lørdag 18. november 2017

”Men du reiste jo frivillig?”


Mang en gang har jeg fått denne setningen slengt i ansiktet. Og noen ganger har jeg svart:
”Ja, det gjorde jeg. Men da slapp vel du selv å dra? Da fylte jeg den plassen du burde ha fylt. Da dro jeg ut og utsatte meg for farene du skulle gjort, bivånet de grusomme tingene som du skulle sett, som skulle svømt innenfor pannelappene dine som vonde minner resten av livet”

Å deployere for landet sitt er en selvfølge for noen. Men ikke for alle. Noen nøt godt av å gli unna militær tjeneste og deretter dra til et fremmed land. Eller flere. Mange gled unna den militære førstegangstjenesten i det hele tatt. Mange av dem som suser ufortrødent rundt på Majorstuen eller nede på Grünerløkka. Ikke noe galt i disse plassene, ei heller med folket der. Men mange av dem har sluppet unna å måtte brette opp armene og melde seg i skyttergravene bak horisonten. Og det er greit, men når de ikke engang ser sammenhengen mellom at de kan parkere en caffe latte i ansiktet uten å tenke på at krigen herjer i gatene, og den innsatsen den enkelte mann og kvinne gjør ute i de internasjonale operasjoner hver dag.
”Men du reiste jo frivillig?” Mannen som sitter foran meg har et velfrisert skjegg. Han løfter den slanke glasskoppen som er smekkfylt av latte med sine slanke og myke pianofingre til munnen og etterlater en skumsky på leppene. Jeg ser på ham. Håret er fliskuttet på sidene, med en lengre sleik på toppen som bugner av hårgelé. Mørkebrune bukseseler i lær bryter av det rødrutete stoffet i flanellskjorten hans. Knytestøvler og oppbrettede olabukser. Jeg slår fast at han er hipster. Hva nå det er.
Jeg slår også fast at han ikke kan brukes til noe av det jeg har drevet med militært allikevel. En mann som ikke engang forstår hvorfor jeg dro ut og gjorde tjeneste for konge og fedreland i de karrige landskapene i verdens farligste land, Irak og Afghanistan. En mann som ikke forstår hvorfor jeg satset alt på å lede mitt team gjennom måneder med fare fra alle kanter, slik at hver av dem kom seg hjem til sine kjære. En mann som ikke forstår hvorfor jeg klapper medsoldaten på skulderen og gir han en klem fordi hun/ han er min søster/ bror og min beskyttelse. En mann som ikke forstår at krevende minner svømmer som gullfisk i en glassbolle inne i hodet resten av livet

Ikke vet jeg hvordan hipstere får en meningsfull hverdag. Men de får den i alle fall ikke i de krigene jeg har vært. Og det er greit. Jeg forventer ikke at han skal søle til det fine kostymet sitt. Men det jeg forventer er at han skal takke meg for at jeg deployerte istedenfor ham. Slik at han slapp å gjøre det selv. Sånn at han kunne konsentrere seg om å bestille en americano eller caffe mocca fra menyen på kaffebaren. Slik at han kan åpne bøkene under forelesningene på Blindern, og hver dag styrke sin kunnskapsplattform på vei til et eller annet fredelig yrke. Jeg forventer at han setter pris på det livet jeg og mine brødre og søstre har vært med å sikre for ham, der han sitter på benken i parken med kaffen sin og kaster gammel kneip til endene i den lille dammen rett nedenfor. Og at han aldri skal nevne noen gang mer at jeg gjorde det frivillig. Han skal glede seg over det. Slik endene i dammen gjør.   

Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...