tirsdag 16. januar 2018

På 15 minutter


Foredrag. Det er to dager igjen til jeg skal stå foran offiserer som skal deployere ut og jobbe i Midt-Østen, i Irak og andre steder hvor vi sender militært personell  disse tider. De er på kurs på Terningmoen på Elverum for å få grunnleggende klargjøring til oppdragene. Håndtere våpen og forstå kultur.
Jeg skal dit som den del av foredragspakken til Veteranforbundet SIOPS og snakke om veien til PTSD. 15 minutter til disp.
Kroppen har allerede slått seg vrang. Den vil ikke dit. Den vil ikke ut av den lille komfortsonen jeg til tider har hjemme. Den vil heller ikke dvele ved krigen i Irak, om selvmordsbombere og andre relevante hendelser. Den er helt nede. Jeg føler at jeg ikke har sovet i det hele tatt på flere døgn. Jeg er veldig frem og tilbake på om jeg skal dra og gjøre dette. Jeg kan selvfølgelig feige ut og skylde på PTSD. Men da har den vunnet.
Den samme dagen jeg skal holde foredraget begynner jeg å gå gjennom det for meg selv. Jeg har drøyet det helt til siste liten.  Jeg merker hvorfor nå når jeg snakker meg gjennom det. Jeg kjenner jeg blir svimmel,  kvalm og har mest lyst til å spy. 
17 minutter viser stoppeklokka etter første gjennomgang. Jeg må ned på tid og prøver igjen. Plutselig må jeg bryte av. I dag demonstrerer hver fiber i kroppen mot dette.
Jeg tar det opp igjen senere. Det er vanskelig å snakke om dette på 15 minutter. Igjen presser jeg meg gjennom den. Via Irak, langs veiene, bomben som gikk av rett ved, trusler fra alle kanter, tap, til tiden etterpå hvor alt endret seg for meg, til Afghanistan og det presset jeg var utsatt for der, samt veien til erkjennelse om at jeg faktisk er sjuk. På slutten er jeg helt slått ut. Og har mest lyst til å sende en melding om kansellering. Men, igjen slår jeg fast at PTSD ikke skal ha kontroll på meg.
Hvorfor gjør jeg dette? Jo, igjen kravler jeg meg opp på barrikaden for å være et varselskilt for soldater som deployerer i tjeneste for landet. Det er det eneste svaret jeg har. Jeg kunne sittet i min egen boble med hendene i fanget, men velger å foredra og blogge. Eksponere, men det betyr også mestring. Som kanskje er det viktigste.
Stunden er kommet. Cirka 15 soldater sitter og ser spent på den sivilkledde store mannen med det grå håret. Jeg drar avgårde i foredraget mens Angela sitter bak og gir meg signaler når det nærmer seg slutten av de 15 minuttene. Jeg forteller historien så effektivt jeg kan. Tårene presser på et sted innenfra. Sorg og angst herjer innenfor "panseret" mitt. Det er helt umulig å ikke kjenne på smertene av dette. Men jeg prøver å la det implodere, gå av innover.
Avslutningsvis ber jeg tilhørerne om tre ting: ta vare på dere selv, ta vare på makkeren og ikke minst som sjefer på alle nivåer, nå og i fremtiden; ta vare på undergitt personell.
Skap kultur for åpenhet rundt mentale senskader, som i bunn og grunn er overbelastninger og ikke noe annet.
Angela avslutter med å be dem bringe denne kunnskapen hjem til pårørende. For det er de som først ser dette.
15 minutter er gått.  Folk griper neven min og takker meg. Det verdsettes. Jeg takker først og fremst for at det er over. Nå er det å dra hjem å bruke tiden på å komme seg tilbake til livet. Eller et slags liv. 
Dette og mye annet er altoppslukende for meg. Jeg er blant venner, men det er ingen ting som tyder på at kroppen min er enig i det. 15 minutters foredrag slår meg altså ut i cirka en ukes tid.

Responsen lar ikke vente på seg. Å gi PTSD knyttet til deltagelse i operasjoner med konflikt og krig som operasjonsmiljøer et ansikt er viktig. Det er svært ressurskrevende, men samtidig viktig. Så skal jeg se an hva jeg klarer i fremtiden, men jeg er innstilt på å bidra så godt jeg kan. For det å gi PTSD et ansikt er viktig i alle fall! 



Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...