onsdag 29. november 2017

Tilbake til Afghanistan – hjelper det?


Slitasje av slitasje

De harde dagene kommer innimellom. Treffer meg som et steinras på Vestlandet. Eller noen meter høy tsunami i Indonesia. Jeg har ikke opplevd noe av dette i virkeligheten, men fornemmer at det er slik det kan kjennes. Hardt og brutalt. Etterfulgt av håpløshet. Følelsen av å være ubrukelig. I veien og til byrde for andre.
Evnen til å ikke kunne sette tankene sammen i en fullstendig rekke er også tung. Lese litteratur og blader og se filmer uten å huske hva det handlet om. Det er som å lese med et forstørrelsesglass. Idet glasset har passert teksten så er det glemt.   
Den mentale radaren går i periferien, mens det bommes på de nære tingene. Depresjonen setter inn. Den mørke veggen står med ett rett foran meg. Uendelig høy og mørk som bek. Ingenting ser ut til å virke.
Etter å ha hatt PTSD i lang tid så begynner jeg å kjenne slitasje av slitasjen. Å gå i lang tid slik tar på kraftig.  Jeg er skvetten. Bruker mye tid på å identifisere gjenstander jeg kan bruke som våpen hvis jeg måtte ha behov. Nei, jeg er ingen farlig bevæpnet mann, men jeg bruker mesteparten av tankekapasiteten når jeg er ute i omgivelsene til å beskytte meg selv. Eller mine.
De fleste netter drømmer jeg om krigen, andre så våkner jeg med kraftig angst. Hjernen jobber på høytrykk, bevisst og ubevisst gjennom natten. Puter er knørvet, sengetrekk er flådd halvveis av.  
Jeg er på behandling hver uke. Men så langt er det liten bedring å spore. Det er heller ikke å forvente. Dette er komplekst og det skal formidable prosesser til å luke dette ut. Eller bryte tankemønstre slik at jeg mestrer bedre.

Tilbake til fungering

Forleden, mens jeg satt med blikket i bordplata og lot tårene presse på, så tenkte jeg at det kanskje ville være greit å ta seg tilbake til et sted hvor jeg fortsatt fungerte på et vis, til et punkt i Afghanistan. Jeg tok frem bilder derfra. Hendelser, reiser og opplevelser jeg knapt husket at jeg har vært med på. Men som kommer frem i hukommelsen som klarere bilder. Mentorering av afghanske offiserer ute i hæren og ved logistikkskolen.  Ser på bilder av meg selv. Sliten men fattet. Et svakt smil til fotografen. Selv om jeg slet der også, så var jeg allikevel operativ. Jeg var i gang. Og det var litt godt å reise tilbake dit i minnet. Kjenne på en god følelse som er i ferd med å bli fjernere. Bak alle nederlag og feiltramp. Mestringen er der, men slitasjen er merkbar der jeg siger frem rundt på hjulverkstedene i 209 korpset til den afghanske hæren. Ser hvor simpelt det er for dem som skal skru på de i overkant av de 400 kjøretøyer som ikke er kjørbare. Jeg kjenner jeg er i overkant sliten der jeg står og studerer den eneste humwéen de skrur på i øyeblikket. Motoren har de løsnet og rullet ut på gulvet før de har skrudd den fra hverandre. Eller hva de gjør de to mekanikerne som sitter i lotusstilling med sandaler, rundt den. Jeg slår fast at det er langt igjen til vi får en velfungerende armé i dette landet, et sted hvor det meste minner om middelalderen. Minst én generasjon. Selv om jeg er veldig klar over at den vestlige ikke har vilje eller vil sette av ressurser til å stå så lenge.

Var det verdt det?

Innimellom slagene bor jeg i camp Marmal ved Mazar Es Sharif, som en gang rommet den norske Camp Nidaros. På kvelden er jeg borte og ser hva som er igjen av den. Ikke en norsk knappenål. Ikke et norsk vindkast en gang. Kun betongdekket som leiren delvis stod på. Jeg stryker hånden sakte over ansiktet mens jeg tenker:
”var innsatsen vår her verdt det? Alle de kvinner og menn som ufortrødent gjøv løs på oppgavene her borte? Var det verdt at noen av dem måtte betale den høyeste pris? Hva med de som kom hjem med skader?”
Tankene rant på der jeg satt og duppet med en Diet Coke. Ikke visste jeg da at nesten 5 års tjeneste i internasjonale operasjoner var i ferd med å ende i et mentalt mageplask. Selv om det var tydelige indikasjoner på at noe var galt. Så nå spør jeg meg selv hver dag: 
"var det virkelig verdt det?"
Vel, jeg kunne aldri vært foruten denne tjenesten, og jeg hadde sikkert gjort det igjen hvis jeg hadde blitt spurt. Men prisen er i overkant høy når en bærer krigen i sitt sinn. Hvis det er slik jeg skal måtte leve resten av livet.
Bildene og minnene fra Afghanistan sees på med blandede følelser. Det var der jeg hadde en av mine store opplevelser. Men det var også der jeg måtte bukke under for krigen. Til syvende og sist. Som et resultat av opphold i krigssoner i to år.






"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...