som frøs ihjel i fjellandet jeg hadde vært for noen år siden. Det var egentlig et dårlig tegn at lufta ble bedre mens temperaturen fortsatt var lav. Da visste jeg at dem led. Og døde av kulde.
TV-stueinnehaverne er fortsatt tause og ser en smule bleke ut. Jeg innser etter hvert at mine historier ikke er så normale som de øvrige som er her, og egner seg kanskje lite til småprat. Men det er de jeg har fra der jeg har vært, i det jeg har opplevd. Så for meg er dem på et vis en slags normal greie. Da dropper jeg selvfølgelig å snakke om alle andre ytterligheter fra krigsområdene.

Det demrer

Dagen etter starter med at jeg er groggy. Medikamentene fra dagen før sitter i ennå. Snubler ut til frokostbordet, som allerede er besatt av avdelingens beboere, samt personalet. Samtalene er florlette fortsatt. Det snakkes langt over de tunge skjebnene den enkelte av oss bærer på. Damen med hornbrillene forteller om venninnene sine. I dag har noen av dem døtre også. Finnes alle disse, tenker jeg umiddelbart. Men det spiller ingen rolle. For dette gleder den vevre damen, gir henne energi.
En annen supplerer samtalen elegant med å snakke om alle de ubemannede gårdsutsalgene, som man blant annet kan kjøpe egg og de største blomkålhodene han har sett, kun ved å legge igjen kontanter og ta med varen. Han forteller også at han nylig har vært på Samvirkelaget (nå kalt Coop) dagen før mens han lar høvelen skave av nøkkelosten han kjøpte. Han synes det er kjempegodt, noe han selvfølgelig behørig deler med oss rundt bordet, og passer på å minne oss om. Vel, han deler ikke osten med oss, men det faktum at den smaker. Jeg nikker på de rette stedene, ennå til en viss grad under vekten av medisinene jeg fikk dagen før, som har gitt meg en bedre natt enn på mange år. Konsentrerer meg om å få kuvertpålegget fra Lerum og Stabburet ut av de runde innpakningene og ned på brødskiva.
Etter å ha satt bestikket i oppvaskkurven går jeg tilbake på rommet, grafser altfor dypt i posen med Daim småsjokolade, inntar dem én etter én med en viss andakt mens jeg surfer nettet. Men ingenting der ute i cyberspace angår eller interesserer meg nå. Jeg er her. I nuet. Jeg må få orden på livet mitt her jeg er nederst i det akkurat nå. Veien tilbake er lenger enn noensinne, gjennom et mørke, som forhåpentligvis blir lysere. Eller er den kortere? Er det noen medisiner som skal til for at jeg skal reise meg igjen? Ihvertfall litt? Som kan slå av krigen en stakket stund slik at jeg kan få sove? Har kjemikalier vært løsningen hele veien? Smøremiddelet? Jeg kjenner meg litt motløs der jeg sitter og lar Daimen klistre seg til ganen.
Tankene går tilbake til vandringen ute i sprengkulden etter at jeg forlot heimen for å ta livet mitt. På valgene jeg la frem. Skulle jeg hoppe fra brua? Skulle jeg gå inn i den kalde vinteren og fryse ihjel under et tre? Målbevisstheten varer et stykke, men så tenker jeg på hva jeg kan påføre mine kjære. Mennesker som jeg setter pris på, som gjør det samme mot meg. Sakte men sikkert dukker det opp flere alternativer. Skal jeg be om å bli lagt inn? Det kommer vel neppe til å skje. Ingen vil vel ta imot meg.
Men det skulle vise seg å være feil. Dagen etter er jeg på vei til akutt innleggelse. Noe jeg ikke trodde var mulig åpenbarer seg og preger de neste ukene.

Serviett utenfor rekkevidde

”Er det noen som kan rekke meg en serviett?”
Jeg ser over frokostbordet. Den mustasjkledde sitter med lukkede øyne. Hvis han hadde åpnet dem så hadde han sett at serviettholderen stod rett under nesa hans. Men det gjør han nok ikke med det første. For øynene er nok lukket av gode grunner. Jeg undres over hvilke brutale bilder som ruller over skjermen hans på innsiden av øyelokkene idet jeg griper en serviett og legger ved hånden hans. Han nikker kort og takker høflig.
Dagen flyter av gårde i boblen min. Folk forteller lett og ledig fra de lyse sidene i livet sitt, og den mustasjkledde  imiterer det meste av karakterer fra filmer han har sett gjennom noen tiår av sitt lange liv. Jeg fortsetter å fortelle merkelige historier fra bortenfor den fredelige sivilisasjonens grenser, dog uten for mye krig for å unngå at noen går på en smell.
De siste som er her er så traumatisert at de foreløpig sitter på rom, da med unntak av de gangene de skynder seg ut for å hente seg en brødblings eller en tallerken med middag og bli borte like fort som de kom.

Mimring

Men i sum har vi det på et vis hyggelig. Jeg har aldri vært veldig god på å konversere såkalt ”small talk”, men jeg kjenner at jeg håndterer den kunsten bedre dag for dag her, på stedet som jeg for moro kaller ”Gjøkeredet” etter filmen med samme navn. Befriende å bare kunne snakke om ting øverst i våre sinn. Helt nødvendig å ikke snakke om hva som plager oss i bunnen når vi er i dagligstuen.. Det gir oss også en følelse av å være normal igjen. Samtalene går ofte på mimring, helt ned i barndommen. Da livet kanskje var greit for de fleste. Den gangen kvinnene i rommet gikk med håret i topp som ble kalt Grorud-palme. Og mange av gutta hadde hockeypuddelsveis. Og noen syklet rundt på Tomahawk-sykkelen sin med stor girstang og skvettlapper i eikene. Da jeg selv spilte i band og drev en sorgløs rock’n roll tilværelse i byen som er mest kjent for å levere både båter og mannskap til hvalfangst. Da ting var greit for det meste. Før oppoverbakkene startet og etterhvert ble til loddrette vegger.

En ny morgen. Dagslyset er ubarmhjertig tilstede i rommet mitt som ikke har bledningsgardiner. Det slår meg at behandlingsopplegget blant annet består i å tørne ut sammen med fuglene. Jeg kjenner på formen. Sist natt så var trafikken i hodet roligere, søvnen bedre og følelsen av å være groggy var mindre. Jeg føler nesten at formen bli bedre for hver minutt som går. Men jeg er som tidligere, alltid redd for at det varer kun kort tid og at jeg er tilbake i grøfta med utslåtthet og tom for energi fortere enn det et øye kan blunke.
Et skrik høres over gangen. Jeg tror først at det er en vinkelsliper som øker turtallet, men når idet blir brått stille uten at turtallet går ned, så er det helt klart et skrik. Det er en av gutta. For en halv times siden satt han ved lunsjbordet med resten av oss og fortærte chili con carne, mens han vitset og lo. Nå lå han og uttrykte sterke følelser på rom. Svingninger, tenker nå jeg der jeg sitter og forsøker å fortelle min egen kropp at skriket ikke var et resultat av en krigshandling. Kjemikaliene hadde kanskje sluttet å virke? Blir han lagt i tvangstrøye, mon tro?

Kveld. Påleggskuvertene ligger tømt rundt tallerken min. Magen er fylt.
”Kan noen sende meg en serviett?”
Jeg skyver servietten bort til den mustasjkledde i taushet mnes jeg tenker at det å gripe servietten selv muligens er noe han får til i fremtiden.
”Jeg spiser på rommet i kveld” Strikkedamen flakker svakt med blikket bak de grønne hornbrillene før hun forsvinner inn på rommet sitt. Her er det formen og humøret som regulerer hva vi klarer eller ikke.
Klokken passerer 22:00. Sykepleieren kommer innom med glasset med tabletter. Jeg slår det i meg og lar vannet fra plastglasset presse det ned i fordøyelsessystemet. Da er det bare å vente på nattens kjemikalietåke som legger seg over bevisstheten og lammer bildene av krig.

Refleksjoner

”Klokka er kvart på åtte. God morgen!”
Jeg merker knapt sykepleieren i døra, men registrerer jeg mumler noe til svar, som tilsynelatende er godt nok siden hun forsvinner igjen. Eller var det en han?
Jeg sitter ved frokostbordet og reflekterer over de som sitter rundt det.
Det faktum at disse menneskene gjør sitt beste for å bli sett blir klarere for hver dag. Her er det flere som har vanket inn og ut av psykiatriske institusjoner i årevis, som sakte men sikkert har blitt borte fra samfunnet på en måte i og med at mye av dette foregår i isolasjon. Derfor er det viktig å formidle den tiden man var ung fordi det var en tid som var mye bedre enn nåtiden. Andre er desperate etter å vise at de fortsatt er en vesentlig del av samfunnet, med et godt nettverk av venner og familie. For å ikke bli borte fra alt.
Det siste året har vært slik på et vis for meg også. Jeg har levd i isolasjon fordi jeg ikke har orket å være sosial. Og da blir man fort litt borte fra samfunnet.
Vel, dette kan jeg faktisk lære noe av. Prøve å ikke bli helt borte, slik at jeg kun blir sittende igjen med fantasivenner. Men akkurat nå er det å få komme til hektene igjen.
En annen ting som slår meg er jo at det knyttes relativt sterke bånd mellom oss som er her. Vi er jo i samme båt. Vi snakker ikke om problemene og lidelsene våre, vi bare fornemmer at dem er der, mens småpraten går. Vi kommer nok aldri til å ha en reunion om 10 år, for dette er nok skambelagt. Det er ikke greit å brekke et bein, men lettere å akseptere en fysisk skade enn når hodet er ute av vater.
Gjengen rundt bordet ser sliten ut. Mange er tydelig preget av det de har vært gjennom. Jeg stusser jo over flere av dem.  Men hva tenker dem om meg? En kar i femtiårene, med grått hår, grå strikkejakke og grå treningsbukse a la den Rocky brukte i de tidligste boksefilmene. Labbende rundt på utslitte plastslippers fra Afghanistan. En som sitter og raller den ene merkelige historien etter den andre, når han er i form. Om krigssoner og musikk. Om livet som manusforfatter. Som leser bøker som heter ”Telling True Stories”, ”Things they carried” og ”After You”
Jeg tipper de rister på hodet i skjul. For hvem er egentlig normal når det er noe vi betrakter med et subjektivt blikk?
Men så tror jeg de blir litt lettet når jeg begynner å snakke om kunst og om musikk. Når jeg forteller historier om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet og om Norges nasjonalforfatter Mikkjel Fønhus sin metode for å skrive gode naturhistorier. Da ser de at selv om denne mannens sinn er revet opp av krigen, så er han innerst inne en snill og balansert mann. Godt hjulpet av tåken av medisiner. Tror jeg.

”Ressurection”


”Nå er det morgen!”
Jeg våkner etter en natt med nesten sammenhengende søvn. Venter på svimmelheten båret på noen medisiner, men den kommer ikke. Wow! Dagen før gikk jeg over medisiner i såkalt depot, hvor den virket litt etter litt. Hey! Jeg føler meg uthvilt. For første gang på mange år kjenner jeg at jeg har litt styrke. Litt å gå på!
Under frokosten sitter jeg sammen med gjengen min. Vi ler og har det gøy. Jeg fortsetter å feire dagen med å gå meg en tur på egen hånd. Ikke bare for å kjenne på styrken men også om det er noe som trigger meg i teigen, men det er det ikke. Selv om dette er en dag så er det en slags gjenoppstandelse. Men jeg må ikke glemme å suge på de karamellene som livet serverer. Hva ressurection betyr? Gjenoppstandelse!


Den mustasjkledde forsvant i dag. En kunnskapsrik og intelligent mann med en fraværende evne til å glemme, noe som gjorde at han husket det meste. Var han autist? Ikke godt å si. Men det skinte gjennom at han hadde hatt mange runder inn og ut av psykiatrien. Han hadde også jobbet der. Jeg kjente et øyeblikk på frykten for å havne opp som en jojo inn og ut av dette gjennom resten av livet, men slo meg til ro med at det neppe kom til å skje meg. Men nå var det plutselig ingen lenger som ba om å få sendt en serviett. Borte var den klingende latteren hans som kunne få de fleste i godt humør. Han likte meg og jeg likte ham. Jeg kunne på et vis fornemme at livet hadde herjet med ham, tatt fra ham mye.

Angela. Min klippe på stormfullt hav. Min kompasskurs i snøstormer i fjellet og over viddene. Min oase i en endeløs ørkenvandring.
Hun har vært lite nevnt i denne omgangen. Men hun fikk trykket atter en gang. Som igjen måtte ta grep for å få kontroll på ektemannen sin. Som i all sannhet gjør alt hun kan for at jeg skal få det bra. Angela har på nytt måttet gå i skyttergravene i kampen mot sin ektemann. Det gikk forholdsvis bra denne gangen også, men slitasjen er naturlig nok stor. Jeg tror hun allikevel føler en viss sjelefred nå når mannen hennes er i gode hender i behandlingsapparatet. Men hun gir seg neppe før denne tryggheten vedvarer!

Dagene går, noen flere drar og andre kommer til. De er som meg og resten av oss på de første dagene. Du ser det i blikket på dem at det å komme hit på en psykiatrisk institusjon er et sjokk for dem. ”Det er jo ikke her dem skal være”. Noen er tause den første tiden, så prøver vi andre å ta godt imot dem. Sakte men sikkert innser de at det er nettopp her de skal være akkurat slik livet er nå.

Etter 12 dager så skal jeg prøve meg på helgepermisjon. Hvis dette går bra er sjansen for at jeg skrives ut på mandag rimelig stor. Jeg er spent her jeg sitter. Er jeg riktig medisinert? Vil det være greit å møte livet utenfor, komme hjem og samfunnet forøvrig? I 12 dager har jeg levd i ei boble hvor alt er tilrettelagt. Nå skal jeg brynes med det meste.
I sum tror jeg det går bra. Men først skal jeg møte legen sammen med Angela.


Tilbake etter permisjon spør jeg meg selv: ”Hva var jeg egentlig denne helgen?” Jo, hjemme hos meg selv, men samtidig en pasient ute på prøve. Vemodig å dra, men litt godt å komme tilbake og se at noen av dem som var der når jeg dro fortsatt er her. De er glade for å se meg igjen også. Det har blitt et slags fellesskap på de dagene jeg har vært her. Jeg har også kjent på vemod når noen av dem dro før helgen. Man kan heller ikke si at man ønsker å se hverandre igjen heller, for det vil nok bli i en lignende situasjon vi har vært i.
I løpet av natten har det tikket inn et bilde som er historisk. Min eldste datter Kathleen fikk sin førstefødte. Hun hadde lovet at jeg ble den første til å sende meg bilde, og det så ut som hun holdt. Jeg kjenner på gleden, selv om medisinene kutter de emosjonelle toppene og bølgedalene. Men det ser bra ut og jeg er glad på hennes vegne, og stolt av å ha blitt morfar!


Siste dag på akutten

Formiddag. Jeg kjenner kreftene har kommet tilbake. 15 dager på medisiner fulgt opp 24/7 av helsevesenet, samt en atskillig bedre søvn, har gitt resultater. Jeg har også sluttet med antidepressiva på dagtid og hodet er mye klarere. Jeg kjenner pågangsmotet er tilbake. Langt bak der et sted over åskammen ligger depresjoner krydret med selvmordstanker.
I dag skal jeg skrives ut. I dag begynner resten av livet mitt. I dag er jeg rustet med både medisiner og mer kunnskap om livet og hvordan jeg skal forholde meg til lidelsen.
”Kjenn på hva du føler. Ikke hva andre mener!”
Psykiateren er krystallklar til en mann som analyserer og alltid har jobbet seg taktisk gjennom samtaler, møter, dialoger og monologer. Denne visdommen er det viktigste jeg har fått på denne vegen jeg har tilbakelagt på denne akutten. Hva føler jeg? Og hvordan forholder jeg meg til det?
Jeg ser ut vinduet. Sola skinner, og været har bestemt seg for å ta tak i de enorme snømengdene. Slik blir det vår av. Og jeg kjenner også at jeg møter en vår i livet mitt. So let’s walk on!









Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...