onsdag 8. november 2017

Med ondt skal ondt fordrives?



Vinteren smyger seg på. Dagene blir mørkere og kaldere. Nettene likeså. Jeg er inne i en fase i livet hvor det er ekstra tungt å trekke på alt jeg har i livets kjerre. Nakken er stiv, skuldrene følger på. Jeg trodde jeg hadde nådd bunnen, men det å takle folkemengder eller annen usikkerhet blir tøffere og tøffere. Istedenfor å eksponere meg går jeg lange omveier eller rett og slett setter meg i bilen og lar andre løse det oppdraget jeg hadde tenkt å gjøre eller bli med på.
Hjemme rundt husveggene og på jordene dundrer traktorene forbi med en motordur som minner meg om stridskjøretøyer. Selv om jeg står og ser at de er harmløse landbruksmaskiner så kjenner jeg angsten rive i kroppen. Jeg kjenner jeg blir arg på meg selv. Jeg føler tap og nederlag. For kroppen vil ikke akseptere at det er så enkelt.
Jeg tror mye av det handler om å kjenne på slitasjen av slitasjen. I lang tid har jeg kjørt meg i forskjellige situasjoner. Samtidig som jeg sover dårlig, med søvn som oftest rives opp av mareritt.
Jeg dro til Sandefjord og deltok på den første tredjedelen av den nasjonale veterankonferansen før jeg kjente at jeg hadde fått nok. Selv om jeg er blant egne hvor mange i tillegg er gode venner som har stor forståelse, så fortsetter kroppen nådeløst å beskytte når folketettheten blir for stor.

Jeg oppsummerer selv at jeg er altfor skadd der jeg er nå. Det betyr ikke at det er riktig å henge med nebbet, eller gi opp. Og det akter jeg ikke å gjøre heller. Jeg må bare i bunnen komme i rytme med lidelsen. Tretthet og søvn tar meg ofte og jeg må hvile. Angsten likeså. Men jeg må inn og eksponere når jeg kan og har krefter. Selv om det er krevende.
Etter en konsultasjon med en psykiater forleden sa han:
”Ikke tenk på arbeidsevne nå. For den er ikke der. Tenk på hva du kan få til av fritidssysler. Skriv litteratur og musikk!”
Og det er det jeg kan få til som må være i fokuset hele tiden. Ikke det motsatte. Livet må rulle videre. Og det gjør det. Fra behandling til behandling.
EMDR, det vil si øyebevegelsesbehandlingen er en langsiktig behandling og det er ennå en stund til jeg eventuelt ser resultater av den. I mellomtiden, én gang i uken må jeg tilbake til støvete, varme, krevende krigssoner og gjenoppleve hendelser. Og jaggu meg oppdage andre hendelser også, som har ligget fortrengt. Det er en jungel!
Mens behandleren pendler hånden foran meg for å få blikket mitt til å følge den. Rart, kan de fleste mene. Men det skal etter sigende virke. Ellers hadde vel ikke helsevesenet tatt det inn i sin behandlingsportefølje. Jeg kjenner på lettelser der og da, men må ofte tilbake senere og jobbe videre med de samme hendelsene.

Jo mer denne PTSD,en herjer med meg, jo mer  bestemt er jeg på å ta tak i den, filleriste den såpass at den ikke styrer livet mitt. Det går uhyre sent over grunnen, jeg må se ned på steinene i bunnen for å se bevegelse. Men jeg aner den.
En uke etter utredningsoppholdet på Modum Bad fikk jeg tilbud om plass på et 8 ukers opphold. En gledelig nyhet! Så en vakker dag i løpet av det neste trekvart året så griper jeg bagen, reiser til stedet under store eiketrær og bjørker, inntar det tidligere sanatoriet og kurbadet noen steinkast fra skiflyvningsanlegget i Vikersund og begynner jobben med å få verktøy i livets verktøykasse. Metoder som skal lære meg å møte angsten og irrasjonaliteten når jeg kommer opp i situasjoner hvor kroppen den er i krig og at jeg må beskyttes. For som psykiateren sa videre for å illustrere hvor krevende det er:
”En hendelse trenger bare å skje en gang for at kroppen skal lære å huske den, men skal den glemmes må den avlæres minst 1000 ganger”



"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...