søndag 28. januar 2018

Veteranens ressurser - er de der?

Den nåværende presidenten i Norges Røde Kors, den gang generalmajor, Robert Mood sa det som veteraninspektør. Forsvaret fulgte opp med å gjenta det"
"Veteraner er ressurser".
Alle veteraner er nok ikke det, men utgangspunktet må være at de som ikke er det må bli det. Veteraner fra internasjonale operasjoner har vært soldater i disse. Vi var utvalgt til å gjøre en jobb i et krevende miljø, ofte med en sikkerhetssituasjon som i verste fall var farlig, i beste fall uavklart. Vi operterte under press, med et tempo som svært ofte var høyt. På toppen av dette skulle vi være vår nasjons profesjonelle representanter i en koalisjonsstyrke eller en annen for for allianse.

Vi tråkket frem når det ble krevet. Vi grep geværet og pakning og dro ut etter en kort eller lang opptrening. Hvis ikke opptreningen formet oss til soldater så gjorde tjenesten det. Vi var i operasjonen og måtte løse oppdraget. Dag etter dag, natt etter natt. Patruljer i lyse og mørke. Noen ganger kom vi inn i trefninger. Vanskelige valg måtte tas. Men vi tok dem, som oftest under vanskelige forhold. For vi har aldri det hele bildet. Hva skjer hvis jeg åpner ild nå? Kan vi leve med at folk blir drept?
Andre har jobbet med kommando og kontroll på høyere nivåer og sørget for at de riktge beslutningene ble tatt. Og mange av oss har gjort begge. Startet på bakken og endt opp i hovedkvarter.

"What doesn't kill you makes you stronger". Jeg har hørt det ofte. Siste gang var fra en britisk oberst i Kabul i 2014 som konstaterte at jeg hadde overlevd tre dager med konstant diaré og så blek men fattet ut. Men stort sett er dette relatert til tjenesten.
Krevende operasjonsmiljøer gjør noe med oss. Vi blir enten sterkere eller vi bukker under av presset.
Jeg har surfet på mange bølger som har gjort meg sterkere. I årevis har jeg jobbet under press i krigs- og konfliktsområder. Og mellom disse slagene så har jeg løpt fort i hamsterhjulet på jobb med Forsvaret hjemme. Sammen med en rekke andre kolleger. Ressursterke, kunnskapsrike soldater som har stått opp for nasjonen vår i internasjonale operasjoner. Vi har ingenting å skamme oss over, kanskje med unntak at vi ikke klarer 2% av BNP til forsvar, men det er ikke soldatens skål. Norske soldater leverer "big time" i våre allierte operasjoner, enten i opersjonsområdet eller som en del av et hovedkvarter bak horisonten.
Ved siden av solid utdannelse og trening og dermed høy kompetanse på alle nivåer så er det ydmykheten og viljen til å løse oppdraget som driver oss fremover. Uavhengig av hva fredsnasjonen Norge selv har ment om vårt bidrag, så står vi ikke tilbake for noe, og er foretrukket rundt de taktiske, operasjonelle og militærstrategiske bord i kampen om en bedre verden.
Alt dette har gjort meg både sterk og kunnskapsrik. Å bli blant andre ledet av generalene David Petraeus (avsluttet som sjef CIA etter en solid tjeneste i både Irak og Afganistan på toppnoden) og Martin Dempsey (avsluttet som amerikansk forsvarssjef)  så er man på interessante steder hvor ting skjer. Det må leveres på stedet og i et format som har høy kvalitet. Når du er med å forme treningen, konseptet og innholdet for politiet i det ørkenlandet Irak er så skjer det noe med deg. Likeledes når du skal få logistikken til å fungere inn i en afghansk armé som er gjennomkorrupt, fattig og spredd over et gigantisk fjelland som er både infiltrert og herjet av terrorgrupperinger. Folk klappet meg på skuldra, gav meg medaljer og jeg gav brettekopper (som er det fremste profileringsmateriellet Forsvaret har) i retur.
Den ene suksessfulle bølgen etter den andre traff meg. Etterhvert var det vanskelig å holde livets surfebrett oppe på bølgeeggen. Slagene begynte å komme gradvis hardere og surfebrettet ble slått sakte men sikkert i stykker. Og en dag finner du ut at du ikke bare ligger og vaker i havflaten mens bølgene slår over deg, men at du står på havets bunn.

Sånn kan det sies. Hver dag spør meg selv: "er jeg en ressurs?" Har dette livet i uniform med både olivengrønt og ørkenkano i seg gjort meg sterk? En mann som skyr folkemengder, som trigges av lyder, lys, mørke og lukter? En mann som er tom for energi før sola har svingt over grantoppene? En mann med angst for det meste? Svaret er vagt.
På et eller annet vis fornemmer jeg denne ressursstyrken et eller annet sted langt der bak. Som et slør. Den er parkert for nå. Det er det jeg helst vil tro selv. At den kan tas frem en gang når ting har gått over. Om det noen gang gjør det. Jeg vil håpe på det.
En av egenskapene jeg har tatt med og forsterket gjennom et langt yrkesliv er at det finnes løsninger på det meste og det er ingen andre enn meg selv som kan forsøke å finne dem. Jeg må lytte til livet og finne ut hva det har å tilby. Det er knallhardt noen ganger, når nesa peker ned i grusen etter mageplaskene. Men da er det bare å forsøke reise seg opp igjen.  Selv om det er ømt å presse blodige hender ned i grus. Hva jeg var er en ting, men nå er det fokus på hva jeg kan bli oppi alt dette.
Jeg liker å etterleve denne private huskeregelen av Hans Børli:

Du skal ikke klistre fine øyeblikk 
opp på veggen i tankene 
og forgylle dem med lengselen din. 
Du skal kjøre spettet 
hardt innunder arrete hverdager 
og vippe dem opp. 
En etter en.

Det er derfor 
livet har deg på mannskapslista.






Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...