lørdag 25. november 2017

Helenes kamp


Resonansen av krig sprer seg helt ut til de norske krigsveteranenes nære omgivelser. Til mennesker som må fortsette den krigen som veteranene dro fra, etter at de kom hjem. I tillegg til å ta sine personlige tap. Helene er en av dem som står på denne evige barrikaden.

Året er 2014. Et sted nede langs en stri elv, et stykke sør for Polarsirkelen bor og lever ei lita jente som heter Helene. Inne på en brink i bjørkeskogen, mot furuskogen i skråningen, noen hundre meter unna elven og Europavei 6, har den 9 år gamle jenta sitt friområde. Dagene i fjerde klasse går fort og etter lekser er det å være sammen med dem hun virkelig bryr seg om. To av dem står ute i hundegården bortenfor garasjen. De to schæferne Valla og Tobey er hennes store kjærlighet. Som hun går tur med, opp og ned gårdsveien mellom furuleggene. Eller rundt det låverøde uthuset, forbi bålpanneplassen, den gamle gråtasstraktoren under presenningen og den røde, rustne lastebilen som farfar kjørte for lenge siden. Rundt og rundt, mens hun fryder seg over friheten og gleden av de to firbente. Kattene på gården er like glade i hundene som Helene og leker ofte sammen med dem.

Pappaen til Helene hadde vært soldat ute i verden, i tjeneste for landet. Først i Libanon for lenge siden. Sist i Afghanistan. Han hadde kommet hjem med mange fine ting til familien. Den fine lysebrune håndskårede trekisten med gylne beslag som står i gangen ved den gamle gulvklokka til oldefar.  Helene fikk en fin bamse og noen ennå finere smykker.
Det var stas når pappa kom hjem. Hun møtte ham på flyplassen i Oslo der han kom i den fine uniformen som bar ørkenenes farger.  
Men alt var ikke av det gjeve slaget som kunne pryde hus og hjem. Sist gang kom han hjem med litt for mye i sin egen mentale bagasje. Et såret sinn og en arret sjel. Han hadde sett og opplevd for mye av krigen og sakte men sikkert bryter han sammen under vekten av alle disse opplevelsene.  Han kom hjem med døden på netthinnen og med stridslarmen ringende i ørene. Tap av soldatbrødre. Livet får en nedadgående spiral. Diagnosen er posttraumatisk stressyndrom og er en psykisk lidelse hvor den rammede tror han er tilbake i krigen plutselig og med ujevne mellomrom. Søvnen er elendig, marerittene hamrer på. Alt blir vanskelig, herunder det å bevege seg i folkemengder. Kroppen jobber febrilsk for å beskytte seg mot omgivelsene som den tror er full av fiender. Omgangen med omgivelsene blir utfordrende. Arbeidsevnen blir borte. Humøret likeså.
Dette rammer også Helene. Som en slags tsunami. Hun er sjeleglad når pappa kommer hjem for hun visste jo at krig er en dårlig ting og representerer menneskets dårligste egenskaper. Men nå har pappa blitt vanskelig og forandret. Han tåler ikke de høye lydene. Fra leken hennes, eller at det smeller i dører. Han liker ikke at hun løper rundt huset. Han blir stresset. Konfliktene står i kø. Pappa kjefter. Helene kjefter tilbake. Mamma forsøker å være diplomaten. Forklare begge parter. Men konfliktnivået vedvarer. Det er vanskelig å fungere for en mentalt skadd soldat i et fredelig hjem. Som igjen skaper et betydelig press på de øvrige. Den gode stemningen er i fritt fall.
På det som skulle være en vakker dag i juli i 2015 kommer Helene hjem fra en tre ukers ferie i Skien hos sin tante. Mamma og pappa henter henne på toget som hun har tatt helt alene. I bilen får hun den triste nyheten.
”Vi ville ikke si noe mens du var på borte. Men Tobey er død.”, sier mamma sorgtungt. Når Helene til slutt kommer hjem ser hun den tomme plassen i buret og konstaterer at den brune vennen hennes er borte.
Helene bryter sammen i gråt. Begraver ansiktet i mammas favn. Verden raser sammen rundt henne. Hvorfor? Døden hadde aldri vandret så nær hjertet hennes før. Dette var det første brutale møtet med den.
Helene er utrøstelig. Tapet skjærer hjertet hennes i små biter. Dagene er tunge. En kveld sitter hun ved skrivebordet med tegneblokka og tegner Tobey. Så bestemmer hun seg for å skrive en tekst til henne. For hun vet at han er der ute et sted, at han nok har det bra. Helene tror han løper på hvite skyer og over blomsterenger, sammen med de andre hundene der. Teksten skrives mens arket blir vått av tårer. Om lengsel og savn. Til en hund som hun ønsker tilbake mer enn alt på jord.
Helene sitter en høstdag på graven til Tobey oppe i åsen over gården. Hun leser diktet hun har skrevet til han:

Tobey
Min venn, du har vandret vekk fra meg
Jeg tror du har det bra lell uten meg
Men Valla og jeg savner deg
Mamma også
Med pappa vet jeg ikke..

Faren til Helene griper tak i skulderen hennes.
”Unnskyld”, sier han stille.
”Det er greit, pappa”, svarer Helene.
”Nei, det er ikke det. Først gjør pappa deg vondt. Så dør en av dine beste venner”
Tårene renner hos den lille jenta.
Pappa klemmer henne inntil seg.
”Det kan ikke erstatte noen ting, men jeg vil at du skal ha denne”
Pappa svinger frem armen fra ryggen. Han holder under buken på en sort schæfervalp. Helene stråler.
”Denne skal du få, på en betingelse”, sier pappa lurt.
Helene ser spørrende på ham.
”At du ikke tar fra han navnet” Helene rynker pannen. Pappa snur på halsbåndet og viser den lille skinnende metallplaten til henne.
”Selvfølgelig heter han Tobey”, ler hun.

En særs viktig stund i Helenes liv. Og livet går opp og ned for henne den dag i dag. Faren kjemper fortsatt med sine demoner og skaper skjelv i familien. Derfor har hun lært å ta vare på de fine øyeblikkene i livet.



Historien er i stor grad basert på virkeligheten, men personer og steder er anonymisert for å beskytte dem.

Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...