fredag 29. september 2017

Bortenfor vulkanskyen



Det at vi skulle gifte oss på Island ble bestemt lenge før mitt gigantiske mageplask med påfølgende PTSD – diagnose. Jeg kjente etterhvert veldig på at det hadde vært mer komfortabelt å gifte seg i en liten kirke i en isolert bygd på Hedmarken. Men tjenester og varer var bestilt, folk rundt oss hadde allerede begynt å bestille reisene sine. Forventningene var skyhøye.
Island var en drøm. Det å gifte seg i kirken som stod på gården til dikterhøvdingen Egill Skallagrimsson var et mål vi hadde, ved siden av å bli fotografert i sagaøyas natur. Men for meg ble dette prosjektet en mørk klam sky. Hvordan skulle jeg takle alt? Hvordan skulle jeg klare å reise dit? Ta meg frem i folkemengder?
Jeg slet også med å holde fokus på alle forberedelsene. Alt som skulle ordnes og koordineres. Selv om islendingene har felles forfedre med oss så er det annet land og vi må forholde oss til deres byråkrati. Jeg kjente at det knøt seg. Men Angela stod støtt ved roret og fikk halt mange ting i land i en ellers så hektisk hverdag med arbeid og andre oppgaver. Uten henne hadde ikke dette eventyret blitt en realitet!
En vakker høstdag, rett over midten av september slentrer jeg mot en av gatene på Gardermoen, godt regulert mentalt av en såkalt Sobril. Jeg er ikke veldig tilhenger av å bli medisinsk lobotomert, men skjønte at det måtte til. Angela foreslo den for å ta toppen av panikk hvis den skulle komme der jeg fløt i en elv av reisende som skulle samme vegen. Eller den motsatte. Jeg kjente på likegyldigheten. På mange vis var jeg nedjustert til bagasje og måtte pent følge min kommende hustru frem til boarding.
Noen minutter tidligere ble jeg tilbudt rullestol og en egen inngang gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg takket nei til å bli rullet men satte pris på å slippe å stå i kø. Jeg slapp også innenfor på gaten, noe som var befriende der jeg stod og spurte meg selv om hvor jeg faktisk var nå der jeg stod og glippet med øynene mens jeg leste "Icelandair" på sidne av flyskroget i enden av landgangstunnelen. Eller het hva det nå het. 
Vi ankom vulkanøya noen dager før bryllupet. Ting måtte ordnes. Min evne til å ta meg frem i hovedstaden Reykjavik var bortimot lik null, så Angela foreslo at jeg skulle slå følge med min kommende svigerfar og saumfare muséer og utstillinger. Jeg var ikke vanskelig å be. Et besøk på Snorre Sturlasson sitt hjemsted Reykholt, med påfølgende vikingesenter, maritimt museum og hvalutstilling gjorde at jeg klarte å vri fokuset vekk fra byens larm og andre administrative gjøremål. Det gjorde meg godt.
Etter en fantastisk seremoni i den lille kirken på Borg, hvor stemningen var salig inne i den lille kirken mens vinden herjet med greiner og løv på utsiden, så var vi samlet til middag nede i Reykjavik. Jeg satt til bords med mine nærmeste, holdt tale og hørte andres flotte taler og skåler. Alt dette skjedde på en restaurant nede i hovedstadens sentrum. Fra det private rommet vi hadde leid i andre etasje så kjente jeg på larmen fra gaten nedenfor. På at jeg ikke hadde kontroll. Men jeg jobbet knallhardt med å ha fokuset innover mot de gode ting.
Når det endelig var stengetid skulle vi samles i en leilighet vi hadde leid for anledningen. Siden vi var mange og regnet øste ned, valgte jeg å gå de 10 minuttene det tok, mens de andre valgte å vente på bil. I full gallauniform, med sabel og medaljer, satte jeg av gårde. Jeg angret etter noen titalls meter. Kom jeg til å takle fulle folk i gatene? Eventuelle slengbemerkninger om uniformen min? Jeg siktet meg inn mot sidegatene. Men det var vanskelig å gå helt klar av folk.
Mine fordommer ble virkelig gjort til skamme. Tre ganger på de ti minuttene turen varte ble jeg stoppet av folk som beundret uniformen. Som spurte om hvilken forsvarsgren jeg tilhørte. Om hvor jeg hadde fått medaljene. Jeg kjente gleden steg og panikken la seg noe. Jeg kjente jeg også ble rørt og stolt. Noen uker i forkant av denne turen satt jeg og lurte lenge på om jeg var verdig å bære denne uniformen og mine medaljer mer. Men jeg skjønte det helt klart da. Dette er alt jeg har og alt jeg er av profesjonen min! Skadene har jeg fått etter å tjene konge og fedreland. Og selv om jeg er skadet så kommer jeg til å tørne til igjen hvis det blir krevet. Selv om jeg ikke nødvendigvis evner så mye nå.

Jeg er glad for å være hjemme igjen. Nå skal medaljene og sabelen opp på vegg og i monter. Selv om det kan ta lang tid før jeg er ute av denne tilstanden, så må jeg ikke miste retningen. Minne meg selv på om at dette er en skade jeg har fått fra konflikt og krig. Være stolt!
Jeg er også glad for at sidekvinnen i mitt liv nå er gift med meg. Vi tar hverandre i hånden og fortsetter marsjen gjennom livet som noen ganger fortoner seg som en jungel, andre ganger som en ørken. Men også ofte har fine stunder. De må tas vare på!

Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...