lørdag 27. januar 2018

Tre øyeblikk

Våkner klokken to. Angsten river. Magen er løs. Om noen timer er planen at jeg skal være på en spinningtime. Men kroppen slår seg vrang. Dette er ikke første gangen den gjør det. Den vegrer seg mot å tre inn i en kjeller med masse spinningsykler, med folk og lite rom for rømning. Det er ihvertfall det jeg tror. Spinningtimen kanselleres for min del. Hvorfor? Jo magen er løs og jeg har ikke sovet på 5 timer.
Slik går uke etter uke. Spinningtimen i regi av Frisklivssentralen utsettes hver fredag, som regel natten før. Samme angsten og magen i ulage. Jeg sier til meg selv at neste gang skal vi få dette til, men står midt i en kvisthaug og kommer meg ikke dit allikevel. Hver eneste fordømte gang!

I bilen. Sitter og ser ned i handleposen. Ser greit ut, dette. Legger posen fra meg, synes jeg har blitt flink, starter bilen og kjører hjemover. Nesten hjemme går jeg over handlelisten en gang til. Denne gangen i hodet. Jeg skulle kjøpe fem produkter. I posen var det bare tre. To av dem hadde jeg glemt. Men ikke bare glemt. Jeg trodde også at det var riktig etter handlerunden. Jeg trodde at varebeholdningen var i synk med handlelisten. Men nei, ikke denne gangen heller!
Jeg gjorde vendereis og kjøpte de to siste.
Dette har skjedd et ukjent antall ganger. Tidligere gikk jeg løs på meg selv, var rasende på at jeg ikke klarte så enkle ting som å handle noen få produkter.  Men nå har jeg blitt vant til det. Dessuten har det gått krystalklart opp for meg at jeg ikke blir bedre av å dømme meg selv så hardt hver gang jeg flopper. Det er fremgang! Synes nå jeg...
Allikevel gav jeg uttrykk for oppgitthet på siste behandling på Distriktspsykiatrisk senter. Nevnte det for Morten, mannen som prøver å få hodet mitt i vater.
"Ikke fortvil over at du glemte to, men gled deg over at du husket tre!" utbrøt han begeistret.
Og det er en fin måte å bygge seg opp på, egentlig. Fokusere på det jeg får til og ikke det jeg ikke får til. Men det er vanskelig for en mann som meg som har hatt presisjon som en egenskap og som et fokus i en bransje hvor dette er nødvendig. En prøvelse er det. Hver dag.

CC Hamar. Et gigantisk kjøpesenter på Innlandet. Angela spør om jeg er sikker på at jeg bør gå inn der. Jeg nikker. Forsøker å tenke at jeg må en tur ut av komfortsonen. Ut av bobla. La meg eksponere. Men allerede før jeg er inne i senteret er jeg helt slått ut. Kroppen har brent det lille den hadde av energi på å forberede seg til å gå inn i dette "bassenget" av mennesker.
Nede i parkeringshuset trekker jeg pusten dypt og vandrer inn gjennom de store skyvedørene og opp den automatiske gangveien. Oppe i senteret forsøker jeg å fokusere på det jeg skal. Lukker øynene, setter fokuset mot den elektroniske skissen over etasjen. Hvor er Clas (Ohlsson) når du trenger den? Men først er det magen som må tømmes., kjenner jeg.
Vel ute i sentergaten igjen. Menneskene flyter som en elv. Står og konverserer på steder som gjør at jeg føler liten fremkommelighet. Jeg irriterer meg, men prøver å roe det ned med at dette må de kunne få lov til.
På plass på den indiske takeawayen. Sitter bak en halvhøy trevegg. Føler meg litt skjermet. inntil et ungt par setter seg på bordet ved siden av. Noe som kunne vært greit, hadde det ikke vært for at et vennepar av dem igjen stanset opp med barnevognen ved siden av bordet som gijen blokkerte veien. Tikka Masalaen ble absorbert med høy beredskap!
På vei ned og ut av senteret. Noen flytter svære pappesker. Skarper dem langs gulvet. For meg så høres det ut som et angrep og jeg forserer alle som står på den automatiske gangveien og farer ned i parkeringshuset. Svetter. Pulsen hamrer avgårde.

Tre øyeblikk i livet mitt. Dette er tre av mange. Hele tiden min går med på å forholde seg til PTSD, en og hva den bringer med seg. Angsten og triggerne kommer helt plutselig og ofte uten varsel. Men gir jeg opp? Ikke på tørre møkka. Det er ingen krig eller konflikt som skal ta fra meg min frihet for godt. Det er ingen terrorist eller soldat som skal la meg leve i et mentalt fengsel! Her må jeg hele tiden jakte på oksen. Cause the bull are to be taken by the balls!

Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...