fredag 2. juni 2017

Øyne som ser


Trigging

Ved Distriktspsykiatrisk senter (DPS) på Elverum en meget varm vårdag.
Etter å ha fóret parkeringsautomaten og hengt lappen i vinduet går jeg langs en betongvegg mens solen steker. I det fjerne hører jeg skyting fra skytefeltet på Terningmoen. Jeg kjenner magen knyter seg. I de krigsområdene jeg har vært har det vært varmt, det har vært skyting fra alle kanter og ikke minst betongvegger i form av såkalte ”T-walls” for beskyttelse. Det slår meg at det ikke skal mye til for å trigge meg. For at jeg føler meg hensatt i det jeg engang var med på. Kroppen husker alt. Og der jeg går mot døren til senteret så undres jeg over hvor mange ting som trigger meg som jeg egentlig ikke har noen bevissthet rundt. For jeg kjenner titt og ofte på en snikende angst uten å vite helt hvorfor.

Øyebevegelser

På behandlerens kontor innerst i kjellerkorridoren, setter jeg meg ned i en av to skinnstoler. Vi småprater litt mens kaffen traktes. Behandleren min forteller med et snev av seier i blikket at han har kjøpt skinnstolene billig på finn.no. Jeg liker det. Gjenbruk er gode ting.
Men etterhvert må jeg overlate brukte skinnstoler i fredelige Norge til seg selv og reise til et annet sted i minnene. Tilbake til krigen. Behandleren har bedt meg flyte ned minnealléen og finne de traumatiske stedene. Jeg står midt i et kaotisk ulykkessted med ringing i ørene. Kjenner det velter i meg. Han spør meg om hva jeg kjenner når jeg ser mennesker blir deformert av eksplosjoner.
”Angst” svarer jeg.
”Hvor kjenner du det?”
”I magen” For den er skikkelig kjørt akkurat nå.
”Hold på den følelsen og følg fingrene mine”
Behandleren strekker to fingre i været og lar det pendle vannrett foran meg. Jeg følger bevegelsen med øynene. Etter et minutt eller kanskje to, senker han dem og spør hva jeg føler nå. Jeg svarer at det er et eller annet som skjer med meg. Noe letter på en måte.
Behandlingen heter EMDR, hvor man bruker øyebevegelser for å gripe fortrengte minner og løfte dem tilbake til hjernen for å forhåpentligvis bearbeide dem. Jeg synes det hørtes ut som en god fantasi da jeg ble introdusert for det tidligere, men samtidig er jeg interessert i å få fikset denne lidelsen så godt som mulig, så jeg valgte å ha et åpent sinn og prøve.
Behandleren gjentar prosessen flere ganger. Til slutt ber han meg tenke seg at den jeg er i dag drar tilbake i tiden til den jeg var der jeg stod midt oppe i tragedien og at jeg forsøker å hjelpe meg selv. Hvilke råd vil du gi deg selv ut fra det du vet nå?
En spennende eksersis tenkte jeg. Men vanskelig.  

Etter den første timen så dro jeg hjem og ventet på det som alltid kommer etter en time på DPS, nemlig at jeg blir slått helt ut. Men det kom ikke. Ikke dagen etter heller. Og ikke den neste. Noe skjedde der. Noe som gjør at trykket letter. Det er langt igjen og alt kan skje, inkludert flere set backs, det er jeg smertelig klar over. Men dette gjør meg optimistisk i forhold til å kunne leve optimalt med lidelsen PTSD. Jeg anbefaler at alle skadde veteraner eller andre som sliter psykisk prøver denne behandlingen. Den fungerer nok ikke på alle, men jeg har fått overraskende positive tilbakemeldinger fra noen jeg ikke trodde dette fungerte på. Så det er verdt et forsøk!
Les mer om dette på http://emdrnorge.no

Være i gang

Ellers går dagene jevnt og trutt. Med å jobbe litt i hage, pusse og male litt så føler jeg at jeg oppnår noe. Det er ikke å betrakte som arbeidstrening for dette er jo ikke aktiviteter innenfor mitt yrke, men jeg ser på det som funksjonstrening. Det å komme seg opp om morgenen, ha oppgaver på blokka og kunne gå ut av dagen med en følelse av å ha oppnådd noe.
Ønsket om å komme meg tilbake i en samfunnsnyttig jobb igjen er stort, men evnen er ikke der ennå. Jeg skriver fortsatt skjønnlitterært, samt historieskrivning og det er god terapi. Hodet mitt samles sakte men sikkert om ting, fokuset er noe bedre. Jeg gleder meg over alle seire jeg har og er fortsatt noe dårlig på å håndtere nederlagene for de er der også!  


"Gi det en sjanse"

Inne i den tredje uken på Modum Bad. Trykket er høyt nå. Aktiviteter jeg har unngått i lang tid kommer som perler på en snor her oppe på ste...