fredag 13. oktober 2017

Ikke alene




”Galskapens høyborg?”

Det er tid for å møte opp på et såkalt 4 dagers utredningsopphold på det som en gang var et kurbad og senere et nervesanatorium. Noen hundre meter igjen. I enden av den blå streken som utgjør ruten på GPS-appen på mobiltelefonen, står det ”Modum Bad”.
Jeg kjenner skrekken sige på.  Jeg innser at det nå ikke er noen vei tilbake. Vil dette gå bra?
De to siste dagene har jeg ligget rett ut, lamslått, med en mage som konstant slo seg vrang. Avbruddene ble mange. Jeg har gruet meg. Kroppen har gruet seg. Og selv om jeg har innfunnet meg med tanken om at Modum Bad kanskje kan gi meg noen verktøy slik at jeg kan komme meg gjennom traumene som mørklegger hverdagen min, så sitter det fortsatt fordommer godt parkert i pannebrasken min.



Etter hvert som jeg siger inn på området speider jeg etter mennesker med flakkende galskap i blikket. Eller noen som vasser krøket over plenen, i crocs, med ulltepper rundt seg. Vil jeg snart høre skrikene fra kjellerne der mennesker iført tvangstrøyer kaster seg i polstrede vegger på isolatene?  Jeg smiler svakt over min egen dumme fantasi. Samtidig som jeg har svetteperler over leppen. Magen er fortsatt utrolig.
Med ett er jeg inne i blant store og små bygninger, de fleste villaer i såkalt sveitserstil. De første av dem ble reist i 1857, rett i nærheten av noe som ifølge sagnet skulle være Hellig Olavs kilde. Et ærverdig sted et godt stykke inne i terrenget noen kilometer fra tettstedet Vikersund, som kanskje er mest kjent for sine enorme hoppbakker hvor man driver med skiflygning.
Ved hovedhuset, innenfor en hvit vannløs fontene er hovedinngangen til resepsjonen.
Før hånden når dørhåndtaket rykker døren til og åpner seg sakte opp og jeg skvetter til.  Jeg er spent på om jeg kommer til å venne meg til den eneste automatiske døren på hele dette bruket.  Og dermed unngå å fare sammen.


”Hører du stemmer?”

Etter legekonsultasjon er tiden inne for å fylle ut en omfattende skjemapakke. Et tyvetalls elektroniske skjemaer skal fylles ut. Spørsmål som: ”Har du angst? Unngår du sosiale tilstelninger? Blir du rasende?, Hører du stemmer inne i hodet ditt som ber deg om å gjøre ting du ikke vil?” og så videre, skal besvares på en skala fra ”Ikke i det hele tatt” til ”hele tiden”. I to timer vandrer tankene mine heseblesende over det mentale minelandskapet som jeg må forsere, saumfarende etter svar slik at jeg kan krysse av i riktig boble i den endeløse rekken av spørsmål. Jeg forsikrer meg flere ganger om at jeg har krysset for boblen ”ikke i det hele tatt” på spørsmålet om stemmene i hodet. For de hører jeg ikke. Forhåpentligvis aldri. Men rasende kan jeg bli.

”Jeg skulle jo ikke vært her, jeg?”

Mens jeg sitter der, dykket ned på en mental periskopdybde, kommer det en medpasient, en dame i midten av sekstiårene bort til meg og spør om jeg kan hjelpe henne med å få logget seg på skjemapakken via det utleverte nettbrettet som er av typen verken jeg eller hun har sett før. Ingen fornuft uten Apple, sier jeg spøkefullt for å bryte is, referert til mitt eget nettbrett, før jeg går løs på nettbrettet av typen ”Lenovo”, som er fullstendig blottet for logisk oppbygging. Men til slutt får jeg det i gang, og hun takker meg når jeg endelig har funnet veien inn i og ut av påloggingsjungelen slik at hun kan begynne å svare.
”Jeg synes spørsmålene er til å misforstå”, sier hun etter en god stund.
”Svarene er nok kanskje litt avhengig av hvor i sykdomsforløpet du er”, forsøker jeg meg forsiktig, sånn noenlunde kvalifisert synes jeg i alle fall selv.
”Jeg skulle jo egentlig ikke vært her, jeg da”, fortsetter hun. Med ett oppdager jeg at det blodskutte blikket hennes er i ferd med å bli fylt med tårer. Hun tørker dem raskt vekk, tydelig brydd av de følelsene som kaster seg over henne. Hun ser fjernt ut av vinduet mens hun fortsetter:
”Jeg ledet mange, hadde mange ansatte. Så raknet det. Angsten grep meg og hemmer meg for det meste. Deretter kom folk og spurte meg:
-er du sjuk? Ja, svarte jeg til slutt. For jeg er jo det...”
Jeg kjenner meg igjen. Det å gå så vanvittig på trynet og slite med å akseptere det.  Det å lete etter erkjennelsen av at du ligger der og finne den, bit for bit. Hvor mange ganger har jeg ikke sagt til meg selv at jeg ikke skulle vært der jeg var, men på jobb for å understøtte produksjonen av militær kampkraft? Ikke gå her og være fullstendig punktert og uten arbeidsevne? Hvor mange morgener har jeg våknet og sagt at jeg burde vært på jobb, selv om natten var et ritt av marer, og konstatert etter en kort stund at jeg ikke absolutt ikke har noen i arbeidslivet å gjøre?

Definitivt ikke alene!

Jeg forstår nå bedre enn noen gang at jeg ikke er alene. På samme måte som meg har flere her ramlet av hestene. Eller snublet i livets hamsterhjul og blitt liggende, med betydelig slagside. En rekke mennesker som har falt i grøften langs livets vei. Gjennom et liv som til slutt har blitt for brutalt av ymse grunner. Noen blir liggende. Andre forsøker å komme seg opp.  Det er jo blant dem sistnevnte som har kommet seg hit til Modum, tenker jeg her jeg sitter. De som nekter å ligge nede. Først har de fordømt alle forslag om behandling. For syke var de jo ikke. Men her havnet dem til slutt. Også fordi at Modum faktisk kunne hjelpe dem. For det gjelder ikke alle.
Her møter jeg en verden av mennesker jeg aldri har sett før. Noen har spiseforstyrrelser, andre er overgrepsofre. Mange er som meg, med traumer og angst fra livets forskjellige sider. De vi alle har felles er at vi ser enormt slitne ut. Modum gir og tar, skjønner jeg rimelig raskt. For til slutt å gjøre det bedre.
Så her er vi alle, i selverkjennelsens navn.

Reglene

De psykiatriske sykepleierne deler ut slanke, faste håndtrykk mens de ser mildt, men bestemt inn i øynene på oss. De fleste har vært her i flere tiår. Det slår meg at de er en slags form for engler. Men ikke for enhver pris. De stiller krav til oss. For her på Modum er det regler. Som i stort handler om å overholde en moralsk taushetsplikt, sørge for at man fungerer i det sosiale, ikke være hverandres terapeut, og til syvende og sist, legge vekk alle strategier for å unngå problemene.
Vi skal heller ikke være andre innlagtes terapeut, vi skal ikke snakke om visse ømfintlige temaer, ei heller banke på hverandres dører. I helgene skal vi hjem, ut og eksponeres for omverdenen.
Her er det ikke noe tull. Modum Bad kaster ikke bort tiden, men jobber effektivt for at vi skal bli kvitt angsten og traumene våre.

”Du skal trigges, du skal ha angst”

I matsalen til lunsj blir vi ”pasienter” plassert ved faste bord. Mitt bord er stikk i strid med hva jeg ønsker, plassert midt i salen. I noe som kan betraktes som et hønsehus hva støynivå angår. Jeg blir sittende med ryggen til halve salen og kjenner på sterkt ubehag. Er dette et idiotopplegg allikevel? Kan de ikke ta hensyn til oss som sliter med folkemengder? Men på Modum så er det et formål med det meste.
”Her på Modum vil vi at dere skal trigges. For hvis dere ikke trigges til angst får vi ikke jobbet med den.”
Psykologen lar blikket vandre til den enkelte av oss og tilbake, mens hun forteller om hvordan dette henger sammen.
”De strategiene dere skaper eller bruker for å unngå angsten må legges vekk her når vi jobber med den. Dere må med andre ord være villig til å legge fra dere mobiltelefoner og andre ting som gjør at dere unngår angst. Dere skal ikke hjelpes av noen eller noe. Har dere angst for å kjøre bil så skal dere kjøre bil alene, og ikke ha med dere noen passasjerer”
Jeg skjønner at dette utredningsoppholdet i stor grad handler om hvorvidt vi er motivert til å være her og faktisk gjøre de grep som forventes av oss. Hvis vi føler at vi må flikke med mobiltelefonen hele dagen, så er ikke tiden inne for behandling. Jeg må gå inn i folkemengder og eksponere meg selv. Denne behandlingen er tøff. Den kan sees på som en mental hinderløype. Hvor jeg må forsøke å forsere hinder for hinder. Sakte men sikkert utvikler jeg forhåpentligvis noen verktøy.  Som gjør meg i stand til å ta grep på oksen på et sted som ikke sømmer seg å nevne her. Som gjør at jeg kan møte traumene mine og håndtere angsten. Det er i alle fall det jeg håper på.
.

”Vær deg selv”

”Hvis du får et fullt opphold her , så vil vi at du skal være Roger. Så hvis du kan ta av deg armbånd og andre symboler, det vil si legge fra deg soldaten så er det fint!”
Jeg blir med ett usikker. Skal jeg legge fra meg det som symboliserer identiteten min? Veteranbåndet mitt? Vel, legen har nok rett. Det er Roger jeg skal jobbe med. En del av meg er fortsatt soldat og offiser, men til syvende og sist er jeg Roger og skadd. Det er Roger som skal lære seg å leve med angst og traumer, ikke soldaten. Eller musikeren. Eller forfatteren. Men Roger.

”Vil de kunne hjelpe meg?”

Etter 4 dager blir jeg hentet av Angela, utslitt av dårlig søvn, eksponering, undervisning og sosialt samvær med andre som er i samme situasjon som meg. De har verken tvangstrøyer eller ulltepper rundt seg. Vanlige mennesker, som meg selv.
På siste gjennomgang med oss som er her får vi spørsmål om vi fortsatt er motivert til et fullt opphold. Jeg svarer selv et rungende ja på det, mens noen andre må ha betenkningstid. Ikke alle er krystallklare på om de makter å eksponere seg i så stor grad ennå.
I løpt av de neste ukene vil jeg få et avslag eller en innkalling. Hvis svaret er positivt starter ventetiden som varerier fra 3 – 9 måneder. Jeg er i alle fall motivert til å gripe dette an, selv om jeg har gått med konstant angst disse dagene. Det blir en mental hinderløype, med utfordrende hindre, men dette skal jeg klare! No pain, no gain!
Det som er viktig å forstå er at Modum Bad neppe løser noen floker for meg. Men stedet gir meg verktøy som jeg kan jobbe videre med. Det gir meg en start, så er det opptil meg å jobbe videre med det. Dette er ingen plass for quick fix. Og det er helt opptil meg.

Og ja, jeg husket den automatiske døren den siste gangen jeg gikk ut av den. Så litt fremgang ble det!







Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...