tirsdag 6. februar 2018

Ufarlig. Eller?

”Vil du sitte her?”
Angela peker på sofaen med ryggen mot veggen.
”Nei, det går fint å sitte her”, svarer jeg og trekker stolen på motsatt side ut fra bordet. Servitøren kommer med de avispapirlignende menyene og spør om vi skal ha noe å drikke.
”Rødvin”, svarer jeg. Og kjenner straks på at jeg sitter med ryggen mot store deler av restauranten. Valget var feil, innser jeg i mitt stille sinn. Men jeg blir sittende. Venneparet som er med har allerede satt seg ned og jeg vil vise at jeg er rolig og kontrollert før den kommende konserten som går av stabelen om et par timer. Men mat først.
Kroppen begynner å skanne området. Er det trygt her? Hvilke muligheter har jeg? Hvor kan jeg flykte hvis jeg må? Hva kan jeg forsvare meg med?
Lettelsen er stor når jeg ser størrelsen på bestikket på Friday’s ved Oslo City. Kniven er god og bred og gaffelen er solid. Godt å ha hvis jeg må bruke det.
Bak meg kommer det inn en familie som etter alt å dømme engang kom fra Afghanistan. Jeg kjenner igjen språket pashto selv om jeg ikke forstår noe av det som blir sagt. Skuldrene hever seg, blikket vandrer med ujevne mellomrom til bestikket som fortsatt ligger der ubrukt. Jeg snur meg. En familie på fire. Mor, far og to barn. Tilsynelatende god stemning.
”Ufarlig”, hvisker jeg til meg selv og senker skuldrene ett knepp. Men et halvminutt senere knepper jeg dem opp ett hakk igjen og begynner å se etter rømningsveier og på ”våpnene”.
Jeg snur meg igjen og ser på familien som sitter med nesa i de avislignende menyene. Den yngste gutten, som kan være rundt 5 år, sitter med sugerøret ned i colaglasset og dypt i munnhulen mens han dingler med bena.
”Ufarlig”, hvisker jeg igjen. Men skuldrene blir. Stressfaktoren øker. Jeg vrir fokuset til vennene og min kone.
”Skål for vennskapet og god Zinfandel”, sier jeg og løfter vinglasset. Det skåles. Faren ved bordet bak blir høylydt. Jeg stivner, skimter raskt bort på bestikket mens jeg setter glasset fra meg. Jeg snur meg og ser at faren skjenner på den yngste sønnen. Jeg lar hånden gli over bestikket, forsikrer meg om at jeg har de våpnene som skal til hvis situasjonen eskalerer.
”Men det gjør den jo ikke, Roger. Dette er en fredelig familie som har kommet for å spise!” sier jeg til meg selv.
”Nei, dette kan være potensielle selvmordsbombere!”, svarer jeg meg selv.
”Hvem vet hva denne moren har under sin posete kjole?”
Jeg lukker øynene. Det flimrer mens jeg hører mannen snakker. Jeg kjenner det kalde stålet fra bestikket i hånden. Pulsen har nådd nye høyder og jeg kjenner stresset bygge seg faretruende høyt.
”Jeg må en tur på toalettet”, unnskylder jeg med og reiser meg. Men det er ikke grunnen. Jeg må opp å få dette litt på avstand samtidig som jeg rekognoserer en eventuell ”escape”. Jeg går på toalettet for å ikke vekke mistanke, deretter sjekker jeg mulighetene. Jeg kan rømme ut, ned trappen og ut hovedinngangen, da hvis det ikke er for mye folk i toppen av trappene. For der står det allerede en del folk som venter på ledig bord. Jeg kan hive en stol gjennom et vindu, men det vil sannsynligvis ikke knuse, brannsikre og tykke som de er. Jeg holder en knapp på hovedinngangen i bunnen av trappen.
Før jeg setter meg ser jeg på den afghanske familien. De ser rolig ut nå, jeg vurderer avstanden til dem i tilfelle jeg må forsvare meg. I tilfelle jeg må avverge et angrep med en bombe.
”Ufarlig!” Jeg roper det nesten ut. Rister på hodet av meg selv.
Jeg setter meg ned. Maten er kommet på bordet og jeg griper bestikket, denne gangen for å spise. Men tenker samtidig at nå har jeg det i hendene i tilfelle jeg skulle trenge det. Beredskapen er dermed hevet.
Tre kvarter senere forlater den afghanske familien restauranten. Jeg lukker øynene igjen og puster ut. Rister sakte på hodet når jeg tenker over hvilken galskap jeg er fanget i. Lar hendene gli over ansiktet mens jeg slipper ut pusten. Ser på bestikket og himler diskrét med øynene. Oppgitt over meg selv. Sliten av livet mitt.
Denne kampen kjemper jeg ofte. Jeg har bestemt meg for at jeg skal forsøke å vinne den. For til syvende og sist er det ufarlig. For det meste!

Bestikket på Friday´s er av den robuste typen








"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...