lørdag 20. januar 2018

Gud og krig og litt sånn


Definerte religioner er og blir et ubegripelig fenomen for meg. Hele livet har jeg lett etter det å forstå hva Gud er. Helt siden den gangen jeg var en halvmeter høy og med små barnehender klistret gullfargede fisker og stjerner i nettet i søndagsskoleboken min, så har jeg forsøkt å finne frem til svarene. Mange rundt meg var helt synkronisert med det de kalte barnetroen. Men hva fikk dem til å tro på det jeg ikke ble overbevist om?
Når da tragedien rammet, som for eksempel den gangen min far døde da jeg var ung, så forklarte folk rundt meg det med at ”Guds veier er uransakelige” og ”nå har han reist hjem til Gud”.
Jeg må si jeg berømmer dem som klarer å klamre seg fast til en tro på Gud, uansett hva tungt og uforståelig som måtte treffe dem i hodet. Jeg har alltid vært avventende til dette. En tviler vil vel sikkert mange si.
Jeg mistet helt los på Gud når jeg var i Irak i 2005. Når jeg så hvordan mennesker er på sitt verste. Hvordan de meide hverandre ned, drepte for fote. Voldtok kvinner og barn og henrettet dem, før de droppet dem i kloakken. På denne tiden følte jeg meg i et helvete, og jeg tenkte ofte på hvilken Gud kunne akseptere dette uten å gripe inn?
Dette har skjedd før, det skjer nå og det vil skje igjen. Alle er ikke født med sølvskje i munnen og få av oss er vel villige til å gi den fra oss til de som trenger det mest. Og produsenten av disse skjeene, finnes han?
Dog ser jeg på meg selv som en religiøs fyr. Jeg synes det er en fascinerende tanke at det er en mening med alt, at vi går i en bestemt retning i livet, også kalt skjebnen. Jeg har opplevelser i livet som tyder på at det er slik. Og det er en god tanke, synes jeg. Og er det ikke sant så er den god å støtte seg på allikevel. Jeg laget også låta "Rolling The Dice" som stiller spørsmål ved, hvem er det som velger hvem som skal leve og hvem som skal dø, i livets spill.
Jeg henter fornemmelsen fra mitt indre. Jeg er ikke fortrolig med Bibelen, som jo er en nedtegnelse av viktig historie, men som ikke gir meg mye jeg kan bruke på livets vei. Ord som er skrevet ned om og av mennesker langt bortenfor tidshorisonten har ikke klart å overbevise meg. På langt nær.
Totusenogattenhundre år cirka etter den berømte jomfrufødselen i Midt-Østen, på denne syttende dagen i januar, tok jeg allikevel en tur innom Elverum kirke etter behandlingen på Distriktspsykiatrisk senter. Det hender det jeg gjør rett som det er, når jeg er i nabolaget. Etter å ha vært gjennom en mental, slitsom tur til Irak, var det godt å sette seg ned og hvile hodet, mens organisten øvde på en fremtidig gudstjeneste, nesten i takt med renholderne som skrubbet det gamle tregulvet. Eller moppet som det kalles i disse tider.
Kirken er Guds hus og hva gjør jeg så der når jeg ikke tror? Jo, i en kirke ligger det mye åndelig resonans. Der har folk opplevd opp- og nedturer gjennom hele livet. Der har de samlet seg når tragedien har vært på sitt største. Også når gleden har slått over dem enten ved begynnelsen eller et sted ute i voksenlivet. Jeg trives innenfor disse tømmerveggene. "Salige er de som bor i ditt hus" står det ute i gangen, også kalt våpenhuset. Vel, jeg bor ikke her, men trives lell.
Rundt kirken er også de dødes teig. Der ligger dem som er en del av vår historie som har bidratt til å forme verden slik den er i dag. Jeg trenger ikke å tro på Gud for å få en opplevelse av og i denne gamle ærverdige bygningen.
Så godt hjulpet av store snømengder som dempet lyden så kjente jeg en helt spesiell ro når jeg gikk derfra. Irak var erstattet med bleike. For en stakket stund. Før jeg igjen ble dratt mentalt tilbake til krig og konflikt. Et sted inne i hodet mitt

Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...