fredag 15. desember 2017

Bevegelse redder liv



Bagdad, Irak 2005
Kolonnen ruller fremover. Den baner seg vei i folkehavet, på ferden gjennom den røde sonen og inn til den grønne i Iraks hovedstad, Bagdad. Jeg sitter i en av mine to pansrede Landcruisere. Holder øye med toppsikreren på taket av Humween foran. Den amerikanske soldaten har konstant nesen i siktemidlene på den kraftige mitraljøsen. Svinger den til høyre og venstre, for å være klar til å åpne ild ved behov.
Disse stridskjøretøyene på hjul klarer stort sett å forsere den kaotiske byen. Men noen ganger stopper det opp fordi trafikken er for tett. Og hvis det skjer så er vi ”sitting ducks” som amerikanerne kaller det. Da er vi lette mål for enhver som ønsker å skyte en propelldreven rakett inn i kjøretøyene våre. Eller en vandrende selvmordsbomber som ser sitt snitt til å løpe inn mot oss eller angripe i den sivile bilen sin.
Jeg laster ut av kjøretøyet. Retter våpenet mot folkemengden, som da av nysgjerrighet begynner å stimle rundt oss. Jeg skanner den. Ser blikkene på menneskene. Øynene er sjelens speil og er det en fiende der så skal det være mulig å se han eller henne. Jeg ser etter den som kan komme til å rope ”Allah u Akhbar” og trekke i snora.
Jeg vet at mange er blitt truet til å rigge seg med sprengstoff på kroppen. Hvis de ikke stiller opp så utslettes familien deres. Den kunnskapen, kombinert med det faktum at jeg er sterkt underernært på søvn skaper en farlig mental cocktail. Jeg er på tuppa, for å si det mildt.
En kvinne kommer for nær. Jeg setter geværløpet mitt i panna hennes og ber henne trekke seg vekk. Jeg skal ikke gjengi hva jeg sa ordrett, for det egner seg ikke på trykk.  Hun ser skremt på meg og forsvinner inn i folkemengden. Andre blir urolige. Stresset.  
Ordren om å sitte opp på vognene kommer forfra. Vi kan bevege oss igjen. Ned mot en tunnel hvor det ofte legges ut improviserte sprenglegemer (IED) som veibomber. Kolonnelederen stopper. ”All units this is 2-1 Actual. Report back when you are stacked up”. Nå er det viktig at hele kolonnen er med. For gjennom tunnelen er det bare en ting som gjelder, og det er stor fart. I et håp om å passere bomben før den går av. Samtidig må vi ha stor nok avstand mellom kjøretøyene. Jeg lukker øynene idet vi kjører inn i tunnelen. Stille. Det gikk bra denne gangen også.
Irakiske biler blir jaget ut av veibanen når våre kolonner skulle frem. Men det hendte ofte at trafikken var for tett og alt stoppet opp. Mørk flekk i enden av veien er tunnelen hvor det ofte var lagt ut veibomber (Foto: Roger Bjorøy-Karlsen)

Charlottenberg, Sverige desember 2017
Julepyntede kjøpesentra gnistrer i det kalde vintermørket. Julesanger pumper ut fra høyttalerne. Jeg siger gjennom butikkene, med den mentale beredskapen helt på topp. Handlekurver kommer fra høyre og venstre og jeg reagerer enten med å snu eller å ta en annen vei, konstant på vakt for at noen skal blokkere og stanse meg. Fart er styrkebeskyttelse. Jeg hører det snakkes arabisk. Jeg svetter. Setter meg ned på en benk borte ved en gigantisk pall med sjokoladen ”Twix”. Drar frem mobiltelefonen i et forsøk på å trekke fokuset vekk fra triggerne. Det hjelper ikke. Her er det bare å svømme videre blant haiene. Det er Angela som klarer å få handlet her. Jeg er ikke engang i nærheten av å klare noe som helst på disse stedene.
Systembolaget. Dette stedet som har et 4 sifret antall hyllemeter med alkohol samler ennå mer nordmenn i disse tider. Det er jul og all den fete julematen må svelges med litt smøring. Og alle har handlekurvene med. Stort sett alle passasjer er blokkert, og jeg ser at veien til min favorittvin er lang, da hvis den noen gang blir fremkommelig. Jeg lener meg mot en butikkhylle, lukker øynene, forsøker å overbevise kroppen om at jeg er på verdens fredeligste sted. Det er ingen nordmenn som starter en krig når de skal kjøpe juledram. Men det hjelper lite. Kroppen fortsette å skanne etter farer. Hver fiber er anspent, og jeg kjenner at bristepunktet ikke er langt unna.
Jeg prøver meg med mindfulness. Også kalt oppmerksomhetstrening. I det indre hører jeg stemmen til Angela:
”Fokusér på pusten. Pust inn, pust ut”
Og jeg fokuserer og puster. Nesten hesebleser. Men jeg klarer ikke så slå av simultankapasiteten, slik at jeg både skanner og puster.
Livet suger. Hvorfor skal jeg ha det sånn? Hvorfor skal jeg måtte betale denne prisen i det landet jeg forsvarer hvis jeg må? Vel, jeg synes bare synd på meg selv. Og furter litt. Her er det bare å løse oppdraget og trekke ut.




Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...