fredag 6. oktober 2017

Sangen om Petit

Skrive er terapi for meg. Det er å snakke til omverdenen med skrift. Det er å bearbeide minnene. Jeg har skrevet en novelle som heter "Sangen om Petit", som jeg gjerne vil dele med dere. Den er ikke virkelig, men alt som skjer er inspirert av virkeligheten. Dere som velger å lese den vil forstå hvorfor den er viktig for meg. God lesning!



SANGEN OM PETIT

Petit het hun. Det var ikke navnet hennes, men for Ben var det det han så i sitt indre. Hun lekte sammen med de andre barna på lekeplassen. Hun lo og skrålte. Han smilte. Det minnet ham om hans egne barn. Hvordan de hadde lekt på lekeplassen hjemme. Kastet sand på hverandre i sandkassen. Gitt hverandre fart på huskene og vippene. Jaktet på hverandre med tråsykler.
Han senket våpenet og lente det mot muren. Tente en sigarett. Han var trett av krig. Av bombing. Av alle selvmordsbombere. Det ville ingen ende ta. Kvinner ble truet til å sprenge seg selv i lufta. Han var lei av å leve i en krigssone. Alltid på vakt. Iraks hovedstad måtte være porten til helvete, tenkte han mens han lot røyken sive ut av neseborene.
Ben hadde aldri tenkt å bli soldat. Han var musikalsk, lagde sine egne sanger. På barneskolen skrev han stiler som ble lest opp i klassen. Han visste han var kreativ. Han visste innerst inne at han burde satse på kunsten. Flyte i den kreative strømmen, lik en zen-buddhist. Men livet ville det annerledes. Han ble kalt inn til militæret og fikk smaken på kameratskap og samhold, akkompagnert av militære øvelser med varme, kulde og slit. Årsaken var det båndet som var helt unikt mellom soldater. Der ble han. Akseptert som en av dem. Brødre. Musikken ble lagt på hylla. Det kreative visket vekk, erstattet med kunnskap om hvordan man kunne drepe fienden. Eller ta ham ut, som var et finere begrep.
Tankene vandret bakover i tiden. Bens første tur ut i en militær operasjon gikk til Libanon. Et område som hadde vært herjet av korte men intense kriger. Nå var det tilsynelatende fredelig. Men konflikten mellom arabere og israelere ulmet rett under overflaten. Avdelingen hans skulle overvåke området. Patruljere. Eller bemanne en observasjonspost. Ikke gjøre noe annet enn å rapportere det man så av kamphandlinger og overgrep. Våpenet, den splintsikre hjelmen og vesten var til egen beskyttelse.
Ingen hadde forberedt ham på den dagen han stod med restene av ei lita jente i armene. 8 år gamle Amina var ei gjeterjente med ansvar for en stor geiteflokk. Hun hadde gjett flokken rett inn i et gammelt og umerket minefelt for stridsvogner. Noe som fikk et tragisk utfall. Tårene rant da han så det som var igjen av barnet ligge inntullet i et teppe. Sjokket var stort. Et par år i det militære, i det fredelige landet mot nord hadde ikke forberedt ham på døden og krigen. Han tok frem instrumentet sitt med de sorte og hvite tangentene. Trakk en strømledning til et av dekningsrommene i den lille leiren han holdt til. Lagde sangen om den ødelagte jenta med de døde øynene, som aldri mer kom til å se. Prøvde å finne rettferdighet i en verden av galskap. Den var godt gjemt. Sangen handlet om å stå ved graven til den lille jenta. Noe han følte på et vis å være godt egentlig.

Han tenkte også tilbake på tiden i Afghanistan. Ingen hadde heller forberedt ham på den dagen konvoien av de enorme pansrede kjøretøyene ble stanset midt i Kabul. Ben satt i en av dem. Med kroppspansring, hjelm og væpnet til tennene. Sammen med soldatkolleger.
Noe fikk dem til å stanse opp og han kjente bekymringen kom snikende. Når de stod stille kunne de være et lett mål for angrep fra hvor som helst i folkemylderet i byen. Han så ut av gluggene. Noen barn stod ved siden av den pansrede doningen han satt i. De fikk øye på ham og gliste sine tannløse smil og vinket mens de nærmet seg vognen ennå mer. Med ett hørte han en svak metallisk lyd mot skroget. Han stivnet. Guttene utenfor merket det og løp av gårde inn i folkemengden. Ben brølte til den amerikanske
vognkommandøren at han måtte åpne baklemmen øyeblikkelig. Hydraulikken slapp metallklørne, det hvinte i den dårlige smurte mekanikken og lemmen dunket i asfalten. Ben hoppet ut og fikk bekreftet det han fryktet. At små barn var bærere av magnetminer, som de med sine små hender hadde festet på vognen han nylig hadde sittet i. Instinktivt ropte han at det var en mine og kommanderte lemmen lukket. Han visste ikke hvor mye tid han hadde. Han løp mot folkemengden og før han rakk å advare dem så eksploderte minen. Han ble blåst vekk av det kraftige trykket og svimte av. Etter en stund kom han til seg selv i et kaos av blod, støv og mennesker som løp rundt og skrek over døde kropper. Ben sjekket om kroppen var hel. Hørselen hans var helt borte og han kjente at blodet rant fra ørene.
Han tok seg bort til det pansrede kjøretøyet. Det hadde et svært åpent hull inn mot passasjerrommet og hadde krenget til siden. Ray hang fortsatt festet i det doble sikkerhetsbeltet. Det døde blikket hans var festet et sted bak Ben, mens blodet sildret fra munnen hans. Han så ikke Kenny. Han hadde blåst til himmels. Vekk.
Barn, tenkte han, Hvordan kan barn gjøre slikt? Han kjente fortvilelsen spilte ball i magen sin.

Petit het hun. Ben smakte på navnet ofte. Det var da et passende navn, sa han, nærmest for å overbevise seg selv. Siden hun var liten og sped. Hun virket så lykkelig. Hun var en av Iraks mange døtre. Han ble så glad hver gang han så henne. Han pleide å ta en tur innom lekeplassen hver dag. For å få et slags anker i det gode i verden. At den ikke var så gal som han tilsynelatende hadde opplevd. Han satt på muren og fulgte med henne. Lo med henne når hun lo. Kjente smerten når hun falt og slo seg. Men han tok aldri kontakt. Han ville ikke at hans brutale og urettferdige verden skulle bli en del av hennes. Virkeligheten kom nok til å møte henne snart i alle fall. Han hadde allikevel tenkt å glede henne med en ny dukke. For den hun knuget i den lille neven var støvete og slitt. Hun fortjente det, sa Ben til seg selv.
Dagen før hadde patruljen hans vært ute på søk etter en større mengde kvinner og barn som var meldt forsvunnet. De fant dem til slutt. I kloakken. Bundet, med nakkeskudd. Ben var så utrolig tom innvendig der han så de ille tilredte likene. Hvem får seg til å gjøre dette?
Døden. Den vandret rundt i området hele tiden. Han så den for seg. Med kappe og ljå. Slik han hadde kjent gufset fra den når han var liten. Når faren hans døde en brutal død på havet. Han hadde ofte sett for seg at mannen med ljåen også svevde over havene. I tåken, mens han snek seg ombord på skip og tok fedre fra barn.
Men hvordan valgte Døden? Hvem skulle leve og hvem skulle dø? Hvem kastet terningen? Igjen tok Ben frem instrumenter og reflektere rundt hvordan man blir valgt ut.
Det myldret av folk på tirsdagsmarkedet. Han banet seg vei i folkemylderet mellom bodene. Han fikk øye på et stativ med dukker og plukket ut en i tøy. En som lignet litt på den Petit hadde. Han rakk frem en neve med sedler og mannen bak disken nikket gjenkjennende.
-For baby girl?, spurte han. Han nikket og smilte tilbake.

Petit het hun. Hun som lå igjen i ruinene. Røyken hadde ennå ikke lagt seg etter den kraftige eksplosjonen. Hun var fryktelig liten der hun lå nå. Det stykke laget av støv over den blodige kjolen og håret hadde praktisk talt nesten visket henne ut. Hun knuget

fortsatt den blodige dukken. Døden hadde vært her også. Tatt et valg. Hvorfor, tenkte han innbitt mens tårene rant. Han løftet henne opp. Holdt henne til han segnet om.
Dronen som forsvant i horisonten bortenfor ham, hadde rammet med sine kirurgiske bomber. Stabssersjant Bill Macker, satt i en container i Florida, en halv planet unna, foran en datamaskin og en joystick. Han styrte den hvite metallfuglen over skyene. På skjermen så han byen under seg via kameraet på dronen. Joysticken dreiet kameraet og den røde knappen til venstre på joystickhodet fyrte han av rakettene. Han konstaterte at han denne gangen hadde bommet på målet, som var et terrorrede i et hus. Han så ikke hva han hadde truffet. Til det var røykskyen som steg opp altfor tykk.
-Shit happens, also today, tenkte han overbærende og satte dronen på kurs mot basen i utkanten av byen.
Deretter var hans 8 timers arbeidsdag over. Først hjem til familien og på fotballkamp i kveld.

Petit fikk aldri en gravstein. Hun ble pakket inn i et hvitt klede og lagt sammen med andre barn i et hull på gravplassen. Farens hat lyste i de tårefylte øynene hans. Ben kunne ikke bebreide ham. Når krigens ofre er barn så er det vanskelig å forstå. Han gikk bort til dem, vel vitende om at han fort kunne bli tatt for å representere Dødens hoff i dette tilfellet. Ben nikket kort og la hånden på skulderen til faren. Faren bebreidet ham ikke. Tårefylte og rødsprengte øyne møtte hans egne. De gråt sammen.
Petit het sangen om den lille jenta som døde etter et feilslått droneangrep i Iraks hovedstad Bagdad. Den synges en gang i blant og minner om krigens brutalitet og råskap. Om menneskers ekstreme side. Hvor justis ikke har noen plass. Men sangen vil etterhvert dø hen og overtas av sanger om andre barn som blir offer for de voksnes krig. Hadde hun det bra nå? Ben husker plutselig sangen til Cat Stevens, som har en setning som ender slik: ”but tell me, where do the children play”? For hvor kan barn leke trygt i denne verden?
Han stumpet sigaretten, plukket opp geværet og satte på seg hjelmen. Han meldte seg for sjefen og meddelte at han ville dra hjem. Det ble innvilget. Han hadde vært altfor lenge i dette området allerede.
Petit heter den lille jenta som leker foran føttene hans. Hun ser på ham og smiler. To år har hun blitt. Lyse blanke hårlokker. Knugende på en tøydukke. Faren synger en sang om ei jente fra Bagdad mens han gråter og betaler litt hver dag på krigens pris. Dødens avdrag. Han har startet den lange veien hjem. Han sliter med å komme i rytme med det fredelige sivile samfunnet. I takt med livets trivielle ting. Krigen følger ham. Og barna i den. Det vil Petit alltid sørge for. Og sangen om henne. Uansett hvor mye sinnet hans herjer med ham, så vil Petit være der og roe det ned. Til slutt. 

Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...