fredag 16. februar 2018

"Persevere"

Ordet er engelsk og betyr noe sånt som: "opprettholde en hensikt på tross av vanskeligheter, hindringer og motløshet, og fortsette standhaftig"
Jeg liker det ordet. Det er mye kraft i dette. Det er noe å strekke seg etter. Jeg tenker også at det er flott at det engelske språket har et ord for dette. Det engelske språket er egentlig fantastisk!
Vanskelighetene, hindringene og motløsheten ligger og flyter i lidelsen PTSD. Men livet har hensikter bortenfor dette, selv om det å ha PTSD kanskje i seg selv er en hensikt. Noen ganger er det tydelig, andre ganger ligger det ute i livets tåke. Det er da jeg ofte må stikke ut kursen for å ikke miste det av syne.

For livet har ikke bare én hensikt. Så enkelt er det nemlig ikke. Men den har flere. Og det er forskjellig for oss alle. Jeg prøver å se hensikten med det jeg gjør i øyeblikket og beholde det innenfor synsvidde. Og også skimte etter det bortenfor det jeg ser. For å få svar.
Som når jeg går på behandling for lidelsen. Hver uke dykker jeg ned i traumene i et forsøk på å få dem luket ut og bearbeidet. Det er ikke det samme som å luke ugress og se resultatet med en gang. Det er en langsom, omfattende og langvarig behandling og utfordringen er å se fremgangen og bedringen. Men så lenge jeg minner meg på at det er hensikter med det, så klarer jeg å trekke pusten og dykke ned i det, være tilstede i minnene, der det smeller, der folk blir drept og der folk lider. Uke etter uke. Måned etter måned. År etter år.
Som når jeg står opp om morgenen etter en turbulent natt. Bikker meg ned ved frokostbordet og poster sponplatene mine (også kalt knekkebrød) og den ravnsvarte kaffen min, og føler at jeg ikke har sovet et sekund, men heller løpt gjennom ruiner og kaosområder. Det er da jeg må tro på filsofien til trioen i "The Julekalender":
"Det blir likar i morra"
Persevere. Jeg sitter og smaker på ordet. Sier det inni meg flere ganger. Har det sogar på ei liste under skriveplaten på skrivebordet, rett ved siden av alle visittkort som mest ligner på et museum siden ingen av kontaktene er i bruk. Unntatt den fra Nav, selvfølgelig. Der står ordet, på et håndskrevet papir, slik at jeg ikke skal glemme det og at det faktisk bortenfor alt er hensikter med det jeg er og det jeg gjør.

Vel, det er ikke sikkert det er det. Men det gir jeg blaffen i så lenge jeg selv tror at det er tilfelle. For meg er dette ordet en motor, en måte å komme meg videre på. En måte å søke forståelse i en verden av kaos og utmattelse. For bortenfor alt dette så skimter jeg ei glenne i skogen, hvor sola skinner. Et eller annet sted der borte.
I mellomtiden fortsetter jeg i den retningen. Håper at det ikke er en luftspeiling. Selv om det egentlig spiller noen rolle. For på denne glenna ligger hensiktene. Persevere.

For ett år siden eksisterte ikke dette ordet for meg engang. Hadde jeg sett det da så hadde jeg ikke trodd på det. Jeg hadde ikke trodd at det var noen vei ut av det jeg var i. Der jeg sov på sofaen stort sett hele dagen, mens livstil-TV duret i bakgrunnen.
Men nå er jeg der og tror på det. Og fortsetter standhaftig. Og forsøker å ikke miste den troen på alle hensikter bortenfor det jeg ser.
Stay great, nothing less!

"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...