mandag 14. august 2017

Seier


For noen måneder siden ble jeg spurt om å holde en minikonsert på et veterantreff på Forsvarets Veteransenter på Bæreia. Denne gangen var det motorsyklistene blant dem som skulle treffes. Jeg sa ja til det, men måtte flagge et forbehold. For dagsformen måtte være der, ellers kan det gå dårlig.
Spent var jeg selv også. Det har vært en tung tid i sommer, men jeg har prøvd hele tiden å fokusere på de fremgangene jeg har og ikke de som går i motsatt retning. Det er ikke lett, som oftest mislykkes jeg med det, men jeg kan ikke slutte å prøve.

Dagen kom for å dra til Bæreia. Det hanglet og gikk til jeg hadde lastet opp musikkutstyret i bilen. Så kjente jeg på motløsheten. Jeg følte på at jeg skulle inn i folkemengder, selv om alle disse var mine søstre og brødre. Jeg foreslo at jeg droppet det, men Angela var tydelig:
”Hvis du dropper dette så kommer det til å være mye verre etterpå. Da er det et nytt stort nederlag. Og dette har du gledet deg til!”
Jeg smakte på ordene. Hun var ikke nådig. Men hun hadde jo rett. Nå måtte jeg bite tenna sammen. Og komme meg til veteransenteret.
Noen timer senere var vi på plass. Jeg ble hedret av ledelsen fordi jeg klarte å komme meg opp dit. Det var en god følelse å vite at andre forstod at det som er selvfølgelig for noen ikke er så selvfølgelig for noen av oss andre.
Jeg spilte musikk fra albumet mitt. I tillegg spilte jeg noen nye. Alle relevant til temaet veteran. Mange kom til meg etterpå og takket meg for sterke ord og fin musikk. Sangen som er dedikert til min mor (”Mama”) rev i mange hjerter. Det var en del som ikke hadde tenkt på at en deployering av unge døtre og sønner gjorde vondt hos deres mødre. Og fulgte dem et langt liv senere.
Etter konserten ble jeg hedret av sjefen for Veteransenteret med et signert og nummerert bilde som gis til de som gjør en formidabel innsats for veteranene. Denne gangen fordi jeg blogger og dermed fronter de som er psykisk skadde etter å ha vært i militære operasjoner, i krigs- og konfliktområder. Jeg ble satt ut og rørt av dette. Jeg er jo bare en stemme. Men forstår at jeg snakker for mange. Og bildet er allerede på hedersplass i stua.
Det ble en fantastisk aften på Bæreia. Utrolig godt å sitte blant veteranbrødre og –søstre og mimre om tiden en var ute. Jeg slo fast at det er mange av dem som er blant dem som sliter psykisk etter sine misjoner. Det var godt å snakke med dem også. Med de som har vært i det.
For meg var denne dagen, som kunne vært et nytt nederlag, en stor seier. For meg var dette noe jeg utrettet. Noe jeg lykkes med.
Når jeg setter meg bak keyboardene mine så kommer jeg inn i et kraftfelt som jeg har sittet i siden jeg begynte å spille som ung gutt. Der er jeg alltid hjemme. Der lager jeg musikken min. Eller fremfører den.  Keyboardene mine har også vært med meg på flere av deployeringene. Til Libanon, Kosovo og Makedonia. I Irak lånte jeg et orgel som stod i Saddams palass og begynte på  produksjonen ”Rolling The Dice” som handler om hvem som velger ut hvem som skal leve og hvem som skal dø. I Afghanistan lånte jeg et el-piano i perioder som stod i kapellet inne på basen i Kabul. Kun for å få kraftfeltet opp igjen. Tryggheten. For en stakket stund innimllom.

Om én dag begynner klatringen til neste høyde. Eller mot neste bølge. Da drar jeg til Arendal og mønstrer på ”Veteranseilas 2017 – sammen for skadde veteraner” og blir med den flotte skuta S/S Svanen de siste fem dagene før den har ”end of mission” i Oslo. Jeg grugleder meg. For hvordan blir togreisen? Og hvordan går det å ta seg inn i Arendal under Arendals-dagene, som er et komplett kaos av mennesker i alle retninger? Det vil tiden vise. Situasjonsrapport kommer senere!

Stay safe and great!

Til bry for andre

Jeg leste en kronikk av Mahmoud Farahmand i Nettavisen i dag 11 mai 2018, hvor han forteller om en soldatkamerat som tok livet sitt. Soldate...