søndag 6. august 2017

Hun som slåss med meg, for meg og mot meg

Blogginnlegg av Angela Claire Bjorøy

De av dere som har lest blogginleggene til Roger vet at han har fått en PTSD diagnose og er under behandling for dette ved DPS Elverum, men veien dit har ikke vært en selvfølge. Det siste blogginnlegget mitt, ”Soldaten min kom hjem, SKADET”, avsluttet med at jeg hadde en sterk følelse av at noe ikke stemte med Roger. Det var sommeren 2015, jeg ønsket ikke å innse det helt men skjønte vel at han var blitt skadet. 
Så hvorfor tok det over 18 måneder fra da jeg skjønte noe ikke stemte til Roger begynte med behandlingen sin ved DPSen i Elverum? Er det ikke slik at soldatene våre får oppfølging når de kommer hjem? Det er ingen som har sagt at livet ikke bare skal være enkelt har jeg ofte blitt fortalt og tro meg jeg er den første som skal skrive under på det. Det stemmer godt i forhold til dette, for veien fram til Rogers diagnose har vært som en ekstra lang utmarsj gjennom meget ulendt terreng.

Asylsøkere til besvær

Så la meg igjen ta dere med tilbake til høsten 2015. Roger har begynt på jobb på Rena, han pendler så jeg ser han bare i helgene. Vel, det vil si dette varer bare i fire uker, for samtidig som at han er der har asylsøkerstrømmen over Norges grenser eksplodert i omfang. På nyhetene hører vi hver dag om alle som drukner i Middelhavet, det er bilder på TV, en og i avisene av døde kropper som vaskes opp på strendene i Italia og Hellas. Og mens dette pågår øker Norge sin beredskap om enn noe sent, og UDI søker støtte fra Forsvaret til blant annet logistikk. Så da forespørselen kom til Roger om han var villig til å stille opp på kort varsel, så var vel det å svare nei ikke i tankene hans engang.
Vi flyttet begge to til Kirkenes på under en ukes varsel for å gjøre hver vår bit. Med det jeg vet i dag så ser jeg at Roger aldri burde ha vært der, men det var jo ingen andre en meg på det tidspunktet som hørte varselbjellene ringe. Roger var daglig eksponert til et høyt stressnivå, med mennesker i omgivelsene som snakket arabisk, pashto, dari. I tillegg til mange usikre, sinte, hissige og frustrerte asylsøkere som ikke kunne annet en morsmålene sine. Høsten ble til vinter vi hadde lange dager på jobben, men jeg kunne se Roger slet, humøret hans var ustabilt, han var sliten hele tiden. Han begynte å bli glemsk og tilbaketrukket. Oktober ble til november, november til desember og før vi visste ordet av det var vi kommet til slutten av januar 2016, julen hadde kommet og gått uten at vi merket noe vesentlig av det utenom at Roger var sliten og sov mye, han hadde ikke lyst å gjøre noe sammen andre. Vi deltok på juleavslutningen, men dro før middagen var ferdig, fordi han følte seg uvel i folkemengder.

Det strammer seg virkelig til

I januar 2016, dro vi til Oslo, Roger hadde fått Meritorious Service Medal for sin tjeneste i Afghanistan av amerikanerne, og han skulle få den tildelt ved den amerikanske ambassaden. Reisen dit ble stressende, jeg trodde, les håpet, at det var på grunn av at flyet var forsinket og at Roger kjente på stress av at vi kanskje kom for sent til medaljeseremonien, men da vi skulle tilbake til Kirkenes trodde jeg knapt at Roger skulle komme seg på flyet. Han var dårlig og jeg fikk flashback til sommeren og turen vår til London, som ble en stor katastrofe! (beskrevet i mitt forrige blogginnlegg) 
Roger og jeg snakket om at han ikke hadde det bra, men siden vi skulle på ”Etterlanding”, en samling hvor soldatene og deres pårørende blir samlet en stund etter hjemkomst, som Forsvarets psykologer fra Stressmestringsteamet stiller på, valgte jeg å ha is i magen og tillit til at han kom til å få hjelp. Jeg ba selv om å få muligheten til å få snakke med en av psykologene for jeg ønsket å sette fokus på at Roger ikke hadde det bra, at noen måtte hjelpe han, men det var det ikke tid til. Flyturer, flyplasser, Oslo S og folkemengder var nå begynt å bli et mareritt. Heldigvis er Kirkenes bare et lite sted, men Roger klarte ikke engang å dra inn til sentrum. Jeg skal innrømme jeg følte meg utrolig frustrert og alene, så ingen andre at noe var forferdelig galt!? Hvor var det blitt av min Roger og hvem var denne mannen som nå var i kroppen hans! 
Roger begynner igjen å slite med diaré, magesmerter. Han sier det trykker i brystet, jeg begynner å bli virkelig bekymret for han. Så en fredag ettermiddag kommer jeg hjem, Roger har ikke vært på jobb den dagen. Han sitter i lenestolen jeg prøver å snakke med han men får ikke kontakt, han er askegrå i ansiktet og har et fraværende blikk. Han sier etter en stund at han har sterke magesmerter, at han ikke ønsker mat, men vil bare være i fred. Vel, hva kan jeg si? Der og da bestemte jeg vi skulle til legen og det skulle ikke vente til mandag, jeg ringte legevakten fikk time og fortalte Roger at vi skulle til legen NÅ! 

Legen som fikk hakeslepp

Vi var utrolig heldig med den legen som tok imot oss på legevakten, for han reagerte ikke på at jeg ba om å få bli med inn når han skulle undersøke Roger. Han kunne vel se frykten og alvoret i ansiktet mitt. Roger forteller om magesmerter og brystsmerter, jeg skyter inn at han har slitt med dette siden før han kom hjem fra Afghanistan. Jeg ser at legen reagerer på det jeg forteller, han sier at han ønsker at VI skal komme til legetime på mandag morgen klokken 0830. Den lettelsen jeg kjente da er ubeskrivelig, endelig ser noen andre hva jeg har sett i over seks måneder. 
Etter legetimen den mandagen visste jeg ikke om jeg skulle juble eller gråte, jeg kunne se at legen tok dette alvorlig. Roger beskrev hva han hadde vært med på og vitne til i løpet av tjenestetiden sin ute. Jeg kunne se at legen ble til tider sjokkert. Han stoppet å notere og bare så på Roger med store øyne. Da timen var ferdig var han veldig tydelig på at han kom til å sende en henvisning til Psykiatrisk avdeling på Finnmarksykehuset. Fra da gikk ting ganske hurtig og utredningen ble påbegynt. Det kom ikke som noe sjokk for meg, selv om Roger ikke helt var klar for å erkjenne det selv den dagen i april da han fikk diagnosen PTSD. Endelig skulle han få hjelp. Roger hadde fått beordring til Terningmoen ble det bestemt at han skulle få behandlingen sin i Elverum etter vi var på plass der. Men den gang ei! 

"Ingen PTSD!"

Roger tar kontakt med Stressmestringsteamet til Forsvaret, forteller om henvisningen han har fra Kirkenes og den diagnosen de har stilt. Han ringer meg glad og lettet, han har ikke PTSD, det har han fått konstatert fra en av Forsvarets psykologer som har snakket med han på telefon. Han trengte ikke komme inn til utredning engang. Jeg kjente verden rase rundt meg, ikke at jeg ønsker at Roger skal ha PTSD, men jeg ser han trenger hjelp, jeg ser han sliter og vi var så nære så utrolig nære, jeg kan ikke skrive hva jeg hadde mest lyst til å si til den psykologen men jeg kan garantere at det var ikke pene ord jeg tenkte der og da. Jeg skal også innrømme jeg gråt den kvelden, jeg var absolutt ikke glad og lettet. For det var jeg som måtte leve med humørsvingningene til Roger og raseriutbruddene hans kom oftere og oftere. Vi hadde vært på ferie i Hellas, og reisen sto for meg som nok et mareritt, det gjorde også flere av utfluktene vi hadde, jeg får ikke til å beskrive hvor vondt det er å stå ved siden av å se den du elsker bryte sammen. 

Marerittet fortsetter

Sommeren 2016 kommer og går, det gjør høsten også, Roger er nå på Terningmoen, mens jeg skal jobbe ut november i Kirkenes så jeg pendler. Jeg ser Roger er sliten, humørsvingningene hans har ikke blitt noe bedre, aggresjonen hans skremmer meg. Jeg må få poengtere han har ALDRI slått meg men han slår knyttneven i benken og i veggen slik at han får store blåmerker, og det som er mest skremmende er at han ikke husker hendelsene selv etterpå! Jeg føler meg fullstendig maktesløs, hvor kan jeg snu meg for å få hjelp til han!? Ser ingen andre at han sliter, ser ingen andre at noe er fullstendig galt! Jeg har ikke tall på antall netter jeg har grått av frustrasjon, for hvem skal jeg gå til når STRESSMESTRINGSTEAMET avviser at Roger har et problem?? Skal ikke Forsvaret ta vare på soldatene sine? Jeg hører jo taler med store ord, men hvor er handlingene?
November blir til desember, vi har kjøpt hus og flytter inn. Igjen kjenner jeg på gleden over at vi er sammen, men sorgen over å se at Roger sliter. Han fungerer dårligere og dårligere, vi kan glemme å dra inn til den planlagte juleshoppingen til Hamar, den gjør jeg selv på Charlottenberg.
Juleaften 2016 vil alltid være spesiell for den dagen forlovet vi oss, vi satte også bryllupsdato 24.06.2017. (De som kjenner oss vet at den datoen er blitt forskjøvet grunnet Rogers PTSD) 

Tilbake til start

Første nyttårsdag 2017 vil også være en dag jeg sent vil glemme, Roger hadde hatt noen vanskelige dager på grunn av smell fra fyrverkeri, og utpå dagen første nyttårsdag er det noen som begynner å skyte opp nok en salve, Roger mister helt beherskelsen og kaster det han har i hendene så det smeller i veggen rett ved siden av der jeg står. Jeg holder meg helt rolig, rører ikke på meg, bare venter til han igjen blir roligere, for jeg vet med meg selv at nå mestrer jeg ikke dette lenger. Vi må ha hjelp! Igjen blir løsningen legevakten. 
Roger blir sykemeldt 100% fra den 2 januar og endelig skal han få den hjelpen han så sårt trenger. Den andre uken i januar begynner utredningen hans ved DPS Elverum og igjen får han konstatert diagnosen PTSD!! Veien tilbake til en tilnærmet normal tilværelse kommer til å være lang og den kjennes ut som en berg og dal bane, men jeg skal innrømme at midt i alt kjenner jeg på lettelse jeg er ikke alene i verden om å se at Roger sliter.

Kjærlighet i alt

Jeg vil avslutte med å si, jeg har ikke tenkt tanken på å gå fra Roger. Min soldat kom hjem skadet fra krigen, og for meg er det helt ubetydelig hvilke skader han har fått. Jeg elsker han like høyt og jeg kommer ikke til å vike fra hans side mens han kjemper mot sine demoner, tilbake til resten av verden.



"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...