lørdag 13. januar 2018

Den viktige historien

Dagene som kommer og går er fortsatt krevende. Etter en lang og urolig natt som innledes etter at jeg omtrent er helt tappet for energi og mer enn det, så har jeg litt i batteriene på morgensiden, sånn cirka en time eller to før dem er helt flate igjen.  Noen ganger bruker jeg denne sparsomme mengden med kraft til å skrive litt på det jeg håper blir en bok en gang i fremtiden. Det skjer ikke hver dag, for noen ganger er det for tungt å leve i det jeg har vært i. Og jeg klarer rett og slett ikke å ta i det, ikke engang med en ildtang.
Manuset er blant annet basert på notater og dagbøker jeg har gjort underveis i operasjonene i Afghanistan og Irak. Fortellingene fra Irak skrev jeg ned kort tid etter at jeg kom hjem. De siste dagene har jeg satt meg til for å gå gjennom dem og se hva jeg kan bruke i boken. Det er en surrealistisk reise gjennom tiden i Bagdad. Jeg kjenner på ubehaget, på frykten, og det gjør nesten vondt i perioder. Jeg merker godt at det er et vanskelig område og at traumene ligger der. Jeg kjenner at flashbacks presser på. Å lese dette gjør at jeg også husker andre ting som har blitt borte for meg underveis. Fortrengt.
Med små skritt setter jeg sammen dette til historien om veien til PTSD og videre derfra. Ikke for at den nødvendigvis blir en best-seller, ikke fordi at jeg tror at alle er interessert i den, men rett og slett for å ha et prosjekt gående. For å ha en identitet. For å ha litt verdighet. For å kunne si at "dette får jeg til på et vis"
Får jeg ikke gitt denne ut så er det noe i alle fall de kommende generasjoner langs min slektlinje kan sette seg inn i. Men det vil alltids være hyggelig hvis noen andre er interessert.
En annen effekt jeg oppnår med å skrive boken er at jeg får satt livet mitt i perspektiv. Det gir meg en mulighet til å analysere hvorfor det gikk som det gikk med en rekke ting i livet mitt. Hvorfor jeg var fraværende overfor familien i perioder, hvorfor jeg ble sint, hvorfor jeg ble aggressiv. Hvorfor orket jeg ikke når jeg burde. Gjennomgangen er en nyttig eksersis i alle fall.

PTSD har få ansikter. Og den trenger flere. Jeg stod frem i avisa Glåmdalen og fortalte om min hverdag etter at jeg tok krigen med hjem. Det er svinetungt å eksponere seg slik. Og det er fort gjort å bli stemplet. I alle fall som gruppe. De fleste i området hvor jeg bor assosierer fortsatt en krigsveteran med en som kjempet under siste verdenskrig. Men jeg har ikke tenkt å være ufin mot noen. Jeg har tenkt å fortsette å fortelle historien min og den om oss veteraner inntil enhver krok ikke lenger er mørk og enhver veteran har blitt sett, forstått og anerkjent, enten den er skadd eller ikke. Pluss veteranens omgivelser i form av familie og venner.
Og det bør heller ikke slutte der. For det kommer nye mennesker til i ledende posisjoner som kan påvirke veterantilværelsen, og de må få kunnskapen til å ta de rette beslutningene slik at også fremtidens veteraner ivaretas på en god måte. For krigene og konfliktene vil vare like lenge som mennesker tråkker rundt på denne planeten og eventuelt på naboplaneter når vi kommer dit.

Så så jeg i dag at en medveteran som heter Bjørn Jomar Rundhaug har begynt å blogge om sin PTSD og det gjorde meg glad. Det er en eksponering det står respekt av, og kan bidra til at andre gjør det samme.
Bloggingen slik jeg ser det, skal ikke være et hylekor, men vise omverdenen hva denne lidelsen er og hva den kan avstedkomme av utfordringer, og ikke minst hvordan vi kan finne veier til et bedre liv.




Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...