onsdag 26. juli 2017

Anstalt?


Sommeren har vært en eneste lang prøvelse. Formen har svingt sammen med humøret. De mørke dagene har vært av de fleste. Det er også de som har skapt konfliktene hjemme. Bagateller som vokser seg enorme. Utfordringen min har vært at jeg feiler hele tiden. Går på nederlag etter nederlag. Ofte så er de enkleste ting vanskelig å utføre. Når ikke fokuset er godt nok, så blir resultatet gjerne deretter. Forventingene til meg selv har vært oppadgående. Men progresjonen har ikke vært der i det hele tatt. Utmattelsen har snarere grepet meg i større grad og sendt meg til sengs oftere enn noen gang.
Det har gitt meg fart på vei ned i bølgedalene. Depresjonene herjer med meg rett som det er. Forteller meg at jeg ikke har mye verdi. At jeg ikke kan og vet så mye. Hukommelsen min svikter meg også altfor ofte. Det er ikke lett å holde periskopet i overflatedybde når det rister som verst.
Jeg står ved en korsvei igjen. Noe må gjøres før jeg tipper over kanten og ned i et altoppslukende dypt mørke.
”Kanskje du skal prøve deg på et behandlingssenter? Som Modum Bad eller Viken Senter?”
Stemmen til Angela runger i tomrommet i hodet mitt.
”Hva? Behandlingssenter? Institusjon? Anstalt? Jeg er jo ikke gal!” Jeg fnyser og rister på hodet.
”Nei”, svarer hun oppgitt over mangelen på forståelse.
”Det er et sted hvor du kan få behandling og hjelpes til å komme deg gjennom den utfordrende hverdagen”
Jeg ser på henne. Hun har muligens rett. Jeg går på Distriktspsykiatrisk Senter for å håndtere traumer fra fortiden, men jeg har ingen verktøy for å komme meg gjennom hverdagen.

Det neste døgnet forsøker jeg å venne meg til tanken på at jeg kanskje skal inn på en behandling som varer i mange uker. Jeg kjenner meg dårlig. Som en taper, som ikke klarer dette på egen hånd, uten å måtte få ytterligere behandling. Men det må jeg riste av meg. Dette må jeg gjøre for henne og meg selv, ja alle i mine omgivelser.
Jeg tar kontakt med fastlegen for time og henvisning. Dagen etter sitter jeg på kontoret til legen sammen med Angela. Jeg forklarer legen situasjonen og ber om at hun henviser meg til behandling slik at jeg kan komme meg nettopp gjennom hverdagen. Legen foreslår en døgnbehandling borte ved militærleiren Terningmoen, på Terningen Arena. Det er da jeg stusser over hvor mye legen har skjønt eller lest epikrisen min før jeg møtte til time. Jeg slipper å si noe selv. For det gjør Angela:
”Han kan da ikke gå på behandling rett ved skytefeltet når skudd og eksplosjoner trigger PTSD,en hans!”, utbryter hun oppgitt. Legen har skjønt feilskjæret og trekker forslaget raskt tilbake og henviser meg til både Modum Bad og Viken Senter. Etterpå kjører vi hjem.
”Du er klar over at når du har flashback så er du i Afghanistan”, sier Angela. Jeg tenker over det. Hun har faktisk rett. Jeg har fokusert mye på Irak, men skaden jo oppstod jo til syvende og sist i Afghanistan. Jeg kjenner mye på rakettangrepene, på de gangene vognene stod fast i byen og vi var sårbare.  
Etter at jeg er hjemme skriver jeg en egenbeskrivelse som skal følge med henvisningen. Jeg kjenner at jeg blir uvel når jeg atter en gang må gå gjennom opplevelsene. Men det blir bra til slutt, føler jeg. Etter 3 sider føler jeg at jeg har beskrevet det hele. Gir det til Angela for gjennomlesning. Jeg retter i henhold til anbefalingene hennes og tar kveld. En ny natt hvor jeg springer gjennom ruiner skal straks starte. Måtte det snart bli morgen og en ny dag. Allikevel er det godt å tenke på at jeg kanskje får plass på ett av behandlingssentrene, selv om ventetiden er lang. Jeg tar med meg den tanken idet jeg lukker øynene.    



"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...