torsdag 4. januar 2018

I gode og onde dager

Av Angela Claire

Det har nå gått ett år siden Roger ble sykemeldt, ett år fra første nyttårsdag 2017 og jeg ringte legevakten på Innlandet sykehus og ba om en akutt time for han for jeg skjønte at reaksjonene hans var alt for store og alvorlige til at jeg kunne klare det selv og jeg trengte hjelp!! Samtidig hadde en hendelse den dagen gjort at Roger også innså at jeg nok hadde rett, han var syk og han trengte hjelp uansett om enkelte hadde foreslått at han sannsynligvis ikke led av PTSD.

Jeg vil ikke beskrive 2017 som en berg og dal bane til det har vi hatt for lite oppturer,  jeg vil heller beskrive året som har gått som å drive med  ”Juving”. Vi har vært i en lang dyp dal med mye spenning  men noen ganger er vi på et punkt en høyde der vi kan se at det åpner seg der fram og alt er ikke trangt og vanskelig, og ser vi opp ser vi lyset og blå himmel.

Året begynte med et smell eller rettere sagt to, et fra et fyrverkeri utenfor, og et fra det Roger hadde hatt i hendene som fløy gjennom luften i min retning og traff veggen rett ved meg. Ja jeg ble redd, men mest av den redselen jeg kunne se var på Roger. Han var definitivt ikke i militærleiligheten på Elverum, men hvor i verden han var akkurat da vet jeg fremdeles ikke, og det har jeg heller aldri spurt han om. Jeg visste bare at nå måtte det handles for vi trengte hjelp. Den andre januar hadde Roger akuttime hos fastlegen sin og ca en måned etter satte vi begge på Distrikts psykiatrisk senter ved Elverum (DPS), Roger skulle ha inntakssamtale for poliklinisk behandling. Og jeg fulgte han dit og ble med inn! Mye grunnet omsorg og for å støtte Roger, men skal jeg være helt ærlig mest fordi jeg var livredd de ikke skulle forstå alvoret, eller at Roger skulle bli den ”sterke offiseren” som takler alt og legge skjul på hvordan han egentlig hadde det.  Ja jeg følte meg manipulerende, men jeg var også livredd for det neste utbruddet hans og hva som kunne hende da, for det på første juledag var ikke den eneste vi hadde opplevd i løpet av året før, og de hadde vært eskalerende i intensitet.

Men det året som har gått har også hatt noen høydepunkter, Roger har begynt med behandling på DPS, minikonsert for veteraner på Bæreia, søknad og utredningsopphold på Modum bad, deltagelse på Frisklivssentralen og bryllupet vårt, jeg er ikke sikker på om Roger vil være enig med meg i at alt jeg ser som høydepunkter er det men tro meg de har alle brakt med seg mye positivt.
Det største må nok være bryllupet vårt på Island, selv om det faktisk måtte utsettes med flere måneder i forhold til når det var planlagt, nettopp på grunn av at Roger ikke var mentalt på en plass der vi burde utfordre situasjonen med et opphold på en internasjonal flyplass. For å være helt ærlig, jeg tviler på at vi hadde kommet oss inn og gjennom innsjekkingsdelen av Gardemoen for ikke å snakke om sikkerhetskontrollen da. Alt det var vanskelig nok i september. Og ja reaksjonene på stresset kom, for det gjør de alltid, spørsmålet er bare hvor kraftige de er.  Og ja jeg har reagert på de, jeg har blitt sint, frustrert og til og med grått noen ganger for meg selv men også foran Roger. Nei jeg er ikke laget av stein og absolutt ingen engel og det som skjer med Roger går inn på meg. For det meste klarer jeg å være sterk, men også jeg bryter sammen noen ganger.  Som da vi satt og planla bryllupet og han helt ut av det blå begynte å snakke om at han ikke lenger var verdig å gå i uniformen sin.  Hvordan kunne han gå i gallauniformen med medaljene sine når han ikke kunne klare å gå på jobb engang. Hvordan kunne han representere det norske militærets ære i form av uniformen når han ble syk av å gå på en skytebane. Han var ikke verdig de medaljene og hva uniformen sto for.  Jeg satt ved siden han og så min mann synke sammen og bli nesten borte i stolen sin, først var jeg helt stille, så også så jeg han rett inn i øynene og spurte:
”Om du hadde en soldat og med offiser her som hadde fått sprengt av seg bena sine så han ikke kunne gå. Da han hadde vært ute i et av misjons områdene, hadde du fortalt han at han ikke kunne bære uniformen sin i bryllupet sitt?  Hadde du fortalt en såret soldat at han ikke lenger var verdig å bære medaljene han hadde gjort seg fortjent til og uniformen hans?! Nei det var det jeg trodde. Så hva er da forskjellen? Hvorfor snakker vi om dette, er du kanskje ikke skadet på grunn av de krigsoperasjonene du har deltatt i!” Så gikk jeg ut av rommet inn på stuen krøllet meg sammen på sofaen og begynte å gråte av frustrasjon. Den kvelden ringte jeg mammaen min for å få den støtten jeg trengte.  For ja jeg er der for Roger, men jeg har et ”støtteapparat” jeg bruker og trenger for å komme meg gjennom dette.

Reisen til Island, Island og bryllupet vårt er en kapittel i seg selv med flere  utfordringer. Midt i Reykjavik kastet Roger fra seg bilnøklene og stormet av gårde slik som han av og til gjør. (Det kan minne om en tre åring i trass) men  for min egen trygghet og hans har jeg lært at jeg ikke bør prøve å nærme meg han eller snakke til han, bare følge han til slik at jeg er der når han omsider stopper opp. For han er ikke tilstede i nuet, hvor han er vet jeg ikke, men veier biler andre mennesker enser han ikke. Og som oftest husker han ikke hendelsen når jeg snakker med han etter han begynner å roe seg. Jeg beskriver livet i 2017 som juving med de dype og vanskelige partier men også et par høye partier der jeg kunne se klart veien framover. Som da jeg kom inn i kirken og så han stå ved alteret, igjen så jeg mannen i mitt liv. Nei ikke fordi han bar uniformen sin, men fordi han sto høyreist, rakrygget og lyste av trygghet. Stormen herjet på utsiden av kirken, regnet hamret mot vinduene, og jeg var faktisk forsinket til kirken på grunn av været. Men ingenting av dette affekterte han, han var min bauta.

Og så har vi Modum Bad den dagen jeg nevnte det må jeg nok innrømme at jeg var redd det jeg så i øynene til Roger var hat. Hat til meg som kunne foreslå at han ”skulle sperres inne på et galehus”, han har siden innsett at Modum ikke er et ”galehus” og at forslaget var ut fra kjærlighet  men et rop om mer hjelp for han. Nei jeg tror ikke at Modum Bad er en mirakelplass eller at de har en mirakelkur, men det er en plass med ekspertise på PTSD og vi trenger hjelp fra de som har kunnskapen. Modum baserer sin behandling på kognitiv terapi dette innebærer mye og tungt mental arbeid fra pasienten. Dette er ingen lett løsning noe jeg minner Roger på kanskje litt for ofte, men jeg er overbevist at vi vil se forbedringer om ikke med en gang så etter hvert om og viss han er villig til å gjøre arbeidet og øvelsene som dette vil medføre. Pt. er han forespeilet plass månedsskifte oktober-november 2018. OK, langt der fremme men jeg må tro på at det er et lyspunkt.
Dette har vært en veldig lett oppsummering av 2017 et år der utfordringene har vært mange men gledene vi har hatt har vært desto mer merkbare.

Jeg vil også nevne at i 2017 fikk jeg virkelig kjenne på hva det vil si å være pårørende av en person med PTSD. Som dere kanskje vet bestemte Roger seg tidlig for å være åpen om at han har PTSD, dette er noe jeg er stolt av han for men som også har hatt konsekvenser for meg. Jeg fikk bekreftet at så alt for få i samfunnet vårt vet egentlig hva PTSD innebærer. Og som pårørende fikk jeg merke hvordan omgangskretsen krympet, hvordan færre og færre tok kontakt med oss. Nei dette er ikke noe som er spesielt for PTSD det er noe som så ofte skjer i forhold til familier der en part har en langvarig sykdom, jeg så det så ofte da jeg var engasjert i kreftsaken, og har selv erfart det i den forbindelse. Vel nok en gang så opplever jeg det nå i forhold til at Roger er skadet. Det forundrer meg fremdeles, hvorfor kan ikke personer bare spørre rett ut om de lurer på noe. Jeg tror personlig at uvitenhet og innbilninger ofte skaper større utfordringer enn virkeligheten.


Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...