mandag 23. oktober 2017

Veteranbrevet


Veteranene etter felttoget i Narvik var min store inspirasjon for å gå på og forbli på vakt for Konge og Fedreland en gang i tiden. Jeg var og er stolt av de som tørnet til for å forsvare landet vårt, og jeg har stor respekt for dem som gikk fra sitt daglige virke, til å faktisk sørge for å påføre nazistene sitt første nederlag under den siste verdenskrig. 
Disse veteranene fikk aldri noen oppfølging, ei heller noen nevneverdig anerkjennelse. Til det var sider av felttoget for betent i norsk politisk sammenheng. Men det er en annen historie. 
De stilte opp da det ble krevet, når de fikk ordre om det. 
I 2014, mens jeg fortsatt var i Afghanistan så oppfordret Forsvaret på sine nettsider sine lesere til å skrive et brev til en veteran. For meg var det naturlig da å rette en takk og vise anerkjennelse og respekt for dem som viste mot ved å ikke tillate at noen invaderte landet vårt. Det var nok ikke det Forsvaret mente med veteran, men det gir jeg blaffen i. For de som reiser seg og slåss når de må skal alltid ha min respekt. Her er det jeg skrev fra et sted bak høye betongmurer i Kabul:  

Kjære krigsveteran!
Ditt ansikt så jeg aldri. Ei heller din bragd. Men historien din er fortalt.
Du var fiskeren som ble kallet. Fienden banket på landets porter, seilte inn i dine farvann, trakk opp i dine fjell. Landet trengte din kraft. De trengte enhver hånd, ethvert hode. Du sørget for at båten din var skikkelig fortøyd og at alle garnene var hengt opp og i orden. Du visste at du ikke kom tilbake med det første.  Kanskje aldri. Du kysset henne adjø. Ga barna en klem og fortalte dem at de måtte være flinke og hjelpe mor. Du så deg en siste gang tilbake. Du var ikke i tvil. De var verdt å beskytte.
Du var fiskeren som ble soldat. Den første tiden i tjeneste var for dere unge soldater som en hyggelig tur i nordnorske fjell, ved fiskevann. I solsteiken trente dere på skyting og å gå på ski. Bodde i telt. Gravde skytestillinger. Ventet. Spente. Til slutt kom dem.  Begynte å skyte på dere. Dine soldatkamerater falt om. De fleste døde. Da var det noe om brast hos deg og ble mørkt. Noe annet ble vekket. Et hat. Et behov for å rydde utysket av veien. Du skjøt tilbake. Rammet. Drepte.
Du var soldaten som ble kriger. Fjellene du tidligere hadde boltret deg i formet deg annerledes. Været som stadig skiftet. Kulden som gjorde deg blåfrossen mens du sov. Tvang deg til å snu deg på den andre siden. Som også ble blåfrossen. Den eneste gangen du fikk en smule hvile var når du satt og duppet i hellingene, idet solen viste seg noen minutter mellom skylagene.  Snøstormene som pisket deg i ansiktet. Selv om de som kom mot deg var kledd opp i dine soldaters uniform lot du deg ikke lure. Du lot deg ikke stoppe av uværet. Holdt begge øynene åpne når du skjøt dem. Ryddet dem av veien. En etter en. Mens du fortsatt så dine soldatbrødre falle.
Du var krigeren som ble såret. Noen av sårene kunne man aldri se, som heller ikke lot seg gro. Du vandret under fiendens sporlysild som lå som et lysende teppe over hodet ditt i vinternatten. Du så gravene som var reist. De mørke hjelmene på toppen av de enkle trekorsene i enden av steinhaugene. En bevegelse ut av mørket som aldri rakk å ramme deg. Bajonetten din traff ham mellom øynene. Du trakk den ikke ut før han lå på bakken. Helt stille. Og så på deg med sitt døde blikk. Du gråt. Tårene trillet.
Du var blant dem som tapte krigen. Selv om du og dine allierte hadde jaget mørkets menn over grensen til nabolandet så valgte den du sloss for å kapitulere. Alt til ingen nytte. Død. Blod. Kulde. Vind. Skrik. Gråt. Venner lå igjen i fjellene. I bjørkeskogen. Sprengt.  Alt forgjeves. Ditt sinn ble enda mørkere.
Du var taperen som vendte hjem. Når du ikke trakk garnene til havs satt du i en mørk krok med tankene dine. Med krigen som raste i hodet ditt. Med bitterheten. Med flasken. Drakk til den var tom. For deretter å kaste den i veggen. Familien din satt forskremt og så sin kjæreste mann og far sige inn i en mørk og bunnløs tilværelse. Du forsøkte å sove en hel natt uten å se ansiktene på dem du endte livet på. Eller de som kjempet sammen med deg, ved dine skuldre.
Jeg står ved din grav. Ikke på en kirkegård med en hvit kirke og bjørketrær. Ikke ved en gravstein med ditt navn på, pyntet med blomster og lys. Men ved havet. Et sted der ute. Du la ut en vakker sensommerdag, mot bleike. Mot solnedgang. Du kom aldri tilbake. Du orket ikke demonene mer. Du orket ikke å oppleve krigen igjen og igjen. Du orket ikke at ingen forstod deg og kunne hjelpe deg. Du følte deg som en sviker. En feiging. En som ikke klarte belastningene. Men Havet tok deg imot. Ga deg fred. Jeg hører det forsøker å hviske ditt navn og fortelle din historie. I bølgeskvulp og i brenning.
Jeg er stolt av å kjenne til deg. Du er et eksempel å følge. Du tvilte aldri da du ble kallet på når de krevde det. At det var like naturlig for deg å forsvare landet ditt som det var å fiske på havet. At du aldri ville akseptert at fienden hadde rådd i din teig. Tråkket ned dine marker. Eller krummet et hår på din families hode. For slik vil jeg selv handle dersom det kreves av meg.
Jeg er lei meg for at du aldri fikk anerkjennelse når du levde. Du var ingen feiging, du svek ingen. Du handlet når det ble krevet. Jeg er lei meg for udyrene som herjet ditt sinn.
Det eneste jeg kan gjøre er å bringe minnet om deg videre. Til et sted inn i fremtiden. På ferden dit skal jeg la alle få se deg og det du gjorde. Slik at vi aldri glemmer å gjøre det rette. Når det kreves.
Med anerkjennelse og respekt, takk for at du bidro til den freden jeg kan nyte i dag.
Med vennlig hilsen en medsoldat fra tiden etter deg. Fra den fremtiden du aldri fikk.


   

Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...