fredag 8. september 2017

Kampen mot demonene


Det smeller. Jeg skvetter. Artilleri? Neppe. Jeg er i Kvadraturen i Oslo sentrum. Nei, det er ikke artilleri denne gangen heller. Kun mursteiner som kastes ned i en trakt, som smeller mot stålbunnen i den blå avfallscontaineren som dekker fortauet og vel så det. Allikevel er kroppen i høyeste beredskap. Jeg forsøker å la være å snu hodet i raske vendinger, men blikket flakker allikevel. Prøver å løse opp de knyttede nevene. Forsøker å se normal ut. Ikke for de rundt meg, men for meg selv. Prøver gang på gang. Å bli normal. Uten at jeg vet hva det er egentlig. Jeg er så lei. Så tom. Allerede før jeg startet på turen til Oslo for noen timer siden, så var jeg helt tom. Uten at jeg har gjort noe for å slite meg ut. Jeg er bare tom.  Gjennom 11 urolige timer søvn har ikke kroppen tilført batteriene mine noe nevneverdig.
Det smeller igjen. Jeg skvetter like mye den andre gangen også, selv om jeg nå har skjønt at det er murstein. Det vil si, den bevisste delen av meg har skjønt det. Men den delen som jobber med å beskytte meg stritter like mye imot. Jeg øker farten der jeg går. Forsøker å komme meg inn i Kongens Gate 3 før mursteinene igjen er i fritt fall og treffer containerdekket.
For i dag er det styremøte i Veteranforbundet SIOPS. Jeg unnlot å komme på møtene i mange måneder. Men nå presser jeg meg ned til maurtuen Oslo en gang sånn cirka annenhver måned. Jeg har bestemt meg for å ta opp kampen mot PTSD, en. Jeg vinner den nok ikke, men den skal i alle fall ikke kontrollere livet mitt helt. Jeg kan ikke sitte midt i jordbrukslandskapet i Solør hele tiden resten av livet. Selv om jeg har det utrolig godt der, så er jeg ikke ferdig med å oppleve andre ting og steder. Så jeg må tøye den berømmelige strikken som per i dag er altfor stram. Jeg må tilføre samfunnet noe. Som det å sitte i et styre i en interesseorganisasjon som skal bidra til å skape en bedre hverdag for skadde veteraner fra krig og konflikt.
Etter nesten 3 timer rundt møtebordet i konstruktive samtaler så er jeg ennå mer på minussiden hva energi angår. Jeg er stresset idet jeg sier adjø til styret og sekretariatet og haster ut i Kvadraturen igjen, mot sentralstasjonen for å rekke et tog. Denne gangen velger jeg ytterkanten av den som grenser mot Akershus Festning. På tross av det så kjenner jeg at kroppen er i alarmberedskap. Skvetter til hvis noen blir høyrøstet eller komme for nære. Jeg forsøker å trekke meg selv inn i nuet og inne meg om at jeg er i Oslo by, i mitt eget fredelige land. Det hjelper litt, kroppen senker guarden rett under alarmberedskap.
Jeg strener etterhvert inn på Oslo S. Ned på Spor 11 og ombord i en relativt fullpakket vogn på toget til Kongsvinger. Jeg er så utmattet at jeg kjenner at jeg nærmer meg kollaps. Men i et hjørne bakerst i vognen finner jeg et sete og en slags ro. Ihvertfall litt.
Vel hjemme på gården starter en urolig natt. Kroppen har ennå ikke falt til ro, og jeg føler jeg må ri en okse av mareritt gjennom natten,. Og når dagen gryr så er jeg så trett at jeg ikke får til noen ting. Ikke engang det å sove.
Sånn går dagene. De små skrittene er ofte ikke merkbare i det hele tatt. Det å gjøre det som faller naturlig for en rekke andre, drar energi ut av meg i dagesvis etterpå. Men det å gi opp livet er ingen opsjon. Selv ikke i den mørkeste time så har jeg tenkt på det. Jeg skal fortsette å slåss mot de demonene som kommer inn i livet mitt. De skal bekjempes alle som en. Alternativet er helt uaktuelt. Jeg har ikke tenkt å ta noen form for medisin og legge meg tilbake med halvåpen munn, medisinsk lobotomert. Da har jeg tapt. For meg så handler ikke bare kampen om å bekjempe eller påføre motstanderen vår vilje, men faktisk å komme fra slagfeltet med æren i behold overfor meg selv. Jeg har fått en overbelastning og den skal jeg lære meg å leve med. Jeg skal i alle fall aldri slippe tanken på det. Men ingen har sagt at det skal være lett. Kanskje jeg en vakker dag går forbi et sted hvor det regner mursteiner uten at jeg reagerer?
Jeg skylder menneskene rundt meg også dette. De som ivaretar meg. Angela, samboeren min, bærer navnet sitt med rette. Hun er fantastisk. Hun rir stormene av, de gangene de kommer. Hun er en helt spesiell støpning. Hun er uredd, sterk og besluttsom. Hun hadde fortsatt vært den perfekte offiser i Forsvaret, et sted hun tidligere har bakgrunn fra. She is a true warrior and she will never give up! And I am fortuned having her! What else is the best weapon against demons?



"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...