tirsdag 19. desember 2017

Siste utpost



Det dundrer ufortrødent mot slutten av et krevende år hvor jeg har vært sjukmeldt hver dag. Jeg har hatt følelsen av å vandre med små skritt på glødende kull så vel som på iskalde frostfylte flater. Jeg har vandret i mye nytt terreng og måttet forholde meg til nye ting som jeg aldri har gjort før. Fra til tider å være på verdens tak, i gang med militære operasjoner og den logistikken som er knyttet til det, til å slite med å vanne et morelltre to ganger om dagen. Fall på fall, slag på slag. Og jeg har overøst meg selv med knallharde dommer for de feilene jeg har gjort.

Vokabularet har utvidet seg. Jeg har måttet lære meg hva ”invaliditet” og ”uførhet” kan bety. Og ”arbeidsavklaring”. Jeg har møtt Nav.
Våknet hver dag etter harde netter som mer har lignet på endeløs løping, og lurt på hva dagen vil bringe. Hvor lenge er det energi i batteriene i dag før de atter er tomme?
I mange år har jeg kombinert arbeidslivet med å jobbe med pågående saker og samtidig lage eller bidra til planer for fremtiden. Nå handler det i størst grad om å gjøre de nære ting som holder kroppsfunksjonen og hygienen oppe, og hvordan jeg skal komme meg på den ukentlige samtalen på Distriktspsykiatrisk Senter (DPS) på mest mulig smertefri måte.
Hva har jeg lært så langt? Jo, jeg har lært mye om meg selv. Jeg har fått innblikk i min egen person. Jeg har funnet sider jeg knapt visste eksisterte.
Jeg har også lært å ikke dømme meg selv så hardt. For hver dag anerkjenner jeg skaden mer og mer. Jeg kan ikke ta skylden for alt dette selv. Det er livet som har gjort dette med meg. Jeg har mang en gang lurt på hvorfor jeg ikke tålte det. Basra, Bagdad og Kabul. Svaret finner jeg nok aldri. Det spiller heller ingen rolle. For det er krigen som fortsatt er der hver dag jeg må forholde meg til. Og fokusere på å legge den bak meg en gang. Ikke la den herje sinnet mitt og mine omgivelser. Ikke la den hindre meg i å gå ut blant folk bare fordi jeg frykter den usynlige fienden blant dem. Ikke la den føre til at jeg øker beredskapen og ser etter elimineringsmetoder og veier ut hvor enn jeg er i samfunnet. Ikke la den lede meg til å tro at jeg hører stridsvogner og artilleri når det egentlig er jordbruksredskaper som lager dem.
For det er der det sitter. Det har hengt seg opp. I såpass grad at det er lite jeg får til. De som er rundt meg forsøker å si det til meg flere ganger: ”Roger, nå får du ikke til så mye”.
Og jeg kan ikke ergre meg over det dem sier. De har rett. Jeg er på mange måter nullstilt. Jeg hadde en kapasitet til å tenke og huske masse før. Jeg kunne holde hele foredrag om ting jeg hadde lest en gang. Men nå glemmer jeg hva jeg leste. Selv om jeg repeterer det. Noe husker jeg. Og da er det viktig å være selektiv rundt hva man putter i minnet. Som for eksempel hvor jeg la mobiltelefonen. Jeg må faktisk nødt til å begynne på nytt på en rekke områder.

Mange nesestyvere har jeg fått. Mange nederlag har jeg gått på. Mye sorg over den jeg var i forhold til den jeg er. Men det har også ført til at jeg har måttet finne meg selv igjen på en annen måte. Det har medført at jeg forsøker å se ut vinduet og si til meg selv: ”Dette er faktisk en vakker dag. Se rimet på trærne. Se spurvene på matstasjonen. Det er det som gjelder nå, ikke hva du kan være. For det jeg vil bli, ja det blir jeg hvis det er meningen. Og tenke: ”hva er det som er positivt i dag? Hva er det jeg kan lære?”  
Det er viktigere for meg å få et bedre grep på den redningsplanken jeg faktisk sitter på i rom sjø, enn å forsøke å strekke meg bak horisonten. For den hånden jeg ikke holder i planken med, ja den må jeg ro med. Jeg blir sittende her en stund til. Hvor lenge avhenger nok mye av meg. Jeg kan sitte stille på planken, eller jeg kan forsøke å komme meg videre på livets hav.
Gode tanker kommer innimellom, fylt av håp. I dag, mens jeg skriver dette innlegget er jeg litt ovenpå. På et sted jeg kan studere meg selv litt. Så kommer andre dager hvor jeg er i mørket. Sånn er livet mitt for tiden. Det må bare tas dag for dag.
Ved siden av å ha lært mer om meg selv, så har jeg også lært mer om PTSD og mange av dem som er rammet av det. Noen på grunn av krig og konflikt i utlandet. Men også mange her hjemme. Mennesker som har blitt utsatt for overgrep i heimen, trakassering, incest, voldtekt. Det er trist å se slikt, men det er verdifullt for meg å ha kunnskapen om dette. Jeg synes i alle fall selv at det er ålreit å vite at andre har dette, mange av dem fightere, som ikke gir opp. Det gir inspirasjon.


Når man nærmer seg slutten av året så må man jo takke for det gamle. Det er mange jeg må takke for at jeg fortsatt henger i strikken.
Jeg vet at en del av dere er bitre på Forsvaret i mange sammenhenger knyttet til skader som følge av tjenesten i internasjonale operasjoner. Jeg har vært heldig der. Min arbeidsgiver har fulgte meg opp så langt de kan i løpet av dette året. Det betyr utrolig mye å ha dem i ryggen når mye av tilværelsen er usikker famling. Takket være offiserer og ledere på alle nivåer med erfaring fra dette selv, så har verden blitt helt annerledes for mange av oss som har tjenestegjort ute, som er en del av Forsvaret, for min del gjennom et langt yrkesliv.

I Klassekampen onsdag 20 desember 2017 har jeg en kronikk som berører kompensasjonsordningen for skadde veteraner. Jeg fokuserer spesielt på oss Libanonveteraner som er en stor del av målgruppen, og konsekvensene av en kort og tilfeldig opptrening og en fraværende seleksjon, men hvem skal ta ansvaret for det? Alle som ble med ut skal med tilbake!


Jeg vil også takke de som jobber og er en del av Veteranforbundet SIOPS. Dere har motivert meg til å holde på, enten det har vært det å komme seg til og delta på styremøter, eller å mønstre på veteranseilasen i 2017, noe jeg var svært skeptisk til ut ifra min egen situasjon. Men jeg gjorde det. Det var knalltøft, men jeg gjorde det!
Til dere som har fulgt og følger meg på bloggen eller på Facebook: Jeg er svært så takknemlig for at dere gjør det! Mange av dere har lært meg ting underveis, dere har motivert meg til å stå på, dere har heiet og klappet meg på skuldra. Det har jeg satt utrolig pris på og jeg vil våge å påstå at jeg nok ville vært ”worse off” uten det bidraget deres. Jeg vet at dere er mange, for bloggstatistikken har rundet 77 000 sidevisninger, og det gleder meg at mange er med. Så håper jeg dere fortsetter å stikke en tur innom.
Spesielt vil jeg takke andre veteraner som har gitt meg råd og delt sine erfaringer med meg. Dere er tøffe og forbilledlige, og til eksempel for både meg og andre.


Til syvende og sist så er det et menneske som holder mesteparten av livet mitt i gang og det er Angela. Hun er fantastisk fortsatt, hun er en kriger i våre skyttergraver, og finnes det en Gud så er hun den gaven jeg fikk derfra.

Så hva vil 2018 bringe? Vil det være mulig å begynne å tenke på arbeid igjen? Ennå ser jeg ikke landet som ligger bak horisonten. Eller om det hele tatt er noe land der. Ennå ser jeg ikke om det er en oase bak luftspeilingen i ørkenen. Ennå ser jeg ikke enden av minefeltet jeg lenge har vandret i. Det viktigste er at jeg forsøker å sette det ene benet foran det andre, og ikke miste troen på den jeg var og det faktum at jeg er noen der jeg er, og vil bli sterkere der fremme.

God Jul til veteraner og deres nærmeste, venner og følgere!
Veteranklem!



"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...