fredag 5. januar 2018

Nyttår fra helvete


Det nærmer seg midnatt og jeg er hjemme i skrivestua mi. Blant keyboards og datamaskiner. Jeg klikker meg formålsløst frem på Facebook. Hilsener rikosjerer mellom brukerne. Gode ønsker utveksles.
Utenfor begynner det med noen enkeltsmell. Jeg kjenner uroen øker drastisk. Smellene tar seg opp til et inferno. Jeg prøver å fokusere på festbilder av facebookvenner med papirhatter og slanke vinglass som heves i skåler. Men til slutt slipper jeg den håndholdte musen. Lukker øynene. Kniper dem igjen. Hvert smell føles som enden av en tømmerstokk som slås inn i skallen. Jeg ser plutselig den lave kveldssolen over hustakene i Iraks hovedstad Bagdad blir borte bak veggen av jordmasse som er løftet opp av en overdimensjonert veibombe.  Det blir mørkt, etterfulgt av et støvdriv. Jeg kjenner smaken av det i munnen. Og lukten av død. Smellet slår ut hørselen. De påfølgende skuddvekslingene. Magen vrir seg,

Hjernen leter etter fornuft. Forsøker å finne koblingen mellom nyttårsfyrverkeri og smellene. Men den koblingen er brutt og endene er så langt fra hverandre at det ikke engang gnistrer mellom dem. Lysglimtene hamrer på mot den frosne vindusruten over Kronos-keyboardet mitt. Det som står bak den lysende nissen. Men innerst inne i meg griper jeg etter våpen og inntar dekning bak zargeskassen. Forsøker å få oversikt over situasjonen gjennom de røde gardinene på brakkerommet mitt, men ser bare blinkingen fra munningsilden på automatvåpnene i det vevede tøyet. Hører panikken utenfor. Usikkerheten. Er fienden innenfor perimeteret allerede?
Jeg ser ut mellom isrosene. Rakettene gviner i været. Kraftige enkelteksplosjoner. Mennesker med variert promille feirer inngangen til det nye året. Mens jeg er hensatt mentalt til en krig jeg var med i for lenge siden. Mens noen tenner fyrstikkene og lar mangfoldet av raketter treffe den sorte stjernekledde natten i varierte mønster, så er jeg hensatt til å forsøke å få oversikt over kampene rundt leiren jeg holder til. Og jeg er ikke engang engasjert i nærforsvaret til daglig. Det gjøres av et sivilt og utrent sikkerhetsselskap.
”Men, Roger, dette er for svarte ikke en krig!”
Jeg roper til mitt alter ego. Men åpenbart for døve ører. Den har for lengst hengt seg opp i å bruke maksimalt med krefter på å beskytte meg. En stor slurk med vin hjelper ingenting.

Et godt stykke over midnatt roer rakettoppskytingen seg ned. Kun spredte oppskytinger. Jeg setter meg ned. Tørker svetten. Angsten grenser til panikk, men jeg prøver å trekke pusten og igjen overbevise kroppen om at det ikke er fare.
For en del timer siden så jeg alle de som ba folk om å ta hensyn til kjæledyrene på nyttårsaften. Og det er vel og bra. Jeg har opptil flere av dem selv. Men jeg ser at vi har et stykke å gå i forhold til de som har PTSD også.
OK, la meg innrømme det. I år gjorde jeg ikke det jeg vanligvis har pleid å gjøre når jeg er i rakettoppskytings-lende. Jeg pleier å stryke langt til skogs med bikkja. Helt til snøen er så dyp at den trenger over støvleskaftene. Langt fra alle smell. Men i år droppet jeg det. Det var en tabbe.
Neste år reiser jeg til fjells, eller et annet sted langt unna dette. Under snøtunge graner eller på skavlete snaufjell. Da slipper jeg å ha med meg angst og søvnløshet mange dager inn i det nye året. Slik det ble nå. Det er rimelig altoppslukende. Det er ikke ofte jeg tar til tårer. Men her om dagen rant dem fra gjenknepne øyne. Jeg er så vanvittig sliten. Jeg er så utmattet av dette livet. Og jeg er så lei av å ikke få til ting.
Men et sted langt der inne så er det en stemme som sier at det er nå jeg ikke må miste troen. Nå er jeg på et sted på livets vandring hvor jeg har mistet startstedet av syne og at jeg ikke ser enden på det. Jeg er på en seilas hvor skyene dekker stjernene, seilene henger slapt uten vind, og jeg vet ikke hvor jeg er. Det er nå jeg må ta frem styrken i meg og tro på at dette går mot det bedre. Det er nå jeg må være sikker på at vindene kommer tilbake og at skyene driver vekk. At jeg kan klatre opp i masta og skimte noe annet i horisonten, enn hav på alle kanter. I mellomtiden går seilasen i blinde. Eller dagsmarsjene i tåke. Snørra må tørkes der jeg sitter med øsekaret.
Jeg nekter å la meg bukke under. Og så lenge jeg nekter det, så vil det ikke skje. Ferden fremover vil fortsatt være svinetung å enten gå eller seile. Men jeg har bestemt meg for å komme i mål. Jeg ser ikke startstedet mer, men jeg har ikke glemt forestillingen om hvor jeg skal. Tror jeg...


"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...