fredag 24. november 2017

Knuse fordommer og krysse grenser




”Bassengtrening. Ikke regulær svømming, men styrketrening og lek i vann”
Tankene mine vandrer til bassengtreningen som er en del av Frisklivsopplegget, der jeg sitter sammensunket. Jeg kjenner nesen rynker seg svakt av tanken på at jeg og en rekke andre kvinner og menn skal stå oppstilt i formasjon, alle med badehetter i forskjellige farger og drive med øvelser sammen. Eller kanskje synkronsvømming? Plutselig dukket tivolispillet ”Whack a mole!” opp i hodet mitt, der hvor du skal klaske til muldvarpene som dukker opp i hullene, med en gummihammer. Fantasien er det i alle fall ikke noe i veien med...
”Det er ett av flere tilbud vi har”
Kvinnen på andre siden av bordet ser lett undrende på meg, etter tegn på om det kan være noe for meg. Jeg er inne på konsultasjon på Frisklivssentralen og gjennomgår mulighetene.
”Jo, det kan jo være noe for meg”, svarer jeg.
Jeg kjenner at jeg ikke trives godt med å lyve, men jeg føler jeg må kvittere med noe positivt.
Noen uker før dette var jeg sint og sur på min ektefelle som hadde foreslått Frisklivssentralen. Igjen meldte alle fordommene seg. Forrige gang de meldte seg var når jeg ble foreslått et opphold på Modum Bad.
”Skulle jeg virkelig vandre rundt med gåstaver og henge ut med en masse imbesiller som ikke klarte å holde styr på livet sitt? Det fikk være grenser!”
Men igjen innså jeg at det ikke var sånn. At dette var noe som kunne hjelpe meg ut av den isolasjonen som var i ferd med å sluke meg helt, spesielt når jeg skydde eksponering i form av folkemengder og annet som minnet meg om krigen. Som jo for tiden var det meste. Og det å få skrotten tilbake i form.
Så her satt jeg. Og redegjorde for hva jeg kunne tenke meg å drive med.
”Men det viktigste er at jeg samhandler med andre mennesker”, sa jeg for å uttrykke vilje til å gjennomføre. Jeg følte at det ikke var løgn denne gangen, selv om jeg visste at disse aktivitetene innebar eksponering.
Etter at jeg rundet av den halvannentime lange samtalen med konsulenten på Frisklivssentralen, så skulle det gå ytterligere 5 uker før jeg klarte å krysse den berømmelige grensen og komme meg på trening. Hver gang alarmen varslet at jeg skulle på et av oppleggene, så mistet jeg motet. Eller var utslitt.
Ved siden av bassengtreningen hadde jeg planer om å delta på spinning med avsluttende ”stress ned” - øvelser. Men det varte og rakk. Angsten rev meg til høyre og venstre.

En vakker vinterdag i slutten av november mens snøen lavet ned stod jeg utenfor den lokale ungdomsskolen som hadde svømmehallen og dermed det eneste vanntilbudet, integrert i seg. Jeg hadde aldri vært her før og trakk pusten dypt før jeg gikk inn i korridoren. Etterhvert stimlet det mange andre inn og ble stående her. De fleste av dem var kvinner. En annen mann dukket opp. Jeg var glad for at vi i alle fall var to.
Og etter at jeg hadde kommet meg i bassenget og overbevist kroppen om at jeg nå var sammen med en rekke andre middeladrende overvektige mennesker som meg selv, så slappet den mer av.  Flere av de andre kom bort og hilste på meg, noe jeg synes var veldig hyggelig. Det første som slo meg var gleden deres av å være i bassenget. Jeg forstod etterhvert at disse tiltakene var helt avgjørende for mange mennesker. Få lov å være sosial og trene med den intensiteten man selv ville. Her var det heller ikke noe kroppspress, annet enn den tyngdekraften laget.
Etterhvert begynte denne gode stemningen å smitte over på meg. Vi hadde stafett og kastet ball ved siden av en del styrkeøvelser. Jeg kjente at dette gjorde meg godt. Jeg kjente at jeg trivdes godt som imbesill selv. Hvis det var det vi var. Noe jeg selv hadde slått fast. Jeg kjente at det å være i samspill med mennesker var som balsam for en arret sjel.

Natt til fredag. Om noen timer, rundt klokken 08:00 skulle jeg for første gangen innta spinningrommet på treningssenteret. Angsten rev meg ut av søvn og opp i sittestilling. Jeg surfet nettet i et par minutter mens jeg forsøkte å finne ut hva som ga meg angst. Var det alle de andre ukjente som skulle spinne sammen med meg? Eller at det skulle skje på et ukjent sted? Kroppen mobiliserte for nye ukjente seanser.
Resten av natten fløt jeg i en døs til klokken brutalt varslet at nå var det bare å komme seg opp og gjøre klar for dagens treningsøkt. Jeg ramlet ut av senga og tok meg en dusj. Med hodet inn i garderoben innså jeg atter en gang at denne dagen var like dårlig forberedt som alle andre dager i dette året. Offisersmolekylene på dette feltet var sluknet. Der hvor jeg tidligere hadde linet opp og pakket utstyr ned til minste detalj, var det nå ingen ting. Febrilsk startet jakten på treningstøy og innesko. Hukommelsen møtte bare sorte hull hvor enn jeg snudde den, jeg var ikke engang i nærheten av å huske hvor jeg hadde lagt dette utstyret. Klokka går og pulsen øker. Til slutt finner jeg noe som kan brukes og stryker på dør.
Oppe på treningssenteret finner jeg frem til spinningrommet. Rommet er i overkant fylt med sykler på to plan. Jeg ser automatisk etter en sykkel bakerst i hjørnet, hvor jeg har ryggdekning og oversikt.  Men med ett stopper jeg opp. Dette vil jeg ikke forholde meg til lenger. Nå er det nok! Jeg kan ikke fortsette å sikre meg i trygge omgivelser. Jeg vet at det er lettere sagt enn gjort, men denne morgenen vil jeg ikke finne meg i det. Så jeg setter meg helt forrest mot instruktøren, som da medfører at jeg ikke har kontroll på alle de andre spinnermenneskene jeg ikke kjenner. Hele økta føler jeg at det kravler på ryggen min, og jeg snur meg ofte. Men jeg klarte det. Jeg klarte å miste kontrollen på rommet!

Med hjelp av Frisklivssentralen så har jeg nådd noen milepæl. Jeg har krysset grenser med høye gjerder, som nå har blitt lavere. Det vil gå lettere hver gang jeg er på disse treningene. Tror jeg. Det vil være tider hvor jeg sliter med den mentale formen, som kanskje gjør at jeg må kvie meg. Men jeg har bestemt meg for at jeg skal tre inn i disse løvenes hule hver gang. Hvis fysisk aktivitet kan hjelpe meg å få det mentale i ro og balanse, ja så er det bare å lene seg fremover og bryte på!  

Imbesill = dum, dustete, idiotisk, korka

  

Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...