torsdag 7. desember 2017

Brorskapet og stoltheten


Kameratskapet. Brorskapet. Soldatfellesskapet. Band of Brothers. Mange navn på det samme fenomenet. Den amerikanske TV-serien fra andre verdenskrig beskriver dette godt i praksis. Veteraner flest fra alle kriger og konflikter vi har deltatt i, har kjent på dette. Vært en del av et skjebnefellesskap. Delt alt mellom himmel og jord med våpenbroren eller –søsteren.
Kameratskap og brorskap i militære avdelinger samler en formidabel seighet og styrke. Soldater vet (kanskje med unntak av John Rambo) at styrken ligger i at vi slåss sammen, og jo flere vi er, jo sterkere blir vi.  I eldre tider når man stod oppstilt før slaget skulle begynne, så var ikke skjoldet i venstre hånd der for å beskytte en selv. Men for å beskytte soldaten ved siden av. Det var først når slaget gikk over i en til en at skjoldet var der for å beskytte en selv. Dette gjør noe med oss som soldater. Siden man fant ut at flere slåss bedre enn én så har de stridende stått sammen mot felles fiender.
«Soldiers Guilt» er et begrep som illustrerer det som skjer når soldater blir skadet. Den første tanken som slår dem er ikke hvordan det gikk med en selv. Men hvordan gikk det med de andre? 
Så ser mange på sin egen skade som at de sviktet sine egne. Tankene om at de kanskje kunne avverget et angrep eller reddet en medsoldat,har gnaget mange. Tanker,  som oftest ikke beskriver virkeligheten i det hele tatt, men som er vanskelig å håndtere for den skadde gjennom resten av et langt liv..
Dette tette kameratskapet kjenner man på livet ut. Jeg kan med letthet kommunisere fritt med medveteraner som jeg traff sist gang for over 30 år siden. For det vi har gjort og det vi er, har gitt oss evige bånd til hverandre. Som er ubrytelig på mange vis. Og jeg som soldat savner det hver dag. Jeg tenker ofte på hvordan det gikk med mine medsoldater. Hvor de er, hvordan de har det nå. Døde dem etter at jeg dro? Sånn er det når man leder multinasjonale avdelinger.
Soldatfelleskapet er temmelig unikt. Det er ingen annen profesjon som skaper et slikt samhold og glød. Amerikanerne er av den oppfatning av at jo nærmere døden du oppholder deg, jo tettere blir båndene mellom medsoldater.




 Korporal William Kyle Carpenter mottok Medal Of Honor av den amerikanske presidenten. MoH er den høyeste militære utmerkelsen i USA, og Carpenter fikk den for sin heltemodige innsats etter han reddet medsoldatens liv med egen kropp og pådro seg selv betydelige skader.  
Marineinfanteristen William Kyle Carpenter i Kabul 2014, benytter anledningen til å takke de amerikanske militære myndigheter for muligheten til å komme tilbake til operasjonsområdet hvor han ble skadd. (Foto: Roger Bjorøy-Karlsen)

En av mine store levende helter er den amerikanske marineinfanteristen William Kyle Carpenter (født 1989). Jeg traff han i Afghanistan i 2015, når han var tilbake som en del av prosjektet ”Proper Exit”, hvor de skadde veteranene fra USA får mulighet til å komme tilbake til stedet de ble skadet. I 2010 stod han og en medsoldat vakt på et tak i Helmand-provinsen i Afghanistan. Plutselig landet det en granat ved siden av medsoldaten. Carpenter kastet seg over granaten før den eksploderte. Resultatet var et ødelagt et øye, en arm, og de fleste tennene ble knust. 
Hva er det som får et menneske til å gjøre dette? Jo svaret ligger i dette omtalte brorskapet. Carpenter mente at det var helt naturlig å gjøre, og at hvem som helst av hans "Brothers in Arms" ville gjort det.  Carpenter fikk Medal of Honor av president Barack Obama, og tross sine betydelige skader så reiser han rundt og holder foredrag. Dette er mestring og motivasjon på et høyt nivå!

Jeg er skadd. Men du verden, jeg er også stolt over den jobben jeg har gjort i de militære rekker. Stolt av de menneskene jeg har ledet og møtt. Vi er søstre og brødre, som har gjort noe for at verden skal bli bedre. 
Krigen har dog en iboende faenskap som alltid vil være der, uansett hva vi måtte makte av forberedelser. Hver dag produseres skader der ute. Det kommer som et resultat av fiendtlige handlinger. Det beste vi kan gjøre er å forberede oss best mulig. Og ikke minst følge opp de som ble skadd. Og deres omgivelser.  Og forberede oss på de som blir skadde et sted i fremtiden.
Jeg er også stolt av alle som er veteraner fra kriger og konflikter. Mange av oss med minimal trening i forkant og ofte helt andre forutsetninger enn forespeilet til å løse oppdragene. Men vi gjorde det! Uansett hva myndigheter mener og analyserer. Vi gjorde det. Vi klarte det. De fleste av oss. Noen av oss ble skadd. Noen måtte betale den høyeste prisen. Så blir det opptil den norske stat å anerkjenne det vi gjorde når vi ble bedt om det.

Vær stolt du også. Alle ga vi noe – og noen ga alt!











Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...