fredag 27. oktober 2017

Fallet



 Fiks det før du drar hjem?

”Roger, I just need you to analyze and suggest solutions for halal combat rations for the Afghan Special Forces!”
Mannen med det røde vikingskjegget ikledd en mørkebrun skjorte og vaniljefarget slips med windsor-knute, så bestemt på meg fra andre siden av det mørke mahognibordet.
Patrick Dulin hadde avsluttet sin militære karriere i US Marines når han var på topp og ledet til vanlig Defence Logistic Agency som sørget for logistikk for milliarder av dollar fra USA til militære operasjoner verden over, da primært med fokus på Afghanistan for tiden. Nå var han her i Kabul, på andre siden av luftbroen og ledet logistikktreningen. Han grep en sjokolade fra den enorme bollen på bordet, lente seg frem og strakk den mot meg.
”Roger, I know I can trust you, since you are a Norwegian”. Han lo kort. Historiene fra den gangen han som ung offiser i US Marines hadde bakset rundt på øvelse i Trøndelag med pansrede vogner i vinterland, satt løst.
Men situasjonen var alvorlig nok på bakken i denne delen av verden. Det viste seg at afghanernes spesialstyrker ikke hadde nevneverdig med næring når de opererte, ofte dager og uker i felt. De hadde med litt brød, en neve ris og en til to kokte poteter per dag. De måtte ha en atskillig mer solid kost, som i tillegg inneholdt kjøtt som var slaktet på muslimsk vis.
Dulin hadde åpenbart lagt merke til meg i arbeidet mitt som rådgiver til den afghanske hærens toppnode innen logistikk. Når jeg startet hadde jeg én forsyningsklasse. Til slutt hadde jeg fire. Jeg kjente på fremgangen men den hadde sin pris.
For noe var galt. Mens jeg fortsatt frekventerte Afghanistans hovedstad begynte den personlige nedturen, uten at det egentlig gikk opp for meg med en gang. Ikke senere heller. Ikke før jeg kom hjem. Smertene i magen, som jeg trodde var en nødvendig angst som holdt meg i beredskap i et av verdens farligste områder, var nå i ferd med å bli veldig plagsom. Jeg hadde diaré rett som det var. Jeg trodde det var maten en periode, men skjønte at det ikke stemte fordi kollegene mine ikke hadde det samme problemet. Men avbruddene i arbeidsdagene økte. Søvnen var mildt sagt elendig. Jeg ”svimte” som oftest av i sengen etter arbeidsdager som kunne være 12-13 timer lange, med unntak av søndager som kunne ende på rundt 8 timer. Og når Pat Dulin begynte å presse på for å få ting unna i et land hvor ingenting løses omgående, så ble det fort jobbing til midnatt og vel så det. Presset økte også når han innså at en av hans mest erfarne rådgivere var i ferd med å nå tid for hjemreise for godt.
”Roger, I am convinced that you will track some combat rations and concepts before you redeploy!”
“Sure thing, sir” Jeg smilte svakt, grep sjokoladen han tilbød, men var betenkt. Jeg hadde kort tid igjen, og verden tikket sakte av gårde i denne delen av verden, ved siden av at formen var elendig.
Jeg visste at Pat Dulin også skulle snart hjem. Han syntes han hadde utrettet for lite, utover å få bukt med korrupsjon knyttet til drivstoff rundt i korpsene i den afghanske hæren.

Første løft

Jeg fikk noen leverandører av halal stridsrasjoner. Men et par uker senere, etter å ha trykket hender og utvekslet bamseklemmer med kolleger fra en rekke nasjoner, etter å ha blitt løftet en siste gang med et Chinook helikopter, skulle jeg tilbringe et par dager ved basen på den internasjonale flyplassen i byen før jeg fløy hjem. Nakken min var stiv som en tømmerstokk, med tilhørende skallebank. Magen fortsatte å krangle, og jeg forsøkte med massasje for å få bukt med nakken innimellom besøkene på toalettet. Det hjalp ingenting at en russisk massøse dundret løs med bare knyttnever på det harde muskelmaterialet i nakkeregionen. Kroppen var nær kollaps, men jeg var langt unna å erkjenne det. Dette mente jeg at skulle jeg tåle. 13 måneder i Kabul skulle ikke være noe problem. Selv om byen ble radikalt farligere i løpet av denne tiden. Daglige angrep på konvoier og på leirene rundt omkring hadde oftere og oftere endt i at vi måtte avbryte treningen utenfor det bevoktede området som vi normalt trente afghanerne. I tillegg satt året i Irak i kroppen et sted.
Enormt sliten, nummen, vandret jeg rundt på basen som ble kalt KAIA når jeg kom dit året før. Jeg prøvde å sove, men uten særlig kvalitet. Bråvåknet av døsen tidlig hver morgen. Prøvde å koble vekk krigen. Samle tankene rundt noe godt. Jeg var jo tross alt i transitt, på vei hjem. Nå kunne jeg kjøpe meg en caffe latte, eller rett og slett en boks med ”Crunch ´N Munch”, som var popkorn dyppet i flytende karamell. Men formen stupte og jeg fikk nok med å komme meg gjennom dagene.

Den brutale hjemkomsten

To dager etter hjemkomsten til Norge la jeg ut på en tur som skulle vise seg å være den største tabben jeg hadde gjort på lenge. Jeg skulle til England og researche historie til noen planlagte artikler. Men møtet med flyplasser, trafikken og bystrøk traff meg midt i fleisen. Magen slo seg fullstendig vrang, jeg måtte kapitulere flere ganger i folkemengder. Angela fikk sin fulle hyre med å få kontroll på meg, som absolutt ikke var enkelt. Jeg skjønte ingenting. Jeg var jo bare litt sliten? Kanskje jeg reagerte på maten i England også?
Angela måtte forklare forvalteren i Canterbury Cathedral hvorfor jeg raste av gårde midt i samtalen og sank sammen ved murveggen på utsiden. Hvorfor jeg måtte rømme fra folkemengden. Han så beroligende på henne:
”Don’t worry. I have a son that is a war veteran frorm Afghanistan” svarte han stille.
Turen til England var, med unntak av noen lyse øyeblikk i rolige omgivelser, et helvete. Jeg var i gang med fallet, og Angela kjempet for å berge stumpene. Jeg hadde startet den lange veien i et mareritt hvor jeg ikke forsto hva som skjedde med meg. Men jeg var langt unna ennå. Veldig langt. Som yrkesoffiser kunne jeg ikke engang forestille meg at jeg kunne få psykiske skader. Benektelsen lå der hele veien.

Medaljen

Innsatsen i Afghanistan ble belønnet en vakker dag i januar 2016.
”We, the United States of America are thanking you for your excellent and meritorius service”, sa sjefsattachéen med en viss grad av salighet og alvor før han festet medaljen på brystet. Velsmakende ord. Seremonien ved den amerikanske ambassaden i Oslo var virkelig en verdig sådan. Jeg takket USA i talen og berømmet innsatsen i Afghanistan.  Men jeg fortalte ingen av de oppmøtte at det mildt sagt hadde vært et helvete å fly ned fra Trondheim for senere å ta seg gjennom byen frem til ambassaden. Jeg fortalte dem ikke at jeg stort sett sov når jeg ikke var på jobb. Jeg var jo ikke sjuk jeg. Bare litt sliten. Men fallet var bortimot fritt. PTSD,en hadde rammet meg med full kraft. Allikevel kjempet jeg imot. Dette kunne ikke være meg!





Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...