fredag 9. februar 2018

Hunden og hårene

"Ja, vi er vel litt uheldig med været i dag?"
Jeg ser opp. På motsatt side av venterommet, like ved siden av det lille akvariet på rundt 50 liter med en bråkete pumpe som frakter oksygen til gullfiskene som stresser rundt i det, sitter en kar i sekstiårene.
"Ja". Jeg nikker kort før jeg hengir meg tilbake til den lille semskede notatblokka mi og brainstorming på hva jeg skal skrive om når jeg har litt mer krefter.
Jeg venter på å komme inn på min ukentlige behandling på Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Det er tid for EMDR. Jeg gruer meg hver gang, magen slår seg vrang og angsten setter seg fordi jeg da må dykke ned i minnene om krig. Ta meg frem langs veiene mellom ruinene, bombene og skytingen. Her jeg sitter nå forsøker jeg å få tankene over på noe annet. Det er hovedgrunnen til at jeg prøver meg på det skjønnlitterære. Få tankene vekk fra triggere, det som hensetter meg i en tilstand med høy beredskap og personlig vern.
"Ja, det skal bli mildt noen dager nå".
Mannen i sekstiårene gir seg ikke. Jeg ser opp og nikker igjen uten å si et ord. Blir småirritert. Ser han ikke at jeg er opptatt? At jeg ikke har lyst til "small talk" akkurat nå? Ser han ikke at jeg neppe er en venn?
Han ser sliten ut. Håret er pjuskete. Den grå treningsbuksen er skitten og flekkete. Eimen av tobakk krysser rommet. Blikket hans flakker. Ser prøvende på meg før det flakker videre. Jeg tenker i mitt stille sinn at dette ikke er en mann med mye sosial omgang. En som sitter for seg selv og kanskje ruser seg også der under en sky av tobakksrøyk mens såpeoperaer og mye annet overfladisk svever forbi på TV,en hans. Kanskje han har en sånn gammel TV med rør, de som vi hadde før i tiden. Kanskje han har sånne brune sofaer med rutemønster og langhåret vegg til vegg - teppe som ikke er støvsuget på flere år? Jeg tenker plutselig på den ihuga tobakksrøykende karakteren Birger som komikeren Otto Jespersen hadde en gang. Eller en mer deprimert variant av svogeren til Mrs Bouquet, Onslow i "Keeping Up Appearances" .
Jeg konkluderer med at mannen helt klart trenger å ta seg en tur hit på behandling. Her er det mye galskap. Godt at han kom seg av opp av lenestolen.
"Ja, dette blir det helt klart bok av, sånn som du skriver!".
Jeg skvetter. Hvordan vet at han jeg rabler på en bok? Han smiler og flekker en ujevn tanngard.
"Ja, det tror jeg også", svarer jeg i et noe usikkert forsøk på å møte ham.
"Jeg har akkurat levert inn en bok til forlaget nå, jeg"
Hva? Jeg blir plustelig skeptisk. Denne mannen skrive en bok? Han som sitter under en sky av røyken fra Petterøe 3 innlemmet i sigarettpapir fra Rizla? Dette skal han få meg til å tro?
"Hva handler den om da?"
Jeg tenker at jeg får nå være med å late som jeg er interessert.
"Det er en bok om filosofi. En slags "Sofies verden", den som Jostein Gaarder skrev. Jeg tror den kan bli vanskelig å selge fordi halvparten er på engelsk!"
Jeg holder på å dette av stolen. Mannen fortsetter å snakke om filosofiske teorier og filsosofer.
Her har jeg åpenbart møtt en gigant på dette temaet. Og i løpet av noen korte sekunder har denne mannen gått fra å være en stakkarslig figur, beskyldt av meg for å sitte og glane på TV under en sky av nikotin, til å bli høyst interessant. Det er sjelden jeg har møtt en som har sagt så mye kvalifisert på så kort tid om dette.
"Vel, forlaget skulle svare meg om et par uker", avslutter han før han bli ropt opp av behandleren som har dukket opp i inngangen. Jeg ønsket ham lykke til. Men glemte å spørre om hva han het og hva boka skulle hete. Var han virkelig, tenkte jeg etter noen minutter. Blokka mi var lagt bort for lengst. Hodet spant rundt filosofi.
Igjen har jeg lært at hundene ikke skal skues på og vurderes via hårene. Og at på DPS der går alle som trenger det!




Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...