tirsdag 31. oktober 2017

En dag i Kabul




Kabul River. Elva som går gjennom hovedstaden, nordøstover mot byen Jalalabad, for deretter å renne inn i Pakistan. Den engang så mektige flommen av vann har det samme navnet også i nabolandet. Et tegn på at Afghanistans hovedstad  var mektig i tidligere tider. Men nå er elva, lik byen, full av søppel. Grå, triste til dels deformerte betongmurer på hver side. Fattige mennesker trasker nedover langs elveleiet til det som nå minner mer om en bekk etter en lengre tørke. De samler søppelet i plastposer. Det meste  av det er brukbart til en ting. Som brensel for å holde varmen i den kalde delen av året. Kulden er en største fienden de har på den tiden. Blir det kaldt nok fryser folk i hjel. Lufta fylles ytterligere med røyk og forurensning for her brennes alt som brennes kan. Det som var av vegetasjon er for lengst borte.
De fattigste er kontinuerlig på jakt etter det som holder dem i live. De er på mange måter samlere. Forbereder seg til det som kommer. Slik har de overlevd i tusener av år. Noe vi også gjorde i vår del av verden, men som vi har glemt fordi nå er velstanden innenfor en armlengdes avstand for oss.
Jeg ser dem gjennom det skitne vinduet på den store pansrede vogna idet vi kjører langs grusveien som går parallelt med elva. På vei ut til en afghansk militærleir som ligger i byen. Ut for å rådgi og trene afghanerne slik at de til slutt skal selv ta tak i sin sikkerhetssituasjon. Nå når de vestlige styrkene i stor grad har trukket seg ut. Jeg har hatt et sekstitalls turer gjennom dette kaoset av mennesker, biler, støv, sand, snø, gjørme og krig. Det har gått bra så langt. Det kraftige kjøretøyet jeg sitter i er spesialbygget for å tåle eksplosjoner. Eller veibomber og raketter. For å ikke glemme selvmordsbombere. Inntil en viss sprengkraft selvfølgelig. De har tråkket inn på busser og sprengt seg selv i luften i lang tid nå. Men kanskje en av de mest brutale episodene jeg har sett så langt var på det teateret i Kabul hvor oppsetningen nettopp var historier om selvmordsbombere. På første rad satt det en ekte en. Med masse sprengstoff i en vest under skjorta. Trakk i snora og gjorde teateret til et inferno som drepte mange, deriblant unge mennesker. Virkeligheten gikk til drama og tilbake til virkeligheten. Det ultimate mareritt. Slik er livet her, slår jeg fast. Men her sitter jeg fortsatt. Etter snart 13 måneder i denne farlige byen som ligger på ei fjellslette 1800 meter over havet.
Støyen fra den kraftige viften med såkalte elektroniske mottiltak fyller rommet i vogna og gjør det vanskelig å ha en samtale der. Disse gjør eventuelle fiender langs veiene ute av stand til å sette av veibomber med fjernstyring som for eksempel mobiltelefon.  En soldat ved siden av meg snakker i sambandet til de tre andre via mikrofon og hodetelefoner.  Hele tiden oppdaterer de hverandre på den stadig skiftende situasjonen i trafikkmylderet på utsiden. På motsatt side av meg sitter det en  soldat. Som bemanner en såkalt fjernstyrt våpenstasjon. Den står oppe på taket av vogna, og soldaten følger hele tiden med på en skjerm som er hans øyne på utsiden. Han slipper dermed å stå oppe i ei luke bak mitraljøsen og være et mål for fiender i omgivelsene. Men det er ikke mange vogner av akkurat denne typen her. I de fleste av dem må skytterne fortsatt stå i luken, eksponert. Jeg slo av en prat med denne soldaten mens vi gjorde klar til avmarsj denne morgenen. Han forteller at han kommer fra staten New York og vi utvekslet etter hvert snødybder vinterstid. Men nå er han alvorlig og fokusert, med kun samband til de øvrige vognmannskapene. Jeg er ikke en av dem, kun passasjer. For det er nemlig meg og mine kolleger de skal frakte gjennom den kaotiske og ofte farlige byen, ut til de stedene vi møter afghanerne. De er såkalte ”Guardian Angels”. Få oss trygt frem til tilholdsstedene for de afghanske stabsmedarbeiderne, for deretter å avverge ethvert forsøk på angrep mot den enkelte av oss når vi driver med rådgivning. For det har skjedd at afghanere vi stolte på plutselig åpnet ild. Så langt har jeg ikke blitt rammet av dette. Men jeg er selv bevæpnet, og på vakt. Har også gjennomgått treningen for å kunne leses omgivelsene og løse eventuelle utfordringer.
Det er en definisjon også på dette. ”Insiders Threat” kalles det. Eller trusselen på innsiden. Afghanere som enten infiltrerer oss for å kunne gjennomføre et angrep. Eller det som forekommer oftest er dårlig behandling av dem. Flere vestlige har fornærmet dem i påhør av andre afghanere. Og tar du fra dem æren så er det ikke så mye igjen. Så mange har ofret sitt eget liv for å gjøre slutt på de som har trakassert dem.
Vi får også undervisning om denne trusselen som en del av treningen. Det handler om å hele tiden sjekke stemningen blant afghanerne. Og behandle dem pent. Være høflige.

Jeg ser igjen ut det tilsølte vinduet på vogna og ser fortsatt mannen som har satt seg på huk for å gjøre sitt fornødne. Offentlige toaletter er sjelden å se, så det kan se ut som hele byen brukes til det.
Jeg lar blikket gli fra mannen på huk blant all søppelet i elveleiet og ned på setebeltet mitt. Trekker i remmene på den firepunkts selen for å sjekke om det er stramt nok. De aller fleste som har blitt rammet av en veibombe mot kjøretøy har ikke blitt drept av sprengkraften direkte men at kjøretøyene har rullet rundt og folk har omkommet fordi de ikke var spent fast. Jeg slurver aldri med det. Dette er små tiltak som kan redde liv og helse. Hjelm, setebelte, skuddsikker vest, hansker og hørselvern. Våpnene ladd. Og forsøke å ha minst mulig metall på innsiden av vesten. For denne konstruksjonen laget av det sterke materialet kevlar kan stoppe kuler, men en kan risikere å ha en mobiltelefon halvveis inn i kroppen, noe som heller ikke er nevneverdig helsefremmende.
Vognene i kolonnen stopper opp. Jeg ser hodet på en soldat fra den afghanske hæren over panseret på vogna jeg sitter i. Han er i gang med å sjekke vognene for magnetminer eller andre eksplosiver som kan ha blitt festet på dem. Med et inspeksjonsspeil på et stativ sjekker den afghanske soldaten understellet på kjøretøyene. En god rutine. Så slipper vi å dra noe elendighet inn i leirene. Barn er til og med benyttet til å sette dem fast. For en liten slant fra en bakmann som oftest venter i skyggene, så har dem ved flere anledninger dukket opp ved kjøretøyene, vist sine tannløse smil og festet magnetbomben på bilen. En ytterligere utfordring når barna også blir en faktor man må holde øye med i denne krigen. En av våre fiender.
Etter noen minutter ruller vognene inn i den afghanske leiren. Runder en marmorfontene i blått og hvitt, hvor vannet fortsatt sildrer, men som for lengst har sett sine glansdager. Avskallinger og skitt har gjort den stygg, men samtidig lyser den opp i den ellers så gjørmete og grå leirplassen.
Vognene grupperer ut slik at de dekker områdene rundt bygningene vi skal inn i. Rundt leiren på utsiden av de lave murene står det halvferdige boligblokker som ifølge afghanerne har blitt bygget av et halvt dusin mann over en tidsperiode på 10 år. Et byggeprosjekt som ble stanset på grunn av mangel på penger.
Baklemmen skramler og hydraulikken presser lemmen med en trapp på innsiden, ned til bakken. Jeg klatrer ned. Sørger for at pistolen sitter festet i hylsteret foran på vesten. Lar blikket sveipe over området. Ser om det er gemyttlig stemning blant dem som krysser gårdsplassene. Lar blikket sveipe over boligblokkene. Ser etter bygningsarbeiderne. Hvis de er der og jobber i ro og fred er det godt tegn. For da er sjansen mindre for at det ligger en skarpskytter der oppe og forsøker å prikke oss her nede.

Vi er et team på 6 mann som splittes i to grupper. Vi fordeler de to tolkene mellom oss og går hver vår retning. Vi kommer inn i en korridor. Brune dører, alle med hengelåsbeslag. Vi skal inn i det som ligger nederst til høyre. Der skal jeg snakke med en oberst som heter Salem.
-Si Salem, ikke Zalem for det er et stygt ord, tipser tolken Sayed oss før vi banker på kontoret hans. Jeg passer på å øve meg på at S,en blir tydelig. Oberst Salem er nesten to meter, noe som er ekstremt sjelden i dette landet. Han møter oss med å legge hånden på hjertet og deretter håndhilse mens han sier det tradisjonelle Salaam Oaleikom. Den store mannen i 50 årene har en bart som har grodd godt over overleppen og burde vel strengt tatt vært trimmet. Han har en kamuflasjeuniform slik den amerikanerne brukte under krigen i Kosovo, med plastskilt som forteller ham hvem han er og at han tilhører den afghanske hæren. Vi kvitterer med å hilse på samme måte tilbake.
Inne på det lille kummerlige kontoret er det 4 pulter, hvor kun en av dem er utstyrt med en computer med en skriver. Resten er fylt av bunker med papirer. I dag se det ut som den eneste datakyndige i rommet er fraværende, for det ligger noe som ligner på en duk over skjerm og tastatur. Oppe på et arkivskap i metall står noe som praktisk talt er på alle kontorer her. Et lite reise-TV som sender såpeoperaer eller nyheter. Som regel med dårlige forhold. Minner meg om campingturer fra barndommen, hvor jeg forsøkte å få med meg Barne-TV gjennom billedsnøen.
Vi setter oss ned i de nedslitte sofaene med treskårne rygglener. Murveggene var en gang lyseblå, men er sort sett skallet av tilbake til det grå.
Oberst Salem blåser i den altfor lange barten sin og konstaterer at dette er en ny tung dag i hans militære liv når vi spør ham hvordan det går. Han er sjefen for destruering av kjøretøy og de amerikanske kravene til dokumentasjon er langt fra det han har fått inn. Han peker på en haug med papirer som er rundt en halvmeter høy.

-Dette er dokumentasjonen til 46 destruerte kjøretøy. Eller kjøretøy vi har behov for å destruere. Problemet er at de ikke imøtekommer kravene, sier han oppgitt. Vel, tallet er mye høyere tenker jeg i mitt stille sinn.  Og byråkratiet er massivt. Dokumenter er det nok av. Det er svært lite som er automatisert innenfor administrasjonen i hæren. Det er donert datamaskiner og de finnes på de fleste kontorer, men det er langt mellom dem som kan bruke dem. Så er det noen som har grunnleggende kunnskaper, men knapt klarer å lage lister. Og eskene fra EDB selskapet ”Dell” brukes til benker og bord. Til å lagre andre hauger med dokumenter.
Den aller største utfordringen allikevel er at disse datamaskinene ikke er i nett, verken internt eller på internett. Derfor må alle lister skrives ut. Og dokumenter til godkjenning går fra kontor til kontor og signeres med penner. Så det som vi tar som en selvfølge i vår del av verden, er en tung affære i dette landet. Jeg forsøker å erindre tiden før computeren. Tidlig på nittitallet var fortsatt meldingsblokker dominerende.
Så Salem må sende dette ut igjen til flere av de seks korpsene som en afghanske hæren blant annet utgjør. Og det vil ta år og dag.
Vi sier adjø til Salem og hans kolleger og vandrer lenger ned i korridoren. Guardian Angels foran og bak. De sjekker årvåkent området. Ikke lenge siden 3 rådgivere ble drept på et slikt sted. Jeg banker på en gammel dør utstyrt med hengelås. Jeg sender tolken inn først, etter at soldaten har sett over og funnet det sikkert. Vi hilser igjen på afghansk vis. Noen svarer med ”-How are you”. Bak et skrivebord sitter oberst Basir. Han er sjef for Troop Support Directorate, den tredje på noen måneder. For de byttes ut rett som det er, disse offiserene i ledelsen. Enten de tvinges til å pensjonere seg eller suspenderes på grunn av korrupsjon. Vel, det er det vi kaller det. Men afghanere har sin lojalitet til hverandre, til sin familie, til sin klan eller stamme. I tillegg kan man kjøpe offisersgrader her. Så mange er kunnskapsløse og ofte plassert i sentrale stillinger fordi de er i familie med noen i ledelsen. Som igjen medfører at de skyr oss når vi stiller faglige spørsmål. Mens andre har erfaring. Som allikevel ikke betyr noe hvis de ønsker en frende eller et familiemedlem inn i stillingen.
For føydalsystemet gjennomsyrer hele landet. Slik har det vært i tusenvis av år. Lojaliteten til klanoverhoder og krigsherrer. Demokrati er en vestlig konstruksjon som ikke er veldig gammel hos oss heller, og ekstremt utfordrende i dette fordi det først og fremst handler om lojalitet til institusjoner. Men afghanerne prøver så godt de kan å late som at de vi tilfører dem er det beste.
Obersten ser trett ut. For i tillegg til alt materiell han skal forvalte så har han ansvar for budsjettet også. 6 milliarder dollar fra USA er årets budsjett for å støtte det afghanske prosjektet. For noen år siden var det dobbelt så mye. I sin naivitet gav man pengene til afghanerne. Som en investering i kampen mot terror, ved å gi dem midler til å gjenoppbygge landet. Men mye av det har allerede gått i lommene på nøkkelpersoner. Den tidligere presidenten Hamid Karzai sies å være god for 1,5 milliarder dollar. Han har neppe drevet med forretningsvirksomhet som har gitt ham så mye. Og det finnes mange rikinger blant offiserer og embetsmenn.
Men hva er så korrupsjon i deres øyne? I våre øyne er det kriminalitet. De som spiser av lasset blir hardt straffet når myndighetene avdekker det som skjer. Men skal vi forstå fenomenet fra afghansk side så må vi også forstå hvordan de ser på denne pengestrømmen inn til landet. For oss er det en investering. For dem så er det en gave. Noe de tar for seg av, og vil dele med familien, med klanen, med stammen, med frender. Fordi de fortjener det.
I tillegg er det ingen nevneverdig industri i landet som kan produsere verken reservedeler eller annet militært utstyr. Afghanerne fikk prøve seg med uniformer. Men det endte opp med at de kjøpte dem fra billigste leverandør fra Kina. Etter en vask endret fargen seg. Og alt er ubrukelig. Hundrevis av millioner rett ut vinduet.
Så i sum kan de ikke forvalte disse pengene selv. Så de er tatt av budsjettet deres. Sagt med andre ord så skal den vestlige koalisjonen sørge for forvaltningen og bruken av pengene. Sikre at utstyret har kvalitet og dekker behovene. Det er så langt smått med industri som kan produsere det, som ikke er korrupte eller under etterforskning. Dermed er pengene ute av rekkevidde for afghanere som mener de fortjener det. Oberst Basir har en mindre sum i forhold som han kan bruke, men bekrefter med å be om følgende:
-Ikke gi oss penger, sier han. –Det er altfor fristende å forsyne seg av lasset for afghanerne.
Jeg nikker. Teen blir satt på bordet. Aldri med sukker, kun en liten karamell på skålen. Borte i sofaen sitter hans nestkommanderende, en oberst med skjegg som en mulla og leser Koranen. Da hvis han ikke dupper. Noe han gjør titt og ofte. Såpeoperaen fra TV forstyrrer ham neppe. Jeg smiler når jeg tenker på hvordan en kollega av meg beregnet fordelingen av arbeidskraften deres: en tredjedel jobber, en tredjedel er kun tilstede og gjør lite, og den siste tredjedelen er ikke der i det hele tatt. Men alle får lønn.
Basir virket stresset. Jeg spør om han har noen spørsmål til meg. Han rister på hodet. Jeg takker ham og går. Jeg misunner ham ikke jobben. De har mange utfordringer, vår jobb er å få dem til å plukke mengden fra hverandre og forsøke å løse dem enkeltvis.
-Er du på jobb i morgen?, spør jeg ham på vei ut.
-Insh Allah, svarer han. ”Om Gud vil”. I begynnelsen trodde jeg det var fordi de var redd for å bli drept hjemme eller på vei til jobben. Men det slår meg etter hvert at de aldri vet om de blir suspendert eller pensjonert på kort varsel. Og derfor tyr de til Guds vilje.
På neste kontor sitter det 5 offiserer. Jeg håndhilser på alle. TV, en suser og går her også. Sjefen, oberstløytnant Gul Mohammad, en liten kar med ekstremt sterke briller, smiler når han ser meg og hilser meg med den høyeste stemmen han kunne finne frem denne dagen. Mannen er ekspert på uniformer og soldatenes personlige utstyr. Den afghanske hæren har gått nesten tom på grunn av de kinesiske uniformene med slett kvalitet. Jeg forteller ham at USA har kjøpt inn et svært parti som kommer inn om noen måneder og råder ham til å lage en plan for distribusjon slik at de som har det største behovet får først.
Gul Mohammad smiler og spør meg om jeg vil ha te. Jeg takker nei og forteller ham at jeg drakk det på nabokontoret.
-Selvfølgelig skal vi lage en plan, sier han og smiler. Jeg spør ham om hvordan den kommer til å se ut. Han svarer med at denne må gå til sjefen for godkjenning. Til generalen presiserer ham. Jeg vet at han snakker meg etter munnen.
-Hva med de tre neste årene, spør jeg. –Har du en plan for dem?
Gul Mohammad rister på hodet.
-Det tar vi når vi kommer dit, svarer han. -Når vi får utstyret.
Det er en av mange utfordringer i dette landet, tenker jeg der jeg sitter. For afghanerne lager ingen plan før de får utstyr. De bruker heller ikke penger før de har dem i hånden. Derfor er det vanskelig å få dem til å forstå hvorfor de må lage budsjett. De beregner heller ikke forbruk av utstyr i lys av operasjoner, men de forsøker å skaffe mer med en gang noe er gått ut fra lager. Slik at lageret er toppet. De forbereder seg nemlig alltid til dårligere tider. For er det noe de er sikre på så er det at tidene endrer seg. Om oftest til det verre.

”-Jeg skal gjøre som du sier, men når du drar så går jeg tilbake til å gjøre det jeg alltid har gjort”. Uttalelsen er mot de vestlige lærekreftene og er kjent i den afghanske hæren. Den kan umiddelbart virke uhøflig og avvisende. Men det er utfordringer med å endre deres handlingsmønster når resten av omgivelsene gjør det på den afghanske måten. Vi ser jo verden mellom våre vestlige moderne øyne og vil jo helst at afghanerne gjør det samme. Men de lever i fortid og tiden er knapp. Hvis de ikke kan data, så kan vi gjøre ett av to: enten lære dem opp, eller finne frem papir og blyant og få det til å fungere på deres måte. Målet vårt er ikke å skape mennesker og samfunn i vårt eget bilde, men å få dette landet til å fungere godt nok til at de kan ivareta egen sikkerhet og dermed dempe på dannelsen av terrorisme som etter hvert vil ramme vår egen del av verden.

Det er langt dit, tenker jeg idet jeg setter hjelmen på hodet og spenner meg fast ved siden av soldaten som styrer maskingeværet på taket, før vi starter på veien tilbake til leiren. Det tar en generasjon å endre det hvis vi virkelig vil det. Men det aller viktigste er at afghanerne kan ta landet tilbake og sørge for at det er et trygt og godt sted.

Slaget foregår nå ute i landets regioner og det er afghanerne som tar både kampene og tapene. Det er mindre innslag av vestlig støtte. Men det er fortsatt utfordringer med å få utholdenhet i de afghanske operasjonene. Å klare å planlegge med å anskaffe materiell over tid og dermed sikre at de klarer å opprettholde momentum og at de afghanske sikkerhetsstyrkene klarer å knuse opprøret og dermed arnested for terrorisme. Men landet er geografisk utfordrende og det faktum at 75% av innbyggerne er uten strøm sier vel noe om utilgjengelighet og muligheten til å gjemme seg i det afghanske og pakistanske fjellandskapene.
Kampen handler til syvende og sist om befolkningens velvilje. Taliban vokste seg sterke fordi alternativet var en korrupt afghansk regjering på den tiden. Taliban (”talib” betyr elev) etablerte skoler hvor de underviste i Koranen og ga dermed mange unge menn håp og et åndelig innhold i livet. For så å få dem til å slåss en kamp mot de ”vantro”. Taliban bragte beskyttelse til områder og landsbyer, men de innførte også de strenge sharialovene. Så den viktigste måten å vinne krigen på for den sittende regjeringen er å vise at de er et bedre alternativ. 
Det vestlige nærværet vil sikre at demokratiet etableres i landet. Men hvordan skal man innføre det i dette landet med et føydalsystem? Hvis man best skal forstå hvordan Afghanistan er organisert så kan man gå tilbake til vår egen middelalder. Når jarler og småkonger regjerte områder. Skaffet befolkningen beskyttelse mot at skatter ble betalt. Ofte med jordbruksvarer fra husmenn. Gi og ta. Slik er det i Afghanistan i dag. Krigsherrer rår områdene. Jordbruksvarer er ofte opiumet som går til det illegale markedet og blir heroin. Og det er kun 33% av landet som har tilgang til elektrisitet, som oftest ustabil og flesteparten har kun tilgang i deler av døgnet. Det betyr at nesten 70% av landets befolkning ikke har elektrisitet. Med andre ord så sitter rundt 21 millioner av landets rundt  30 millioner innbyggere i et mørke uten kunnskap om internett, uten å være en del facebookgruppe, uten TV eller hører radio. Vet disse i det hele tatt hvem presidenten er? Skjønner vi fra de vestlige land hvilken enorm ulempe det er? Vet vi i det hele tatt hva som foregår der ute i de mange dalførene og på de mange slettene i det enorme landet?
Langs den sterkt trafikkerte veien på andre siden av elven er det ett bilmerke som går igjen. Toyota Corolla. Av byens 800 000 kjøretøyer er det anslått at 560 000 er Toyota Corolla. Noe som også er sannsynlig når en ser alle bilene som står utenfor de små verkstedene som ligger tett i tett langs den samme veien. Toyota Corolla i nesten hver åpning, med panseret oppe. Prinsippet om enkelhet er gjeldende i et land som nettopp trenger det. Her er bilen fremkomstmiddel og statussymbolet er mer nedtonet.  


Vel tilbake i leir ser jeg på den hvite ballongen som svever 200 meter over meg. Den kan se ut som en miniatyr av de luftskipene som fraktet folk under buken på begynnelsen av forrige århundre.  Denne er også avlang, med finner akterut. Ikke bemannet. Ikke propeller heller. Den er forankret med en line med små røde flagg for hver femtiende meter, og er utstyrt med en rekke kameraer som monitorerer området rundt leiren vår, holder øye med mistenkelige bevegelser. Den er god å ha, selv om den stadig er nede på grunn av vekslende vær. Og rundt den svever dragene. De gjør de alltid over Kabul. Det er mange drageløpere her, en av dem er jo kjent for oss. Jeg har spurt mange om opphavet til denne aktiviteten som jeg selv også drev med når jeg var ung og en stolt eier av en Batman drage. Eller Lynvingen som vi kalte ham i en tid hvor det meste måtte oversettes. Vel, norsk eller engelsk, den knakk til slutt. Afghaneren har ikke noen gode svar på hvorfor de fryder seg over disse trepinnekonstruksjonene som er kledd med papir høyt over hodet på oss, men bare peker på steder hvor de selv fløy med dem når de var unge. Etter alt å dømme er det vel de gunstige vindene på denne sletta 1800 meter over havet som har vært med og dratt det hele i gang..

Jeg ristes ut av drageresonneringen. Blikket er tilbake på overvåkningsballongen som er inspirert av luftskipet ”Hindenburg”. Den er ett av mange tiltak for å beskytte oss. For den berømmelige kampsesongen er i gang. Og truslene hamrer inn. Om opprørere som trekker inn til Kabul i hundretalls. Om våpenbeslag flere steder. I det tiden nærmer seg 17 mai så har det vært bemerkelsesverdig rolig i forhold til angrep mot koalisjonsstyrkene, mens vestlige selskaper har fått unngjelde med angrep gjennom vinteren og våren. De sivile og sikkerhetsstyrkene har også blitt sprengt i lufta eller skutt i filler. Vi venter i spenning. Krysser fingrene for at vi skal slippe å bli rammet enten på veien eller i leiren. Bli skadd eller drept. Eller se eller oppleve at andre bli det. Men en ting er helt sikkert. Det kommer til å skje noe. En dag i Kabul. Eller uendelig flere.



Ingen soldat erkjenner mentale utfordringer!

Norske soldater, når dem er selektert, vil jeg påstå rangerer blant de beste i verden. Noen av dem med befalsutdanning, har gjennomført f...