mandag 21. august 2017

Seilas og omsorg



Solen ligger godt gjemt bak skyene der jeg vandrer ned i sentrum av byen Arendal. Det har stort sett regnet på hele togturen fra Kongsvinger. Jeg har stort sett sittet ved togvinduet og sett på en noe mer perifér del av verden som jeg vanligvis ikke vanker i mer. Den er like vakker som den pleide å være, ihvertfall langs toglinjene. Skoger og sjøer, små hyggelige togstasjoner som er ute av drift for lengst skaper en indre ro for en NSB-turist.
Nå var jeg på vei inn i folkehavet som utgjør Arendalsuka. Her myldrer det av politikere og broilere pluss deres publikum.  Politiske-, teknologiske-  og interesseorganisasjoner har tatt stand under små partytelt og snakker varmt om sine kampsaker. Innimellom nøyer de seg med å dele ut brosjyrer til de som kan være interessert. På kaféer, på båter som ligger langs kaiene, i restauranter holdes det foredrag om samfunnets mange forbedringsområder. Men det bruker ikke jeg mye tid på. For meg er det å finne veien gjennom folkemylderet og komme meg frem til kaia der skonnerten ”Svanen”, som skal ta meg ut på årets veteranseilas, ligger til kai.
Til slutt finner jeg den. Men denne gangen er den fortøyd mellom skoleskipet ”Sørlandet” og seilskipet S/S ”Vega”. Det er trangt i Arendal Havn for her ligger båtene tettpakket. Så den første delen av de fem dagene jeg skal tilbringe på seilasen blir å regnes som et liv i et vepsebol. Mottakelser og tilstelninger på begge de to tilstøtende skipene, pluss våre egne arrangementer, gjør at oppholdet i Arendal blir svært krevende for meg. Men det er allikevel en blandet opplevelse. For det er utrolig godt å se igjen veteranvenner og tidligere kolleger både fra operasjonene i utlandet og fra veteranseilasen i fjor. Og ikke minst bli kjent med nye.
På den tredje dagen kjenner jeg lettelsen komme. Etterhvert som Arendal forsvinner i horisonten så roer kroppen seg noe ned, men jeg har allikevel kommet ut av dens rytme. På skonnerten er det bare ett sted å trekke seg tilbake og det er på banjeren. Og der er det naturlig nok trafikk hele tiden, når inntil 20 veteranbeboere frekventerer den. For meg med utmattelsessyndromet som en del av PTSD så begynner jeg å kjenne på en enorm slitasje, i og med at jeg har små sjanser for å trekke meg tilbake for å hvile på et sted med fred og ro. Kroppens batterier er tomme nesten hele tiden, og jeg må kjempe meg gjennom seilasens gjøremål. Nettene er bortimot søvnløse og tretthetens glass har runnet over for lengst. Magen er helt ubrukelig. For det er der angsten sitter og ruger. Jeg kjenner at lengselen etter heimen og roen i Solør stiger. Kroppen jobber også med folketettheten ombord, selv om jeg er blant venner hele veien.
Oppover kysten stopper vi i Risør og Stavern. Shantykor bringer stemning ombord på skuta i sørlandsbyen. Omvisning på det for lengst nedlagte verftet Fredriksvern i Stavern gir meg også litt energi, men jeg har nok allerede kommet godt på hælene hva opplading angår. Flere av de andre veteranene med samme lidelse har mønstret av fordi de ikke har mer å gi. Jeg teller på de samme knappene, men velger å holde ut fordi det å klare å krysse målstreken gir meg en følelse av mestring.
Den siste natten ved kai i Oslo er det lagt opp til en aften med visesang på banjeren. Jeg er nå så tom og utkjørt at jeg varsler artistene, som er blant veteranene og fra mannskapet på skuta, om at jeg vil gjerne lytte på musikk, men at jeg må legge meg i køya å gjøre det. Noen timer senere så er jeg så knekt og desperat på ro og hvile at jeg varsler om at jeg kommer til å forlate skuta. Den berømmelige veggen er nådd. Jeg står helt på kanten mentalt.
Da skjer det som jeg ofte opplevde når jeg var blant soldatbrødre. Omsorg og ivaretakelse. De andre insisterte på at jeg ble igjen og at de skulle kutte aftenen omgående. Jeg understreket at jeg ikke ville være noen stemningsbrems og siden jeg var musiker selv så synes jeg dette var et utrolig fint tiltak.  Men de var alle enige. Jeg opplevde en form for omsorg som jeg synes var fantastisk og rørende. Jeg hadde også dekksvakt den natten, som en god veteranvenn tok over på eget initiativ uten å mukke.
Selv om det var dårlig med søvn den siste natten så fikk jeg i alle fall ladet litt på livets batterier.
Veteranseilasen 2017 var en opplevelse for meg på godt og vondt. Den omsorgen som ble gitt når det stod på som verst er unik og den minner meg om at soldater flest, som senere blir veteraner, tar vare på hverandre, og at det er det som gjorde at vi lykkes da som vi lykkes nå. Semper Fi! (always faithful)


"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...