fredag 1. september 2017

Mission accomplished!


For mer enn et år siden ble jeg innkalt til den obligatoriske avslutningssamlingen som Forsvaret arrangerer for personell som har vært deployert til internasjonale operasjoner i tjeneste for Norge. Jeg har utsatt den mange ganger siden jeg ikke har vært i stand til å dra på grunn av tilstanden min. Men jeg ba Forsvaret om ikke å slutte å tro på at jeg kunne møte på den en gang. Etter den sjette innkallingen bestemte jeg meg for å dra. For å få en endelig og verdig avslutning på oppholdet i Afghanistan.
Etter flere dager mobilisering, satte jeg kursen mot Oslo. Igjen en skrekkblandet fryd. Jeg var spent på møtet med de andre. De friske, oppegående kollegene mine fra det ganske forsvar. Hva skulle vi snakke om? Jeg hadde jo ikke mye mer enn fordervelse å tilføre. Lidelse. Samt historier fra landbrukslandskapet rundt gården i Solør, der hvor jeg lever livet mitt for tiden. Om hunden og meg. Mens de nok kom til å snakke om landmaktutredningen og andre ting i tiden i Forsvaret. Ting som jeg kun hadde sett gjennom medienes blikk.
Og kom jeg til å kjenne noen?
Turen skulle gå til København, og jeg startet på den korte etappen til fots fra Oslo S mot DFDS sitt skip ”Pearl Seaways” som ennå ikke helt hadde klappet til kai. Foran kaffeautomaten på Narvesen ser jeg en kjent kontur, nemlig Sophus prest. Han skal selvfølgelig være med på turen, men først en caffe latté. Vi kommer i god passiár akkompagnert av trillehjulene på koffertene som møter fortauet, og han er nysgjerrig på hvordan det går med en skadd kollega. Ved ankomst på skipsterminalen, etter at et par tusen japanske turister har blitt vinket inn på turbussene, så ser jeg flere kjente fjes. Hender trykkes og veteranklemmer utveksles.
Med ett er jeg hjemme igjen på et vis. Tilbake i stammen. En del av kroppen er på full beredskap og skanner omgivelsene, en annen koser seg med gjensynet. Nye fjes dukker også opp. Med ett føler jeg meg hel igjen, selv om det er utfordrende. Jeg svetter men jeg smiler.

Seminaret og turen gir meg energi selv om det også tapper meg kraftig. Presentasjoner av forskjellige sider av veteranaspektet gjør at jeg er i gang med diskusjoner og presiseringer. Dette kan jeg. Veteraner kan jeg. Stammetilhørigheten er enorm. Jeg blir også rørt når jeg ser at flere genuint mener at det var godt at jeg klarte å komme. Jeg deler også på Facebook og får utrolig mange klapp på skuldra.
Over festmiddagen om kvelden, den fasen jeg trodde jeg skulle slite med å snakke om noe interessant, så får jeg utrolig mange spørsmål om skaden. Hvordan den fortoner seg. Hvordan hverdagen min er. Jeg svarer etter beste evne og føler at omgivelsene er oppriktig interessert i tilstanden min. En krevende men utrolig hyggelig dag kommer etterhvert til ende og jeg karrer meg opp på niende dekk hvor jeg har lugaren min.

Dagen for å entre Danmarks hovedstad kommer til slutt. Jeg har sovet 11 timer. Det krever ekstreme mengder med energi bare for at jeg skal få litt i livets batterier. Jeg er veldig spent på dette.
Etter å ha ”svømt” av skipet ned gjennom en ”kanal” av japanske turister så velger jeg å vente på kolleger nede ved opplastningsplassen for taxier og shuttlebusser. Det å dra inn til den folketunge byen alene er et sjansespill for meg. Så jeg hiver meg med på en en taxi ned til Rådhusplassen, og vi tar oss til fots herfra. Kroppen er i høyeste beredskap nede i gågaten mot Nyhavn. Jeg kjenner kvalmen komme. Jeg skanner samtidig som jeg forsøker å ha en rolig samtale med kolleger. En av dem spør hvordan jeg opplever det akkurat nå. Svaret er nok usammenhengende og stotrende. Den som spør skjønner nok hvorfor der blikket mitt flakker til venstre og høyre, med svettedråpene på overleppa. Det kan se ut som at det forstås etterhvert at Roger sliter, for gruppen bryter av til venstre og inn på et stille torg med en restaurant. Der slipper jeg skuldrene ned. Og der blir de til en eller annen gravemaskinsjåfør smeller skuffa i brosteinene i den sydlige enden av torvet. For meg så høres det ut som artilleri, og skuldrene er tilbake, ett sted rundt ørene, inntil jeg forstår hva det egentlig var det jeg hørte. Etterhvert blir stemningen god. København har kommet litt mer i takt med en skadde veteran fra Norge.
Vel ombord igjen så er det å hvile ytterligere før programmert tjeneste.
Kvelden kommer og igjen opplever jeg fortsatt en stor interesse for PTSD. Og jeg forklarer så godt jeg kan. Samtidig så er det så mye folk i middagsområdet at jeg kjenner på utmattelse og personlig beredskap igjen. Etter at desserten behørig er postet i ansiktet så trekker jeg meg tilbake på lugar og drar nye 11 timer med søvn.

På toget hjem etter ankomst Oslo så er jeg veldig stresset. Men jeg kjenner samtidig på at dette var godt. For en stakket stund var jeg tilbake på den berømmelige hesten. Ble sett, ble hørt, kom med kvalifiserte innspill og ikke minst var sammen med likemenn og -kvinner. For en herlig følelse. Måtte den være god og ikke skape et enormt vakuum i ettertid. En vakker dag er jeg kanskje tilbake igjen på den?
Men så langt har jeg lukket  et kapittel til. Jeg har finally end of mission and mission accomplished!






Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...