mandag 10. juli 2017

Var det verdt det?



Min PTSD relateres til operasjoner i to land som ikke har noe direkte med Norge å gjøre. Natooperasjonene i Afghanistan og Irak var og er gjenoppbygging og trening. Mine kolleger og jeg øste av vår kompetanse innenfor fagfeltene vi er eksperter på. Etter å ha kjørt det gjennom et kulturfilter, vel å merke, for i så måte er vi milevis fra hverandre.
Menneskene i disse to krigsherjede landene har ikke mye til felles, men begge har et samfunnssystem som ligner på vårt eget føydalsystem i middelalderen. De er nemlig lojale til en klanhøvding eller krigsherre (vi hadde småkonger, jarler og husmenn). Derfor er det vanskelig å snu dette til at de skal ha lojaliteten til en president og hans regjering. De fleste har verken  sett ham eller hørt ham. Dette gjelder spesielt for Afghanistan, hvor 2/3 av 30 millioner mennesker er uten strøm. Det skal ikke mye innlevelse til å forstå at de praktisk talt sitter i et digitalt mørke, hvor hovedinnsatsen i stort består i å overleve hver dag og hvor hovedgeskjeften i altfor stor grad er dyrking av opium.

Men var innsatsen vår i disse landene verdt det? Var vårt nærvær nyttig nok til å si at det var verdt å dø for eller blir skadd for? Være preget resten av ens liv etter å ha vært i disse krigsmiljøene, sett, hørt og opplevd ting som etser seg i sinnet og rir en hver dag? Er det soldatens pris? Noe som noen av oss må gå gjennom resten av livet og betale?
Jeg tenker at det var det jeg måtte betale for å være med på de råeste oppdragene jeg kunne forestille meg i denne verden. For meg var det ikke nok å svipe i front gjennom norsk furuskog mens jeg brølte kommandoer, hvor jeg enten tok ladegrep for hver rødfis som smalt, eller bare sa ”bang bang” når de grønne ammunisjonsplastkassene var tomme. Det var ikke nok å ligge i en telt kneppet av fem eller syv teltduker gjennomvåt, utslitt og skjelvende av kulde under en vinterfjellmarsj i et flankeangrep i Indre Troms. Det var i aller høyeste grad en nødvendig og utfordrende tjeneste, og det å etablere forsvaret vårt etablerte livsvarige vennskap og brorskap, samtidig som det ga kompetanse. Mellom slagene drakk vi sammen. Eller forberedte oss til oppholdende strid, angrep eller forsvar.
Men alt var i påvente av krigen som ikke har nådd våre bredder eller fjellheimer ennå. Heldigvis. Dog synes jeg det var noe som manglet. Jeg jaktet på det å utøve en forskjell.
Jeg dro første gang ut i 1984. Rett fra kompani B i Andre bataljon. Rett fra Mauken skytefelt og Blåtind, ned til samtrening før ferden gikk til Libanon. Det var flere som stusset på hvorfor jeg skulle ned der og ”plukke søppel”. Det var offiserer som åpenbart var barn av sin tid, og FN-tjeneste i et land bak mange hauger og horisonter var en lite sexy tjeneste. Det var derimot Infanteriets utdanningsprogram. Noe jeg ikke kunne begripe. Så jeg reiste. Og reisen skulle bestå av mange krysninger av den norske grense. For det var ikke bare Libanon som trengte et militært nærvær av en organisasjon eller en allianse.
Etter 10 perioder i forskjellige operasjoner i flere verdenshjørner så er jeg allikevel fornøyd. Overbelastet men fornøyd. Merket for livet, med mange utfordringer i hverdagen. Men jeg kunne aldri vært det foruten. Er ikke det rart? Ikke for oss soldater som har vært med på det.
 Og tro det eller ei, de fleste av dem som mente at dette var å plukke søppel, kom etter. For tidene de endres, som vi vet godt alle sammen.

For meg så er dette først og fremst å ta krigen bak en horisont, langt vekk fra fjord og fjell. Mens jeg og mine likesinnede deltar i disse, enten vi sloss eller leder, eller for den slags skyld mentorerer og rådgir, så kan våre landsmenn sitte og se ferjer, tog og strikking minutt for minutt. Eller trollpikker som faller og skal reises. Med ”tean i tanga”, DAB med ”Reiseradioen” på og slumre i vannkanten mens måkene skriker, på hytta eller under en gigantisk parasoll med en sangria i neven. Konsentrere seg om å skjelle ut Miljøpartiet De Grønne for å kaste ut bilen av rikshovedstaden mens de smiler fra øre til øre. Eller banne over det meste. Innvandringspolitikk på avveie og veier som ikke blir utbedret.
Og når jeg først bidrar i disse krigene, så er det også der vi naturlig nok faller eller blir skadd. Dessverre. Det eneste jeg da krever er at jeg og mine medsoldater blir anerkjent for det. Ikke bare deltagelsen men også skaden. At samfunnet setter seg inn i krigens pris og dets iboende faenskap. At man ser gevinsten av det vi gjør. Ikke bare stiller spørsmål med halvåpen munn: ”Jøss, hvorfor gidder du det der?” Eller tviler på om vi virkelig var i krig. Men det kan jeg skrive under på at vi var. Følge oss opp når vi trenger det. For det er i stor grad anerkjennelse!
Så neste gang du sitter der og slumrer med en pocket fra Jo Nesbø så send en liten tanke til den som faktisk gjør en innsats et annet sted for at du skal leve i en relativt sikker verden. Send også en tanke til familien til dem som måtte betale den høyeste prisen. Eller dem som må leve med en skadd veteran hvert sekund hver dag, resten av sitt liv. Og ja, det gjelder meg også. Jeg er ikke fritatt fra å anerkjenne de som har dratt, er ute eller drar ut i fremtiden i tjeneste for Norge. Noe som beviser at det er verdt det!
Det hadde også sin pris i familien. Men det skal jeg behørig ta for meg senere!


Fortsatt god sommer!

"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...