fredag 23. februar 2018

Tempo!

”Du må komme deg gjennom byen på egen hånd” Den amerikanske obersten ser prøvende på meg.
”Jeg har ingen kolonnesikring å avse. ”You are on your own, Roger!”
”Sure thing, colonel!”

Jeg ser på ham mens eksplosjonene smeller et stykke nordover. Det rister svakt i veggene. Murpussen drysser. Han skvetter litt av dem selv. 
Jeg går ut i korridoren og tar på meg combat gear, som består av skuddsikker vest, hjelm, våpen, magasiner i magasintasker og førstehjelpsveske. Pistolen har jeg allerede på hoften, godt plassert i et quick-draw hylster med to magasinerfestet foran på det.
Jeg står i porten til leiren. Skal snart utpassere, ut i den delen av byen som ikke er sikret. Red zone. Alene. Jeg kjenner svetten drypper fra svettebåndet inne i hjelmen. Renner ned langs pannen. Det svir i øynene. Jeg trekker pusten og løper ut det jeg kan. Med våpenet knugende i hånden og festet i remmene som henger over skuldrene mine. 
Mørket legger seg over ruinene langs den søppelfylte veien. Jeg ser etter improviserte sprenglegemer blant all skrotet. Vanskelig å se siden mørket er iferd med å bli tett. Jeg tar meg inn i ruinene, legger meg ned til å hvile. Hører skudd og eksplosjoner i det fjerne.
"Er det trygt å stoppe her? Bør jeg komme meg videre? Fart. Fart. Tempo!"
Jeg roper ordene høyt og løper videre. Treffer plutselig på løytnant Story.
"Sir, you gotta find my corpsman. He is missing. We lost him on the last trip!"
"Hvordan i helvete kan du som sjef for kolonnesikringen miste sanitetsmannen din? Og hvor er du og den jævla troppen din når jeg trenger dere?"
Jeg lener meg opp i ansiktet på den amerkanske løytnanten som er på gråten.
"Tempo, løytnant, jeg vil ha tempo!" You are not on a f... R&R!
Jeg løper videre. Ser etter en soldat med genferkorset på armen. Glemte å spørre Story om hva han het og hvordan han så ut. Bare løper videre. Øker farten forbi noen bygninger som er egnet for skarpskyttere. Da får jeg øye på ham med genferkorset. Han sitter bøyd over en maltraktert sivil iraker midt utpå en tom torgplass. Prøver å lappe sammen den blodige livløse skikkelsen. Han ser død ut.
"Du er ønsket hos troppsjefen din, Corpsman. Dessuten er den mannen borte"
Sanitetsmannen rister på hodet.
"Uansett, sitter vi her så er vi levende mål! Sitting ducks!"
Med ett begynner smellene. Sanitetsmannen rykker til og løper avgårde.
Jeg skvetter til. Finner ut at jeg er langt fra krigen der jeg ligger i sengen hjemme i Solør. Denne gangen også. Jeg trykker på lysknappen på armbåndsuret og den lysende grønne skiva slår fast at klokken er 04:20. Det var den natten. 
Igjen var det en drøm. En av mange som kommer i alskens varianter. Som ofte handler om å løpe, og opprettholde tempo og fart i utrygge omgivelser for å overleve. Som gjenspeiler at fart på kolonnene var avgjørende for å ikke bli rammet. Også kalt force protection. Derfor misliker jeg fortsatt å bli blokkert. Enten jeg er på butikken eller hjemme. Så bruker jeg nettene på å holde farten oppe.
Jeg trenger nemlig tempo og bevegelse. Alltid! 







Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...