mandag 22. januar 2018

Tolkien og Medaljen


Roger! Rooger!
Jeg våkner av ropet, skvetter halvveis opp langs sengegavelen. Etter å ha tilbragt atter en natt i Irak. Forsøkt å løse flokene mens jeg ble skutt på og forfulgt. Slik er livet mitt for tiden. Jeg siger litt tilbake under dyna, glad for at noen ropte på meg. Gudene vet hvor mange timer jeg har vært på bakken i Bagdad i natt. Det eneste jeg kan si med sikkerhet er at jeg føler at jeg ikke har sovet i det hele tatt.
Utenfor soveromsvinduet duver snøtunge grangreiner sakte i den milde brisen. Bekrefter at jeg faktisk ikke er i Iraks hovedstad og at jeg i beste fall ikke er tilbake før i kveld en gang. Men nå er jeg i Solør, verdens fredeligste sted. Det er i alle fall det jeg forsøker å si til meg selv. Mens noen sutrer over snømengder så ser jeg gleden i at den demper lyder som jeg assosierer med krig. Koser meg over synet av rådyret som står på trammen og vil ha mat siden den er umulig å finne under det massive hvite teppet. Angela sørger for at gulrøtter blir lagt ved en granlegg. Og ikke før timen har gått så er dem borte. Slike stunder gir en skadd soldat glede. Drar meg vekk fra krigens elendigheter. Rådyr er fantastiske vesener. Og nå trenger dem meg og min kjære som sender meg på butikken for å kjøpe epler og fler gulrøtter til dem. Det er ikke bare fuglene som skal fores en vinterdag!
Men det er ikke det jeg drømmer om nå. Jeg står plutselig i ruiner og hører rop. Jeg vet at jeg er på vei inn i en ny tid med flashbacks som tar tak i meg og river meg gjennom landskapet av krig og død. En eller annen gang på den andre siden rives jeg ut og kan atter en gang se på de snøtunge granene og rådyret som spiser. Jeg skal bare gjennom krigen først. I natt og alle andre netter.
Kvelden er kommet. Øynene siger igjen etter at jeg har klappet sammen boken om sjefsforfatteren selv, J.R.R. Tolkien. Han hadde også PTSD etter første verdenskrig og brukte skrivingen som terapi. Og for et resultat! Det er jo i seg selv inspirerende. Men der slutter også sammenligningen. Jeg matcher ikke mannen som brukte et helt liv på å bygge en fantasiverden og ikke bare det, men egne språk basert på de nordiske. Ikke på langt nær. Men han viste at skriving kan være terapi for krigsveteraner.

”Vet du hva som skjedde på denne dag for to år siden?”, spør Angela meg.
Jeg ser opp fra boken og tenker etter. Hukommelsen er helt svart. Var det noe romantisk?
”La meg se... Var vi på en eller annen tur?”, forsøker jeg forsiktig. Hun rister på hodet.
”22 januar 2016 var vi på den amerikanske ambassaden i Oslo og du fikk Meritorious Service Medal av dem for innsatsen i Afghanistan”, sa hun begeistret.
Jeg lysnet opp.
”Ja, for svarte!”
Minnene strømmer på. Seremonien fant sted i kjernen av ambassaden. Marmor og fontener. Bord dekket med kaker. American style bløtkake. Alle attacheene fra de amerikanske forsvarsgrenene, Hær, sjø luft og US Marines, var kledd i sin beste uniform. Sjefsattacheen ledet an. Leste opp kriteriene for tildelingen. Det var ikke småtteri jeg hadde bidratt med ifølge ham. Levert trening og løsninger som gav resultater og gjorde Afghanistan til et bedre sted. Jeg hadde sågar bidratt til å gi president Obama et bedre beslutningsgrunnlag knyttet til treningsoperasjonene. Ikke rart en sønn av en sjømann fra Vestfold var stolt der han sto med den medaljen som er likestilt med ”Bronze Star” og rangert som nummer 7 i et medaljehierarki på 40 medaljer. Jeg takket dem ærbødig og avsluttet med å si at America is a great nation.

Men det hele var på mange måter uvirkelig her jeg satt nå. Gjorde jeg virkelig dette? Alt virker så fjernt. Som i en drøm.  Her satt jeg nå. Som oftest med noen dager gammelt skjegg og med et hår som ikke har grodd seg så langt siden en gang midt på åttitallet. Evig sliten av å gå rundt i krigen som har hengt seg opp hos meg.
Jeg har vært mange ganger tilbake i krigen etter medaljeseremonien, men tjenesten har nok ikke gitt meg noen ny medalje. Flashbacks blir ikke premiert på samme vis, fordi de er resultatløse. Heller ikke mannen som skapte Mordor fikk den for ”tjenesten” han utførte etter at han kom hjem. Ingen av oss får det.
Medaljen er et synlig tegn på at jeg har vært noe. Det jeg har vært er vanskelig å bli, ser jeg nå. Men i kjernen er jeg meg selv og det er den som har prestert. Og noe skal vi få til et sted der fremme. Jeg hadde imidlertid håpet at turene til krigen kunne bli frivillig først. Eller egentlig velges helt bort. Men her er jeg. Bare noen minutter unna at jeg sovner og starter på en ny økt. En ny natt med krig.





"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...