søndag 4. februar 2018

Drivkrefter

Sliten. Deprimert. Butikkturer som løses med sånn rundt 60% presisjon. Varer legges igjen, butikkmenneskene skjønner vel for lengst at den kunden ikke er helt i vater.
Men livet fortsetter. Hamrer ufortrødent avgårde. Sånn er det bare.  Men jeg kjenner jeg er lei av å sutre over hvordan livet er for tiden. Men det er dessverre sånn for en med PTSD. Normalen er slitsom og utladet. Normalen er også bom når jeg tror jeg treffer. Tap når jeg trodde jeg seiret. Jeg tror jeg har fått til noe bra, så innser jeg plutselig at resten av min verden ikke ser sånn på det.
De fleste som har fulgt denne bloggen har nok fått et rimelig klart bilde av hvordan jeg har det. Point taken, vil nok de fleste si.
Men det åpenbart interessante er å leve og overleve i det. Finne de små gode stundene. Forsøke å se de nære ting. Hunden Diesel som skal leke i snøen. Pusene som lekeslåss. Som maler og vil ha kos. Kaiene som sitter i den vaiende bjørka. Krystaller på snøtunge grangreiner. Sola som siger over snødekte jorder.  Ting jeg egentlig aldri har sett før, der jeg har vært mer opptatt av å lykkes på jobb og redde verden. Vel, jeg er på ingen måte i stand til noen av delene akkurat nå, så hvorfor ikke ta en titt på den verden jeg tilsynelatende har reddet? Jeg prøver. Hele tiden. Gjennom den sentrifugen som hjernen min føles som ofte.

Fremtiden. Ikke veldig klare horisonter. Hva gjør jeg når jeg når ut dit der hvor verden forsvinner ut av syne? Og hva venter der? Det er vanskelig å forholde seg til en fremtid jeg ikke ser i forhold til å jobbe og virke. Derfor må jeg forsøke å fokusere på det jeg ser nå. Og la fremtiden vente.

Og det jeg ser er barna mine.
Sønnen min i det siste året på videregående skole. En klok gutt som jeg er helt sikker på at det kommer noe godt ut av. Han er en fin fyr som jeg er utrolig stolt av, som kommer til å gjøre kloke valg på veien videre.
Den yngste datteren min, som tar utdanning innen music management. Jeg mener, hvor tøft er ikke det? Hun følger sitt hjerte og satser, og jeg vet hun får det til. Og dette halvåret gjennomføres utdanningen i USA, i byen Nashville. Utrolig stolt av denne jenta, dette vet jeg hun kommer til å få til!
Den eldste datteren min, hun som har bodd i utlandet i flere år. Som har drevet brand manager innenfor kosmetikk. Fantastisk gjort! Som også har giftet seg, og nå er hun hjemme for å introdusere neste generasjon. For i mars kommer det en ny borger til verden og jeg får en ny status, nemlig som bestefar!

Jeg ser altså flotte mennesker i livet mitt og den fremtiden de ønsker.  Jeg er i umåtelig stolt av barna mine. Det å være med dem, se det de gjør er en god måte å drive livet mitt fremover. Det å være nysgjerrig på hva som kommer til å hende med dem gjør at jeg vil være med videre. Som gjør at jeg løfter blikket opp fra den tjæra jeg føler jeg sitter til livet i. Det å glede seg og bekymre seg sammen med dem holder motet mitt oppe. Og selv om jeg er stolt av at de får til ting så betyr det at jeg også er der når de har gjort feil og tatt ukloke valg.
Men når jeg ser den fremtiden de ønsker så ser jeg samtidig at jeg selv må fortsette å ønske meg en fremtid også. Ingen vet hvordan den ser ut, men hvis den ikke ønskes så kommer den ikke slik jeg selv har tenkt.
Så selv om livets tåke ligger tett rundt meg så må jeg bare fortsette å holde fast i rorpinnen og tro på at en vakker dag så er jeg ute av det grå tåkehavet, og at solen atter skinner og at jeg er en av livets glade gutter.  Mens menneskene rundt meg gir meg grunnen til å leve videre og hindrer at jeg forsøker meg på en åndelig ferd til det neste liv. Eller fade to black and nothing.

"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...